Nikolai sjekker ut et av sine Kickstarter-eventyr som nå er ute i beta.
Vi skriver april 2014. Nikolai blir tipset om et lovende Kickstarter-prosjekt fra utvikleren Crytivo Games. Gudesimulatoren er ikke død! Lovnaden er, så langt unge (og lovende!) Nikolai kan bedømme, alt hva Spore ikke ble og alt hva 90-tallets Moleyneaux var. Et gudespill av beste sort. Kan det bli hva det lover? Unge Nikolai satser 30 dollar og krysser fingrene. Tilgang til alpha- og beta-utgaver er inkludert. Estimert levering oktober 2015. Tiden skal vise at estimatet er noe unna virkeligheten, i alle fall for et ferdig produkt.
Men oppdateringene fortsetter å komme, i motsetning til enkelte andre prosjekter som er blitt støttet. Det er ikke tvil om at utviklerne i Crytivo mener alvor. Utsettelser er ikke et stort problem egentlig, og 30 dollar er ikke mye penger. Nikolai følger med på det som sendes i mailen med et halvt øye. I oktober 2015 kommer faktisk en spillbar pre-alpha, som selvsagt ikke er mye å skryte av (av erfaring fra spilltesting visste jeg godt det og var ikke skuffet på noe som helst vis). Men det er noe. Dog ikke alpha-versjonen som vi var lovet.
Cirka hver måned kommer det en ny oppdatering for alpha-versjonen. Såpass tidlig i utviklingen består det mest av veldig tidlige og ustabile «builds», så hovedsakelig lar unge Nikolai det ligge. Men våren for to år siden velger den ikke lenger like lovende Nikolai å sjekke det ut. Planen er å skrive noe for Spillhistorie om framdriften. Det blir fort fem timer med moro, men spillet er ustabilt og et voldsomt ressurssluk, så han kommer ikke langt. Så kommer en ny oppdatering, og lagringsfilen og all progresjon er borte. Dessuten var spillet rett før det uansett et lysbildeshow… Det er nok best om man venter litt til, tenker Nikolai.
Betaen ankommer
Snurr klokken og kalenderen et par år fram, og vi er i februar 2020. The Universim kommer ut i beta. Spillet ligger nå ute til salgs på Steam for 200 kroner, til og med. Om det er i salg og i beta kan det kanskje hende det er spillbart nok til å gjøre et nytt forsøk? Unge (ikke fullt så) lovende trykker på «play»-knappen i Steam. Kommer til hovedmenyen. Starter en ny kampanje. Smiler av den morsomme og definitivt ikke helt stabile kommentatoren som lirer av seg vitser på løpende bånd.
Seks timer senere gjør rumpa vondt, ryggen knirker og klokka er snart tre om natten. Konklusjonen blir fort at dette var både avslappende og rasende moro, og overraskende stabilt og velsmurt. Ingen krasj, ingen synlige mangler utenom en eneste instans av en teknologi som mangler innhold. Og en følelse av å spille noe som nesten er klar for prime time. Spillet går raskt, mye raskere enn året før, og med få «slowdowns» på tross av at maskinen min ikke er den nyeste på hardwarefronten.
At spillet går raskt kan for øvrig fort misforstås. Spillet går raskt i form av at ting går ganske smidig. Spillets gameplay er ganske avslappende og saktegående. Ikke slik at det ikke er ting å gjøre. Det er noe å gjøre mesteparten av tiden. Men spillet tar seg god tid. En teknologi tar alt fra et par minutter til et kvarter i ekte tid å utforske, og i mellomtiden pludrer du med å få nuggetene dine (det er menneskene) forelsket i hverandre, prøver å få helbredet de stakkars små, eller bygge en ny fiskehavn eller en matbod. Spillet er aldri stressende. Aldri masete. Det er rett og slett ganske avslappende å spille. Men sjelden kjedelig.
