Det er en selvfølge at spill skal brukes i skolen, men utfordringene er mange. Boka Spillpedagogikk kan være en god hjelp.
Dataspill er et kulturuttrykk på lik linje med romaner, filmer og musikk, men der man neppe får noen hevede øyenbryn for å bruke en film eller novelle i et undervisningsopplegg, virker det fortsatt som mange har vondt for å forstå at spill også har en naturlig plass i skolen. Et eksempel på dette fikk vi i en kommentarartikkel publisert hos Dagens Næringsliv for en måneds tid siden, der en forelder reagerte med vantro på at «drapsspillet» Minecraft ble brukt i matematikkundervisningen ved sønnens barneskole.
Artikkelen (og den smått absurde beskrivelsen av Minecraft som et «drapsspill») har blitt greit besvart av andre, så jeg skal ikke vie mer plass til den. Men med teksten friskt i minne kan jeg i alle fall godt forstå hvorfor mange lærere som ikke selv er aktivt interessert i spill og har et høyt kunnskapsnivå om mediet vegrer seg for å ta i bruk dataspill i undervisningen sin.
Dataspill er tross alt ikke like rett-frem å bruke som for eksempel lineære medier som film og skjønnlitteratur, og mange av de aspektene ved dataspill som gjør de interessante og spennende å bruke i skolen kan også fungere som snubleblokker som kompliserer prosessen. Å bruke spill effektivt i skolen krever en kyndighet om dataspill man ikke nødvendigvis kan forvente at alle lærere og skoleledere har, nøye planlegging av undervisningsopplegget basert på de individuelle spillene man skal bruke, og tydelig kommunikasjon med både foresatte og elever/studenter, slik at de forstår nøyaktig hva som skal gjøres og hvorfor.
Spillpedagogikk
Heldigvis finnes det hjelp. I juni ble boka Spillpedagogikk utgitt av Fagbokforlaget. Den er forfattet av Jørund Høie Skaug, Aleksander Husøy, Tobias Staaby og Odin Nøsen, der de tre siste forøvrig samarbeider om nettstedet Spillpedagogene. Boka er ment for lærere, skoleledere og lærerstudenter som enten bruker eller ønsker å bruke spill i undervisningen, men kan også passe for andre – slik som foreldre som ønsker å ha et mer bevisst forhold til spill som læringsverktøy eller til og med spillinteresserte som har lyst til å se på hobbyen sin med et nytt perspektiv.
Hvis du husker med gru tilbake på studietiden og tørre, blytunge lærebøker, kan jeg umiddelbart berolige deg med at boka er velskrevet og lettlest, og at selv de mest teoritunge avsnittene kan forseres uten at du må ty til fremmedordboka.
Spillpedagogikk starter med det store spørsmålet: Hvorfor bør man egentlig bruke dataspill i skolen. Ikke overraskende kommer de med flere svar, men det jeg liker best er at spill tilbyr det de kaller «konsekvensløse erfaringer». Enten man bygger broer i Bridge Builder eller opplever livet som sivilist i en krigssone i This War of Mine, tilbyr spill muligheten til å gjøre seg erfaringer uten andre konsekvenser enn det som skjer på skjermen. Det at disse eksemplene er såpass ulike hverandre viser også hvordan spill kan være relevante i vidt forskjellige fag, fra matematikk og fysikk til samfunnsfag og KRLE.
I fortsettelsen får vi rikelig med eksempler på hvordan ulike typer spill kan brukes i ulike læringssituasjoner, og et sentralt poeng som går igjen og igjen er at læringsopplegget innebærer mye mer enn bare spilling. Man oppnår i de fleste tilfeller fint lite ved å bare ploppe elevene ned med hvert sitt spill, i stedet må lærerne i større eller mindre grad styre prosessen og gjerne bryte opp selve spillingen med diskusjoner og andre oppgaver. Som forfatterne påpeker er ikke spill nødvendigvis lærerike i seg selv, og fungerer heller ikke som noen automatisk motivasjonsfaktor for læring. Læreren må hele tiden være med.
