Inntrykk: Embracelet

Bli med til Nord-Norge i dette sjarmerende eventyrspillet.

Embracelet er det nye spillet fra Mattis Folkestad, utvikleren bak det godt mottatte pek-og-klikk-eventyret Milkmaid of the Milky Way. Denne gangen har han droppet pikselgrafikken og det musebaserte grensesnittet, og leverer et 3D-eventyr som fungerer best med håndkontroller.

Grafikken er enkel, men man kjenner seg litt igjen likevel.
Grafikken er enkel, men man kjenner seg litt igjen likevel.

Et mystisk armbånd

Handlingen følger Jesper, en sytten år gammel gutt fra storbyen. Faren hans døde før han ble født, og uten at spillet går i detalj virker det som Jesper sliter litt med å passe inn. Men når spillet starter skjer det noe som forandrer alt. Jesper besøker bestefaren sin på gamlehjemmet, og får der et armbånd som viser seg å ha magiske krefter. Med dette kan Jesper manipulere verden rundt seg, kun ved hjelp av tankekraft.

Men armbåndet er ikke noen gave; bestefaren ber nemlig Jesper om å sikre at det kommer dit det hører hjemme. Den oppgaven starter med en reise til ei øy i det nordnorske havgapet, der bestefaren fant armbåndet i utgangspunktet.

Jeg skal ikke gå i detalj om hva som skjer videre, men på øya finner Jesper gradvis ut mer om mysteriet rundt bestefaren og armbåndet, samtidig som han treffer nye venner og kanskje lærer litt om seg selv i prosessen. Spillet er på mange måter en klassisk dannelseshistorie, men det som skjer er ikke låst i stein. Eventyret kan nemlig ende på flere forskjellige måter, avhengig av hva du gjør underveis.

Magi.
Magi.

Noen trivelige timer

Embracelet er ikke et veldig langt spill. Beskrivelsen sier at det bør ta mellom tre og seks timer å fullføre, og det passer greit med virkeligheten (jeg brukte litt over fire). Handlingen har en fin flyt, med gåter som aldri krever enormt mye av de små grå, men som samtidig føles såpass involverte at de ikke bare er bortkastet tid. En god del av dem involverer naturlig nok det magiske armbåndet, som på mystisk vis vet akkurat hva du trenger å oppnå – noen ganger før du vet det selv. Mange av oppgavene du kommer over er dessuten frivillige å løse.

Jeg opplevde Embracelet som et sjarmerende, søtt og egentlig ganske rørende spill, og elsket den avslutningen jeg endte opp med. Jeg trivdes i selskapet til Jesper og de nye vennene hans, og ble investert hva som skjedde med dem (i så stor grad at det dukket opp litt støv på øyet ved et par tilfeller mot slutten).

Jeg liker spillet best når det handler om de nære tingene.
Jeg liker spillet best når det handler om de nære tingene.

Samtidig føler jeg spillet legger opp til litt mer enn det egentlig ender opp med å levere. Det tar for seg mange ulike temaer og historier, og ting man tror blir viktige men som ikke egentlig blir det. Det hele avsluttes med flere løse tråder, og jeg skulle for eksempel likt å se forholdet mellom Jesper og moren bli utforsket i litt større grad. Jeg vil også påstå at noen av stedene handlingen tar oss med ikke gir så voldsomt mye mening, og heller ikke passer så godt inn i helheten.

Jeg savner rett og slett et tydeligere fokus – enkelte sekvenser er artige der og da, men når de er over føler jeg at spillet hadde langt mer interessante ting det kunne ha brukt tiden sin på.

Men, som sagt, der og da fungerer det. Embracelet er rett og slett et trivelig spill, og jeg satte pris på min tid med det. For meg kom det også som et perfekt motstykke til Horizon Zero Dawn, som jeg hadde fullført kvelden i forveien. Noen ganger er det deilig å kunne sette seg ned med spill som ikke er så «episke», men i stedet tar for seg mer jordnære ting og kun krever en håndfull timer av livet ditt.

Den forrige typen hennes. Løp, Jesper!
Den forrige typen hennes. Løp, Jesper!

Imponerende enmannsprosjekt

Embracelet er et ganske imponerende prosjekt, med tanke på at Mattis Folkestad i praksis har laget det alene. De nordnorske miljøene er overraskende troverdige til tross for «lavpoly»-stilen, og det er mye sjel i figurene og animasjonene deres. På samme måte bygger musikken opp under de viktige hendelsene på en god måte, og skaper sammen med presentasjonen en helhetlig og fin opplevelse. Spillet har dessuten små detaljer jeg elsker, slik som hvordan ord i dialogboksene dirrer for å formidle følelser i et spill som ikke har tale.

Embracelet kommer neppe til å brenne seg inn i hukommelsen din, men jeg tror ikke du kommer til å angre om du gir det en kveld eller to av livet ditt. Det byr på en ukomplisert, fin og positiv opplevelse, og vi trenger alle noen sånne av og til.

Embracelet slippes på PC og Switch i morgen, 24. september. Du kan finne ut mer om spillet på det offisielle nettstedet. Jeg har testet PC-versjonen, og fått et gratis anmeldereksemplar av utvikleren.

2 kommentarer om “Inntrykk: Embracelet”

  1. Er det bedre enn dårligere enn det forrige spillet hans synes du? Har ikke fått somla meg til å spille det enda heller. *Sier jeg mens jeg installerer Pendragon i stedet*

    Svar
    • De er såpass forskjellige at de er litt vanskelige å sammenligne direkte. Nå som jeg har Embracelet friskt i minnet og Milky Way på avstand heller jeg mot Embracelet.

      Svar

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.