Joachims spillmåned var preget av litt eldre spill.
Jeg brukte store deler av februar på å spille «gamle» spill i Steam-biblioteket mitt, og kjøpte kun ett nytt spill denne måneden – Metro Exodus, som hadde en veldig hyggelig pris (og rabatt) da det dukket opp på butikken etter ett års Epic-eksklusivitet. Jeg er en av dem som fikk en dårlig smak i munnen av det som skjedde rundt lanseringen av dette spillet (og flere andre), så jeg har holdt meg unna frem til nå. Det gjør for så vidt ikke så mye, for hvis jeg hadde spilt Metro Exodus i fjor kunne jeg jo ikke kose meg med det for første gang i år!
Postapokalyptisk moro
Jeg må nemlig si at jeg satte svært stor pris på opplevelsen. Jeg har alltid likt Metro-spillene, men med Exodus tok serien et steg i retning åpen verden-sjangeren og mer spesifikt, STALKER-spillene. Det syntes jeg er glimrende. Jeg er en stor tilhenger av åpne spill som gir meg en viss kontroll over opplevelsen min – jeg elsker å kunne titte på et kart og selv, finne en destinasjon, bestemme hvordan jeg vil prøve å komme dit, og kanskje endre planene underveis om jeg ser noe som virker spennende. Metro-serien har alltid hatt overlevelseselementer (begrenset ammunisjon og andre ressurser), men det er først i de åpne miljøene der disse virkelig kommer til sin rett.
Samtidig har Metro: Exodus fortsatt noen av de stemningsfulle, lineære sekvensene fra tidligere spill, og kombinasjonen fungerer godt. Og de lineære nivåene føles heller ikke overskriptede, som visse andre spill jeg nylig har spilt.
Men Metro Exodus prøver også å fortelle en historie, og selve historiefortellingen har flere svakheter (og dårlig skrevne dialoger), er det én ting de ukrainske utviklerne virkelig har klart å få til – nemlig å skape bånd mellom spilleren og bifigurene i spillet. Det på tross av at hovedpersonen stort sett er taus som graven. Det er de små detaljene som teller her, hvordan ulike figurer forholder seg til hverandre og spillfiguren. Spesielt liker jeg forholdet mellom hovedpersonen og kona hans, Anna. Det er noe autentisk og menneskelig over hele opplevelsen, som veldig få andre spill klarer å skape.
Litt skuffet var jeg likevel over visse aspekter av spillet. Det første åpne området var for eksempel betydelig mer interessant enn det andre (som minnet meg litt om en Ubiverden), og det tredje var egentlig ikke spesielt åpent i det hele tatt. Noen av de lineære segmentene helt på tampen av spillet var også frustrerende, og jeg ble rimelig lei av å slåss mot visse typer mutanter etter hvert. Men alt i alt? Jeg storkoste meg, og Metro: Exodus ble den beste spillopplevelsen min siden Red Dead Redemption 2.
Project: Warlock
Dette er et førstepersons skytespill i retrostil. Det minner litt om en krysning av Painkiller og Wolfenstein 3D, og er skikkelig moro å spille takket være solide kontroller, varierte fiender og et stort våpenarsenal der alle våpnene er nyttige på sitt vis (og dessuten kan oppgraderes for å gis nye egenskaper og mer slagkraft). Spillet har også mye lekker pikselgrafikk og heftig musikk.
Samtidig er det noe litt halvveis over det hele. Det er litt som om utviklerne ble lei av prosjektet sitt før de var ferdige. Mange av kartene oppleves som mer eller mindre pregløse labyrinter, med forutsigbare «monsterskap» og frustrerende feller. Det hele blir ganske repetitivt etter hvert, og det hjelper ikke at få av de senere miljøene ser i nærheten av like kule ut som de første (noen av veggene ser ut som de er teksturert med verdens mest repetitive The Sims-tapet). Ah, og du kan ikke lagre spillet, så om du dør må du starte brettet på nytt. Du har til og med begrenset med liv, og disse ryker overraskende fort når du starter et nivå omringet av fiender!