Samtidig poengteres det at spill ikke nødvendigvis må brukes som rene verktøy, men at de også kan brukes på samme måte som filmer og noveller – som kulturuttrykk elevene kan oppleve og diskutere eller analysere i etterkant eller underveis. Et moment som jeg selv liker veldig godt er at skolen på den måten kan utvide elevenes horisonter, ved at de gjennom skolen får erfaring med at spill er mer enn Fortnite og Minecraft.
Det høres kanskje ikke ut som skolens oppgave å gi elevene økt forståelse av spill i seg selv, men det er jo samtidig noe man regner som selvsagt når det kommer til andre kulturuttrykk – gjennom skoleløpet skal jo elever få erfaring med gode og viktige filmer og bøker som ikke nødvendigvis topper salgslistene.
Teori og praksis
Jeg skal ikke gå i detalj om innholdet her, men jeg syntes boka byr på en god kombinasjon av teori og praksis. Den går i dybden om læringsteorier og hvordan spill passer inn i disse, samtidig som den inneholder gode eksempler og informasjon om hvordan man rent praktisk kan sette dem ut i live. Den kommer også innom mange utfordringer man bør være oppmerksom på, og hvordan disse potensielt kan løses. Det er for eksempel ikke alltid en fordel at elevene har spillerfaring selv – ofte kan det snarere bety at de ønsker eller forventer å kunne spille spillet på andre måter enn den læreren legger opp til.
Selv er jeg bare halvveis innenfor bokas målgruppe. Jeg ble utdannet lærer da L97 var den store bibelen, og det er godt over 15 år siden sist gang jeg satte mine føtter i et klasserom. Sannsynligvis ville jeg fått en sjokkartet opplevelse om jeg skulle prøvd meg som lærer igjen. Jeg kan derfor ikke bedømme hvor treffende boka Spillpedagogikk er for de som jobber i skolen i dag. Men den har likevel gitt meg mange tanker og ideer om spill som læringsverktøy, både i og utenfor skolen, og den har også gitt meg nye perspektiver og gjort meg oppmerksom på aspekter av spillmediet jeg ikke har tenkt så nøye over tidligere, selv om jeg har viet mesteparten av mitt yrkesaktive liv til å skrive om spill.
Fra mitt ståsted som mangeårig spillskribent er det også åpenbart at forfatterne har peiling på spill. Ikke bare på den måten at de har et godt grep om spillteori og -forskning, men at de like gjerne kan diskutere indie-spill som Her Story og Human Resource Machine som storspill som Call of Duty. Det vitner om at de kombinert har bred erfaring og rik kunnskap om spill i alle sine mange og varierte former og fasonger. Denne erfaringen betyr ikke bare at de kan trekke frem varierte og (for mange) uventede bruksområder for spill i skolen, men sikrer også at tilnærmingsmåtene er realistiske og ikke basert på ønsketenkning.
Jeg tror lærere og skoleledere vil sette pris på denne realismen. Min følelse er at diskusjon rundt dataspill i skolen lett kan bli litt for ambisiøs og litt for drømmende, kanskje litt for opphengt i hva dataspill kan være i stedet for hva dataspill er. Men Spillpedagogikk har begge beina godt plantet i virkeligheten, og gir et godt inntrykk av hva som er mulig å få til med dataspillene som eksisterer i dag.
Mer informasjon om boka finner du hos Fagbokforlaget. Du kan også få et inntrykk av hva boka inneholder ved å besøke nettstedet Spillpedagogene.
Jeg har mottatt et gratis presseeksemplar av Spillpedagogikk fra Fagbokforlaget.
