Netflix-serien High Score er god underholdning

Men den gir et misvisende bilde av spillhistorien.

For ikke lenge siden debuterte miniserien High Score på Netflix. Det er en velprodusert, velskrevet og ofte morsom dokumentarfilmserie om spill og spillere, med fokus på åtti- og nittitallet. Jeg satte meg ned med en episode for et par dager siden, og dagen etter hadde jeg sett alle seks. Et bra tegn, men det er ikke dermed sagt at jeg bare har gode ting å si om denne serien.

Engasjerende og velprodusert

Atari 2600.
Atari 2600.

High Score er en velprodusert og glatt reise gjennom dataspillenes historie fortalt av Charles Martinet (stemmen til Mario, som heldigvis høres mye mindre irriterende ut når han snakker normalt). Hver episode har et par-tre hovedtemaer som den veksler mellom, og skaperne har fått med seg en rekke fascinerende mennesker fra spillenes verden som blir intervjuet. Fra Pac-Man-skaper Toru Iwatani til eventyrspill-legenden Roberta Williams er det rikelig med viktige navn her.

Skaperne har dessuten snust opp og lagt inn mengder av gammelt filmmateriale, som er med å gjøre historiene mer autentiske og plassere dem i tid. Dette kombineres blant annet med tegnefilmsekvenser i pikselkunststil, som «gjenforteller» hendelsene som beskrives på en småmorsom måte. Produksjonsverdiene er høye over hele fjøla, og strukturen er engasjerende, om enn litt rotete. Det er åpenbart at folkene bak serien vet hvordan de lager engasjerende TV, og har fått budsjettet de trenger til å gjøre det.

Hver episode omhandler en håndfull ulike historier, hver med fokus på én eller to personer som har blitt intervjuet. Mange av dem er velkjente, men det er også noen ukjente og fascinerende historier her. Det er for eksempel gøy å høre advokaten John Kirby (som dessverre døde i fjor) fortelle om hvordan han forsvarte Nintendo mot filmgiganten Universal, som mente Donkey Kong var for likt King Kong, og det var fascinerende å høre hvordan skaperne av Ms. Pac-Man egentlig startet med å modifisere arkadespill.

Famicom, den japanske versjonen av NES.
Famicom, den japanske versjonen av NES.

At Jerry Lawson, som ledet teamet som oppfant den moderne elektroniske spillkassetten, fikk oppmerksomhet var også på høy tid.

Samtidig er ikke alle historiene like interessante. Dette er sikkert en personlig greie, men jeg har aldri vært særlig fascinert av spill som konkurranseform, og ble ganske lei av segmentene som handlet om spillkonkurranser etter hvert. Joda, det var gøy i starten, og absolutt noe som hører med til en historie om spillkultur, men det ble litt voldsomt. Jeg liker at man bruker tid på spillere og ikke bare spillutviklere, men konkurransefokuset ble litt ensidig, og jeg tror nok det hadde vært mulig å fortelle like fascinerende historier om andre måter å forholde seg til denne fantastiske hobbyen på.

Et smalt utgangspunkt

Serien er også trygt plantet i den amerikanske oppfatningen av spillenes historie. Faktisk er det først i siste(!) episode at vi får et hint om at det også ble laget spill utenfor USA og Japan, og selv da blir det vridd over på Japan ganske raskt. Her er det snakk om utviklingen av Star Fox, og den fascinerende historien som ledet til spillet. Men måten den fortelles på er både forenklet og misvisende, der den hopper over viktige detaljer både med tanke på hva som ledet til samarbeidet mellom Nintendo og britiske Argonaut i utgangspunktet og hvordan det fungerte. Jez Sans rolle i det hele ignoreres helt, for eksempel, og filmskaperne har ingen interesse av å vise hvem Argonaut var eller hva de gjorde før historien deres ble viklet inn i Nintendos.

Ikke inkludert: Ultima Underworld.
Ikke inkludert: Ultima Underworld.

I det hele tatt presenterer serien en svært forenklet versjon av spillhistorien. Jeg skjønner at man ikke kan få med seg alt, og at noe må ofres for å lage engasjerende TV for massemarkedet, men det er en grense for hvor mye man kan forenkle og kutte før historien man forteller rett og slett blir feil, og denne grensen krysser High Score overraskende mange ganger.

Star Fox-episoden presenterer for eksempel 3D-grafikk som noe helt nytt, noe som både er riv ruskende galt og veldig urettferdig mot alle de innovative 3D-spillene vi fikk på åttitallet (slik som Argonauts eget Starglider – uten Starglider ville vi aldri hatt Star Fox). I samme episode skapes et inntrykk av at 3D-grafikk på PC i praksis ble oppfunnet av id Software. At Ultima Underworld ble sluppet før Wolfenstein 3D og hadde en mye mer avansert 3D-motor enn Doom som kom mye senere nevnes aldri.

I episoden før presenteres spill for voksne som noe vi først fikk med Night Trap og Mortal Kombat på nittitallet, så Larry-serien og alle de andre spillene åpenbart laget med et voksent publikum i tankene på åttitallet er ikke inkludert i filmens versjon av spillenes historie.

Hvor er Magnavox?

Ikke inkludert: Magnavox Odyssey.
Ikke inkludert: Magnavox Odyssey.

Slik er det også med hele plattformer. Jeg er ikke så overrasket over at essensielle plattformer som Commodore 64 og Amiga ikke er med, for de ville jo komplisert det enkle og erkeamerikanske narrativet om at alt handlet om Nintendo helt til «underdogen» Sega dukket opp (vi som spilte på datamaskiner på åttitallet får være takknemlige for at Apple II representeres i en episode om rolle- og eventyrspill). Men at verdens første spillkonsoll – Magnavox Odyssey – aldri nevnes syntes jeg er merkelig, for å si det mildt.

I stedet for Odysseys Ralph Baer er det Ataris Nolan Bushnell som presenteres som videospillenes «gudfar» i serien, og interessant nok får han komme med påstander som en kyniker lett kan tolke som et forsøk på å omskrive historien til sin fordel.

Spillhistoriker Kate Willaert påpeker på Twitter at fortellingen hans om sitt første møte med stormaskin-spillet Spacewar! – som det første spillet fra det som skulle bli Atari var en klone av – fremstår som rent oppspinn. Den motsier det han selv har sagt i eldre intervjuer, og får det til å virke som han kom opp med ideen langt tidligere enn han etter all sannsynlighet gjorde.

Heller ikke inkludert, selvsagt.
Heller ikke inkludert, selvsagt.

Det er i det hele tatt mye slikt jeg reagerer på, og det er leit. Resultatet er at mens jeg kan anbefale High Score som en underholdende og velprodusert TV-serie det er lett å «binge» på en helg, kan jeg ikke anbefale den som særlig mye mer. Historiene skaperne har valgt å konsentrere seg om er ikke egnet til å gi et helhetlig og korrekt inntrykk av spillenes utvikling på sytti-, åtti- og nittitallet, og en del av dem presenteres på en misvisende måte som enten ignorerer viktig kontekst eller utelater essensielle hendelser og mennesker.

At flere inneholder påstander som burde vært faktasjekket og korrigert hjelper ikke.

Se gjerne denne serien, men ikke ta det du får servert uten en klype salt. Hvis du syntes en historie virker spennende, så bruk det du har sett i High Score som et utgangspunkt for å lære mer andre steder.

2 kommentarer om “Netflix-serien High Score er god underholdning”

  1. Det er godt å lese at vår norske historiker har orden i sakene :)
    Synes også serien var underholdende, men veldig amerikanisert i vinklene.

    Svar

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.