Men det var gøy nok. Som sagt, fundamentet er solid og selv om spillet kanskje varte en time lenger enn det burde sluttet det aldri å være underholdende å drepe demoniske monstre.
Eliza
Du har helt sikkert hørt om datapsykologen Eliza fra sekstitallet. Dette spillet, som faller inn i «visual novel»-sjangeren, følger et selskap som har laget en høyteknologisk utgave av Eliza, men som også har funnet ut at folk flest ønsker et ekte menneske å snakke med når de oppsøker terapi. Så din jobb er i praksis å være datamaskinens ansikt og munn. Klientene (for dette er selvsagt fullstendig kommersialisert) sier det de har på hjertet, datamaskinen formulerer et svar, og du leser det opp for dem. Helst med en viss overbevisning. Det er strengt forbudt å avvike fra skriptet slik datamaskinen gir deg det.
Eliza har fått mye ros, og selv om jeg kanskje ikke lot meg overbevise i like stor grad som mange andre, syntes jeg det var en fascinerende opplevelse. Det stiller nødvendige og potensielt ukomfortable (om ikke direkte nye) spørsmål om vårt forhold til teknologi og de selskapene som leverer den, samtidig som det er en historie om mennesker og hvordan man finner veien videre etter personlige kriser. Jeg er ikke noen supertilhenger av formatet, men gjennomføringen er god og spillet klarte å involvere meg i historien. Definitivt ikke en dum måte å bruke et par kvelder på.
Late Shift
Dette er en interaktiv film der du spiller en kar som blir ufrivillig involvert i et ran. Spillet fungerer som en film, der du ved ulike punkter får mulighet til å bestemme handlingene til figuren din for å påvirke det som skjer videre (og hvilken av flere avslutninger det hele får). Jeg spilte det kun én gang, og oppnådde det jeg mistenker er den beste slutten, så jeg kan ikke si så mye om hvor store forskjeller det kan være mellom én gjennomspilling og en annen. Men om ikke annet følte jeg at jeg var med å styre handlingen, og at valgene mine fikk reelle konsekvenser.
Selve filmen er solid nok – det er ikke Hollywood-nivå over dette her, men produksjonsverdiene er greie og skuespillerprestasjonene er gode. Om du ikke vil spille om og om igjen for å finne alle de mulige avslutningene, vil nok ikke spillet vare så mye lenger enn en times tid – men det var definitivt en trivelig time for min del, i alle fall.
Princess Remedy in a Heap of Trouble
Jeg tror jeg plukket dette spillet opp gratis i fjor høst, og fant tilfeldigvis ut at jeg skulle prøve det. Det viste seg å være skikkelig artig. Et i utgangspunktet ganske enkelt skytespill bakt inn i en JRPG-aktig verden, der du spiller ei prinsesse som må helbrede en haug av folk (og andre ting) som lider av stadig rarere sykdommer, ved å gå inn i kroppene deres og skyte bort det som plager dem. Når du har helbredet noen kan du date dem, som i praksis betyr at de følger etter deg og låner deg spesialegenskapene sine. Forvent mye teit humor, kul musikk og overraskende god action i retrostil.
Invisible Inc.
Ja, jeg er veldig sent ute med dette. Men det var skikkelig moro. Hvis du liker turbasert taktikk, så vil du like dette spillet. Så enkelt er det. Invisible Inc. byr på mye deilig grubling og kløing av skjegget (hvis du ikke har skjegg må du bare late som), og smart bruk av de ulike verktøyene til din disposisjon gjør at selv tilsynelatende umulige situasjoner blir løsbare. Jeg ble dessuten stadig overrasket over hvordan spillets algoritmer klarte å skape genuint gode utfordringer – hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at mange av nivåene var laget for hånd, av designere som visste nøyaktig hvordan de skulle gi deg en skikkelig (men overkommelig) utfordring.