Gode, gamle spill: Crystal Castles

Crystal Castles tok Pac-Man-konseptet til et nytt nivå.

Gode, gamle spill er en serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien.

• Navn: Crystal Castles
• Utvikler: Atari
• Utgiver: Atari / diverse
• Første utgivelsesår: 1983
• Originale plattformer: Arkade (kom senere til mange hjemmeplattformer)

Etter at Pac-Man hadde gjort rent bord på arkademarkedet i 1980, ble labyrintspill en stor greie. Spill der du styrte en figur rundt i labyrinter fulle av prikker eller noe annet som måtte spises eller fjernes (og fiender som prøvde å hindre deg) ble en av de største spillsjangerne både hjemme og på arkademarkedet, og selv om mange av dem var rene kloner kom det også flere spill som tok konseptet videre på interessante måter.

Isometrisk «3D»

Atari-spillet Crystal Castles er et av spillene som lot seg inspirere av Pac-Man, men som ga konseptet sin helt egne vri. Her finner moroa sted i «tredimensjonale» miljøer sett fra det vi gjerne kaller en isometrisk synsvinkel, og mens konseptet er det samme som i Pac-Man har spillet en rekke ting som skiller det fra inspirasjonskilden. Hvert brett er unikt, og forestiller ofte noe gjenkjennelig. Et godt eksempel er den typiske middelalderborgen på nivå 1-4.

Siden brettene er tredimensjonale kan man bevege seg både foran og bak vegger, og det er også mulig å gå gjennom tunneler eller sette seg på heiser som beveger seg opp og ned mellom ulike høydenivåer. De distinkte brettene gjør spillet ekstra interessant å bruke tid på, fordi man alltid har lyst til å komme lenger enn sist slik at man kan se nye brett. Men det betyr jo også at man etter hvert lærer tidlige brett å kjenne.

Crystal Castles er faktisk et av de tidligste arkadespillene med et begrenset antall brett, og dermed også en offisiell avslutning. Skjønt det skal sies at akkurat dette ikke var direkte revolusjonerende – her hang de ellers så fremtidsrettede arkadespillene litt etter datidens hjemmespill, antakeligvis av samme grunn som nåtidens utgivere elsker «spill som tjenester» som kan spilles i det uendelige uten å nå slutten.

Mye taktikk

Spillet har rikelig med andre interessante elementer. Hovedpersonen med det trivelige navnet Bentley Bear kan for eksempel hoppe, og om han hopper over en type fiender vil de bli så forvirret at de blir stående bom stille en stund. En annen type fiender kan drepes mens de slurper i seg prikker – Bentley er nemlig ikke den eneste som spiser prikker i dette spillet. Akkurat dette gjør Crystal Castles litt taktisk, fordi for å maksimere poengsummen bør du selv spise så mange av prikkene som mulig. Dermed kan det være lurt å prøve å lokke fiendene unna områder du ikke har spist deg gjennom enda. Brettet er ferdig når den siste prikken er spist, uansett hvem som gafler den i seg, men du får en solid poengbonus om det er deg.

Crystal Castles er et underholdende og minneverdig lite spill, og jeg tipper mange av de som har vært innom det fortsatt kan huske flere av de kule brettene det hadde. Arkadeversjonen ble spilt ved hjelp av «trackball»-kontroller, men flesteparten av hjemmeutgavene brukte mer tradisjonelle kontroller uten at det ødela moroa. Ah, og en herlig detalj til slutt: Initialene til spilleren med toppscore bygges dynamisk inn i arkitekturen til spillets førstenivå.

Crystal Castles er i dag tilgjengelig som et av spillene i Atari Vault-samlepakken. Det er den versjonen skjermbildene i artikkelen er hentet fra. I denne videoen kan du se spillskaper Franz Lanzinger fortelle om hvordan spillet ble skapt: