Gammeldags moro med flott presentasjon.
Du vet sikkert at Streets of Rage 4 er bra saker – da spillet ble lansert tidligere i år ble det overrøst med skryt, og fikk rikelig med positiv oppmerksomhet. Jeg er ingen ekspert på denne sjangeren med skrollende, todimensjonale slåssespill, men som de fleste andre spillinteresserte på min alder har jeg vært borti en god del slike spill i årenes løp, inkludert de gamle Streets of Rage-spillene. Jeg tok derfor en sjanse, og kjøpte spillet ved lansering.
Mellom de store spilløktene
For meg ble Streets of Rage 4 et «ved siden av»-spill. Jeg spilte det av og på over en periode på nesten to måneder, som et avbrekk fra større spill som jeg holdt på med samtidig. Selv om jeg måtte ha mange forsøk på enkelte av nivåene lykkes jeg alltid til slutt – uten å benytte noen av de mange valgfrie hjelpemidlene utviklerne har lagt inn. Jeg prøvde å skifte spillfigur én gang, men det gikk rett vest, så jeg endte opp med å holde meg til gode, gamle Blaze gjennom hele spillet.
Det viktige er at selv om jeg ikke alltid endte opp med å fullføre brettet jeg holdt på med, følte jeg alltid en progresjon. Både med tanke på mestring av kampsystemet og spillfiguren, og kunnskap om hvordan jeg skulle behandle ulike typer fiender og ulike områder i spillet. Utrolig nok var det ikke før sistebrettet at jeg faktisk skjønte hvordan jeg skulle aktivere superangrep, selv om det står veldig klart på hjelpeskjermen, så de klarte jeg meg for det meste uten.
Slåssingen føles solid og tilfredsstillende. Streets of Rage 4 har ikke tusenvis av knappekombinasjoner som må læres, og man kommer overraskende langt bare med standardangrep så lenge man er flink med timingen og posisjoneringen. I tillegg er det ikke bare selve slåssingen som teller, men ofte like mye hvor godt overblikk du har over situasjonen og de ulike fiendene (spesielt de som har mulighet til å plukke opp våpen).
Siden de individuelle brettene er ganske korte, var det heller ikke så frustrerende å begynne på nytt. Heldigvis er spillets «bosser» dessuten ganske greie å slåss mot, og mange av dem klarte jeg på første forsøk. Det er ikke det at de ikke var vanskelige, men med et par unntak skjønte jeg raskt hvordan jeg burde forholde meg til dem. Nøkkelen er som regel å være tålmodig, og ikke miste besittelsen eller bli for overmodig.
Alt i alt var Streets of Rage 4 en skikkelig trivelig opplevelse. Kampsystemet er akkurat passelig komplisert for en gamling som meg, og læringskurven fungerte så godt som perfekt. I tillegg både ser og høres spillet helt usedvanlig flott ut – den tegneserieaktige grafikkstilen passer perfekt til et spill av denne typen, og jeg elsker blant annet hvordan kantene på figurene lyses opp av lamper og annet i bakgrunnen. Lekre effekter skorter det heller ikke på, og som forventet er musikken så godt som alltid heftig og passende «arkadespillaktig».
Jeg kommer helt sikkert til å vende tilbake til Streets of Rage 4 i fremtiden, for selv om jeg måtte spille mange av nivåene flere ganger før jeg fullførte dem ble jeg aldri lei av dem, og jeg kan godt tenke meg en runde eller to til. Hvis du ikke har kjøpt dette spillet allerede vil jeg med andre ord absolutt anbefale det – og nå krysser jeg fingrene for at utvikler DotEMU tar for seg Golden Axe som sitt neste prosjekt…
Les også: Tilbakeblikk på Streets of Rage
Golden axe❤