Først nå, etter at syv-åtte timer i kampanjen er gått, har jeg opplevd at jeg må vente på at noe skal skje. Og da er det egentlig ganske kos å zoome litt ut og inn og utforske planeten utenfor der sivilisasjonen min befinner seg. Oppdage en meteoritt som skjuler hemmeligheter fra oven. Finne planter jeg kan introdusere nuggetene mine for, som de så kan dyrke. Nyte fargespillet i naturen og humre litt for meg selv over enda en småvittig kommentar fra kommentatoren min eller tilsvarende vittig informasjon fra nyhetsstrømmen i høyre hjørne.
Spillets mekanismer
Men det er vel på tide å fortelle deg som leser dette hva som egentlig møter deg i dette spillet. En gang i tiden var det en planet. En planet med liv. Du er Skaperen. Du har foran deg to nuggets. Dine nuggets. De heter noe sånt som Ady og Elihu. Nøyaktig navn husker jeg ikke, men det var en tydelig referanse til Adam og Eva, bare motsatt. De bygger seg en hytte. De skaper seg et liv. Et liv som du våker over. De kommer av seg selv til å falle for hverandre og lage barn. Men du er Skaperen. Du kan, om du vil (og spillet vil at du skal prøve dette), gi dem et lite dytt og skape et kjærlighetsbånd.
Det er en av mange krefter du som Skaper har. Du kan også teleportere ting, eller snarere løfte opp og slippe der du vil. Du kan helbrede. Gjøre folk til rette ektefolk å være. Sende en tordenstorm. Og mye mer. En del låser du også opp etterhvert. Til dette har du skaperpoeng som sakte drypper inn, mer om mange nuggets tror på deg.
For å bygge en hytte trenger nuggetene dine trevirke og stein. Mens de holder på, får du tips om at mat og rent vann, det er flotte greier det. Så du plasserer en vannpumpe og et fiskevær i nærheten av hytten. Så fort hytten er ferdig, går nuggetene dine inn der og gjør som ektefolk gjør. Ja, sover. Hva ellers skulle det være? I alle fall ble det barn av det. Ahem. Tvillinger faktisk i mitt tilfelle. Mens tvillingene leker bygger foreldrene det du har plassert ut. Imens så kan du sette i gang utforskningen av nye teknologier, som kan settes i kø på opptil fem stykker. Disse gir alt fra nye bygninger eller lengre livsløp for nuggetene dine til mer effektivt jordbruk.
Men huttetu, en av nuggetene dine opplever plutselig en krise. Kan du hjelpe? Du kan si nei og du kan si ja. Ofte er det lurt å si ja, for dine handlinger vil gjøre at flere tror på deg. Og flere blir det. For barna til de første nuggetene dine oppdager ekte søskenkjærlighet. Ahem. Vel, om man er kun fire nuggets i verden… Slekten må forøkes.
Men hva er dette? Ulver angriper? De liker nuggetkjøtt? Så trist. Synd du ikke har utforsket teknologien som gir nuggetene våpen og vakttårn… Dette er hvor spillet viser sin mangel på finpuss. Du blir fortalt mye. Du blir ikke foralt alt. Ikke nok. Jeg spilte i sikkert fire-fem timer før jeg skjønte at jeg kunne trykke på en bitteliten alarmknapp midt på oppe i det grafiske grensesnittet for å sende alle nuggetene mine rett til nærmeste hytte for å gjemme seg for ulvene. Det ble mange døde nuggets i mellomtiden.
En gang, da jeg hadde ca 70 nuggets i sivilisasjonen min, døde 10. Kjipt og unødvendig tap, når jeg kunne ha reddet flere av dem hadde jeg blitt fortalt om denne knappen.
Men, igjen, det er en beta ennå. Noen mangler må man nok forvente. Alt i alt har dette vært en stor fornøyelse. Det er mye å ta seg til, men det er tid til å gjøre det. Og det er kos å holde på. Gradvis introduseres nye utfordringer, som kriminalitet, lykke, nye bygninger og ressurser. Og gresshoppesvermer. Kjipt med den avlingen altså. Jeg ser også at planeten har en helse, som sikkert ikke blir bedre nå som jeg nærmer meg teknologien for å industrialisere. Satser på at det går bra og at planeten ikke dør.
Skjønt da får jeg kanskje sjansen til å skape noe på en ny planet? Får spørre Skaper-lauget.