Gode, gamle spill: Wolfenstein 3D

Wolfenstein 3D var både kontroversielt og populært, og ble for mange det første møte med sjangeren.

Gode, gamle spill er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. I dag står et historisk førstepersons skytespill i fokus.

• Navn: Wolfenstein 3D
• Utvikler: id Software
• Utgiver: Apogee Software
• Første utgivelsesår: 1992
• Originale plattformer: MS-DOS

Det er nok ikke rent få som først stiftet bekjentskap med sjangeren vi i dag kaller førstepersons skytespill via id Softwares andre verdenskrig-klassiker Wolfenstein 3D. Dette spillet satte oss i militærstøvlene til den amerikanske spionen William «B.J.» Blazkowicz, som har blitt fanget bak fiendens linjer og sendt til festningen Castle Wolfenstein. Her finner han hemmelige planer som røper at nazistene vil skape en hær av vandøde soldater, som han så må sette en brutal stopper for.

Deretter reiser han like godt for å ta ut Hitler selv, for anledningen ikledd en robotdrakt med påmonterte maskingevær.

id Softwares tredje førstepersonsskyter

Spillet var langt fra sjangerens første – det var ikke engang det første slike spillet laget av id Software selv – men takket være sin raske grafikkmotor, solide presentasjon og antakeligvis også sitt kontroversielle tema ble det raskt en farsott. Selv fikk jeg først se spillet på PC-en til en klassekamerat, og jeg husker fortsatt det brede gliset hans mens han viste meg hvordan han plaffet ned de tyske soldatene (og hundene deres!) så blodet sprutet. Som Amiga-eier skulle det fortsatt gå en god stund før jeg fikk noe lignende på min egen plattform.

Wolfenstein 3D er ikke noe direkte avansert spill. «3D-miljøene» består ikke av annet enn teksturerte vegger og ulike objekter laget av todimensjonale «sprites», og verken gulv eller tak eksisterer som noe annet enn ensfargede flater. Alle fiendene er dessuten paddeflate, men som i for eksempel Wing Commander har de blitt tegnet opp i ulike vinkler.

På tross av at det er enkelt, skaper den nødvendige illusjonen, og takket være den selv på denne tiden ganske enkle grafikkmotoren (sjekk Ultima Underworld for å se hva datidens PC-er egentlig kunne gjøre) gikk det altså lynraskt selv på relativt beskjeden maskinvare. I et førstepersons skytespill er hastighet essensielt.

Et solid spill

Wolfenstein 3D er også svært solid spillhåndtverk. Grafikken er klar og tydelig, fiendene har karakter, de forskjellige våpnene føles overraskende solide og nivåene har større variasjon enn en skulle tro med tanke på de begrensede mulighetene i spillmotoren. Ivrige spillere kunne også finne rikelig med hemmeligheter, og etter hvert nivå fikk man se nøyaktig hvor godt eller dårlig man hadde gjort det.

Om det fortsatt er moro er et annet spørsmål – nostalgien skyller over meg som en bølge hver gang jeg prøver å spille det, men når den har passert tar det sjeldent lang tid før jeg har lyst til å gjøre noe annet. Etter å ha spilt senere spill i sjangeren opplever jeg kampene som uengasjerende, og det skal så voldsomt lite til for en skjult fiende å spise opp halve helsepoengene mine. Og selv om jeg skrøt av nivåene over, er de fortsatt ganske kjedelige labyrinter med litt for mange dører.

Men det får så være. Jeg respekterer fortsatt spillet og hva det gjorde, og det er jo noe med å skyte nazister som aldri helt blir gammelt. Derfor er det jo flaks at spillet fortsatt er tilgjengelig, både på Steam og GOG.

Bildene i artikkelen er hentet fra Mobygames, mens toppbildet kommer fra Wikipedia-siden.