Hadde heller lest Ibsen hver dag i 3 år enn å måtte spille Gone Home på skolen da jeg gikk der. Litt av problemet som jeg ser det er at det er voldsomt fokus på «lekespill» som visuelle noveller, og kvaliteten på historiene i dem er jo laber. Greit nok at vi synes det var morsomt å lese Tassen i barnehagen, men man kan jo ikke holde på sånn til langt oppi tenårene. Det blir for folkehøgskole og useriøst synes jeg.
Spill som Minecraft er jo annerledes såklart (men vi lekte jo ikke med lego på skolen heller), men hadde vært morsomt om Zachtronics-spill hadde gjort et inntog i undervisningen, men de blir jo aldri nevnt. At Human Resource Machine er nevnt i stedet er litt overraskende for meg, men det er kanskje en del enklere enn Zachtronics-spillene? Og hvor er egentlig de gode eventyrspillene (de som ikke har de mest ulogiske gåtene…).? De nevnes aldri med et ord.
Boka har faktisk et eksempel der Milkmaid of the Milky Way ble brukt, så det er ikke helt riktig å si at eventyrspill ikke nevnes. Generelt kommer den innom mange typer spill, også slike som tradisjonelt ikke trekkes frem.
Jeg ville nok også valgt et Zachtronics-spill fremfor Human Resource Machine, men HRM må vel kunne kalles en «zachlike», og er kanskje lettere å komme inn i (jeg har aldri klart å fullføre det, i motsetning til flere Zachtronics-spill, så at det alt i alt er enklere tror jeg ikke).
Selv om jeg ikke falt like pladask for Gone Home som mange andre, syntes jeg det opplegget som ble skissert rundt spillet virket veldig godt. Jeg vil nok også tippe at en elev på videregående eller i ungdomsskolen er en god del nærmere spillets reelle målgruppe enn det vi to er. :)
Joda, men når ble målgruppe et kriterium i skolen? :P Og spesielt i fag som f.eks. norsk…. Nå vet jeg ikke helt hva Gone Home ble brukt til i undervisningen da, men uansett hva det måtte vært ville det vært som å dra en dårlig ungdomsdramaserie på TV fra 90-tallet inn i undervisningen den gang, og det var jeg aldri borti i alle fall.
Jeg har brukt Gone Home i engelskundervisningen de siste fem årene med åtte av mine egne klasser. Jeg kommer nok til å fortsette å bruke det de neste par årene også.
Jeg har hatt elever som har elsket spillet, hatet det og vært likegyldige til det. Gone Home kommer nok ikke til å bli husket som det ypperste av digital historiefortelling, men sammenlikningen med ungdomsdramaet fra 90-tallet er ikke rettferdig.
Historien som fortelles er i seg selv interessant, og spillet blir særlig interessant for de narrative grep som er mulig innenfor et spill, men som ikke er mulige i noveller eller drama.
Enn så lenge er det et begrenset utvalg av spilltitler som er aktuelle i de fleste klasserom. Det handler på den ene siden om læreres kompetanse på både spillmediet i seg selv og spillpedagogiske tilnærminger. På den andre siden at spillet må ha begrenset omfang for at man skal kunne bruke dyrebar undervisningstid på spill og aktiviteter rundt spillet.
De færreste noveller som brukes i skolen velges fordi de er de ypperste litterære verkene fra en periode. De velges fordi arbeidet med de novellene kan bidra til innsikt og forståelse av fremtidige kulturopplevelser i og utenfor skolen. Det samme er tilfellet med Gone Home. Gjennom arbeidet med spillet bygger elevene literacy som kan dras nytte av i møte med andre (digitale og analoge) tekster.
En variant av opplegget jeg har brukt med elevene mine om Gone Home ligger her: https://www.spillpedagogene.no/2015/05/08/gone-home-spillanalyse-i-engelskfaget/
Er litt forvirret her. Er dette opplegget for 9. klasse, eller for 3. året på videregående? Om det er for 9. klasse så føler jeg det er et greit opplegg, siden den enkle historien (gir meg ikke på 90-talls ungdomsdrama) og elevenes mer begrensede engelskkunnskaper burde passe både spill og oppgaver. Om det er videregående, så føler jeg at videregående og folkehøgskole har glidd helt inn i hverandre. Nå begyner man vel å lære engelsk på skolen tidligere enn på 80-tallet også? Nynorskdebatten, og hvor vanskelig dagens unge synes det er å lese nynorsk gir i det minste enda mer mening om dette er for siste året på videregående.
Må tydeligvis slå enda et slag for Monkey Island inn i barneskolen, noe jeg drømte om da jeg gikk der. ;P
Hei, Kim! Jeg vil bare følge opp Aleksanders svar litt – og hilse fra en haug med elever på 9. trinn med beskjed om at «Gone Home» var noe av det mest spennende de hadde gjort på lenge. Fortellingen om Sam engasjerte og rørte dem dypt, og vi hadde gode refleksjoner om hvordan det egentlig gikk med henne – og hvordan de selv jobber med narrativer i tekst og film for å finne ut hva som skjer. Personlig er jeg også uenig i at «Gone Home» er en så dårlig fortelling som du vil ha det til, og jeg vil i samme slengen utfordre deg til å si om hva du tenker om «What Remains of Edith Finch» og «If Found…» (og jeg legger også gjerne til min personlige favoritt «Everybody’s Gone to the Rapture»).
Ellers vil jeg også si at vi i Spillpedagogikk ikke har så mye om eventyr – slik jeg husker dem. Jeg har alltid lyst til å ha med Zork og andre eventyr fra Infocom – fordi det var noen av de største spillopplevelsene for meg når jeg var i rett alder (som forteller noe om hvor gammel jeg egentlig er). Og jeg likte veldig godt «Stories Untold» utrolige skumle variant av teksteventyret – som er vel verdt å ha spilt om du ikke har vært borti det. Det samme syntes elevene mine på ungdomstrinnet. De hadde aldri lest en mer skummel og ekkel tekst…
Ikke det – «Monkey Island» er veldig bra. Spesielt sverdfektingen ble løst på en utrolig stilig måte. Mimre… mimre… og det er kanskje utfordringen. Vi må finne spill som elevene oppfatter som meningsfulle opplevelser – noen ganger kan vi overraske dem (f.eks. med spillet «Proteus») og andre ganger blir vi litt mer tradisjonelle (f.eks. med «Gone Home»).
Hvis du er interessert i teksteventyr vil jeg påpeke at den sjangeren fikk nytt liv på nittitallet, og mange av de beste spillene jeg vet om er rene teksteventyr. Spill i sjangeren tar for se så godt som alt du kan tenke deg av interessante og viktige temaer.
Prøv Photopia, for eksempel. Det tar ikke mer enn en times tid å fullføre. Men det er viktig at du følger med, både på handlingen og hvordan den fortelles. http://adamcadre.ac/if/photopia.html
What Remains of Edith Finch er mye bedre enn Gone Home. Historien er middelmådig, i stedet for dårlig, men det er mye mer kreativt lagd, så presentasjonen gjør at det det er et spill verdt å spille. Ville absolutt ikke anbefalt det heller for bruk i skolen. De to andre du nevner har jeg ikke prøvd.
Jeg er ikke veldig overrasket over at elvene synes det er spennende å spille dataspill i skolen, men hvis det er målet, kunne dere like gjerne spilt Call of Duty eller Fifa. Gone Home blir ikke Ibsen av den grunn.
Det med Monkey Island var forøvrig bare en spøk fra min side. Ville bare understreke at det som unger synes er gøy ikke automatisk betyr at det er et godt læringsverktøy.
Den eneste gåsimulatoren som er velskrevet og med en historie verdt å fordype seg i er Kentucky Route Zero, men det hadde flydd langt over hodene på elever i 9. klasse, så den hadde såklart ikke passet inn der.