Inntrykk: Atari Vault

Atari har samlet 100 arkade- og konsollspill i én pakke – men er tilbudet så bra som det ser ut?

Atari er et av den tidlige spillhistoriens viktigste selskaper. De lanserte det første myntopererte, elektroniske arkadespillet (Computer Space), og litt senere lanserte de det første myntopererte, elektroniske arkadespillet som folk faktisk hadde lyst til å spille (Pong). I tillegg sto de bak syttitallets absolutt mest populære spillkonsoll, Atari 2600, og deres spillutviklere var med å skape eller videreutvikle en rekke av historiens viktigste spillsjangere.

Pong.
Pong.

Men Atari ble kanskje et offer for sin egen suksess. De utvidet seg raskt, og klarte ikke å holde styr på de mange divisjonene i selskapet. I tillegg mistet de kontrollen over markedet for Atari 2600, som ble oversvømt av billigspill fra tredjepartsutgivere. Deres egne storsatsninger – som det beryktede E.T. – floppet totalt.

Etter det store konsollspillkrasjet i 1983 gikk det enda verre, og i 1984 ble Ataris hjemmekonsolldivisjon overtatt av Commodore-grunnlegger Jack Tramiel og familien hans. I likhet med hele USA var han overbevist om at konsollenes tid var forbi, og at fremtiden lå hos hjemmedatamaskinene. Selskapet hadde blant annet suksess med Atari ST (som fikk kallenavnet «Jackintosh» fordi man i USA så på den som en billig konkurrent til Macintosh). Men på nittitallet ble Atari ST overkjørt av Windows-veivalsen, og selskapet lykkes heller ikke i å gå tilbake til konsollmarkedet med Atari Jaguar. Etter litt om og men ble merkenavnet og rettighetene solgt til leketøysfabrikanten Hasbro, og Atari var historie.

Men vent litt, sier du kanskje – for hvem er det som akkurat lansert samlepakken Atari Vault? Ja, Atari eksisterer, men sannheten er at det eneste dagens Atari har med det legendariske selskapet å gjøre er navnet og lisensene. Husker du den franske utgiveren Infogrames? De kjøpte Atari-lisensene fra Hasbro i 2001, og siden Atari er et mye mer kjent merkenavn enn Infogrames noensinne har vært, valgte de å bytte navn til Atari. Dagens Atari er altså Infogrames i forkledning.

Super Breakout.
Super Breakout.

Over 100 spill

Atari Vault er en ny samlepakke, med over 100 arkade- og konsollspill fra sytti- og åttitallet. Hvert spill akkompagneres av scannede manualer og annen informasjon, og alle konfigureringsmulighetene man opprinnelig fikk (i tillegg til en god del nye). Man kan til og med spille flere av dem med andre spillere over nettet, eller kjempe om plassene på nettbaserte poengtavler.

Når man leser hvor mange spill pakken inneholder, høres den umiddelbart ut som et kjempetilbud. Men det er ikke like bra som det høres ut. Det er naturligvis arkadespillene som er de mest interessante – med navn som Asteroids, Super Breakout Centipede, Crystal Castles, Lunar Lander, Missile Command og Tempest får vi en rekke åpenbare klassikere som fortsatt er gøy å spille. Men av de 100 spillene i pakken, er det kun 18 arkadespill. Resten er spill for Atari 2600.

Å benekte at Atari 2600 er en viktig konsoll, og at den fikk mange viktige spill, ville være dumt. Men den kom altså ut i 1977, og selv om den var populær til langt inn i åttitallet, tok det ikke mange årene før maskinvaren var utdatert. Noen av spillene i samlingen er overraskende imponerende, med tanke på hvilke begrensninger man har hatt å jobbe med, men kun de aller færreste av dem har noe særlig til underholdningsverdi i dag.

Video Pinball (må være et av tidenes tristeste filpperspill).
Video Pinball (må være et av tidenes tristeste filpperspill).

Det er for all del artig å surre rundt i originale Adventure, og om man er to kan spill som Combat helt klart by på litt moro, men majoriteten av Atari 2600-spillene er rett og slett veldig tamme. 3D Tic Tac Toe, Blackjack, Basic Math, Checkers, Casino, Hangman, Video Pinball og Slot Machine er for eksempel akkurat like uinteressante som de høres ut – dette er spill som hadde glidd rett inn i samlingen 75 Spill fra Data-Tronic. Ah, og forresten: Nei, E.T. er ikke inkludert.

Et problem for Atari er at mange av de beste spillene på Atari 2600 kom via tredjepartsutgivere. Det hele startet med at mange av Ataris flinkeste spillutviklere så seg lei av måten de ble behandlet på, og brøt ut for så å starte Activision – verdens første uavhengige spillutgiver. Spill som River Raid og Pitfall er soleklare klassikere, og fortsatt moro å spille, men de er ikke i denne pakken siden det var Activision som ga dem ut (mens Atari brukte millioner på et feilslått søksmål for å stanse dem).

Det er synd, men kanskje ikke så vanskelig å forstå, at Atari ikke har klart å få en avtale med Activision som kunne gitt 2600-samlingen litt mer kvalitet.

Missile Command.
Missile Command.

Gode arkadespill

På arkadefronten er situasjonen selvsagt mye bedre. Asteroids er herlig, uansett hvordan man snur og vender på det – bare synd at vi ikke får de utrolig kule lyseffektene fra den originale vektorskjermen (de må du nok til Teknisk museum for å oppleve). Crystal Castles er en annen klassiker, som er kjempegøy å sette seg ned med i en runde eller to, og både Centipede og Millipede er gode eksempler på klassiske, rendyrkede arkadespill. Det samme gjelder Missile Command, som blir herlig intenst etter en stund, og Liberator er en interessant videreutvikling av konseptet.

Selv er jeg forøvrig svak for Lunar Lander, et spill der du må forsøke å lande et romfartøy på Månen, med begrenset drivstoff. Å teste spill som Red Baron, et tredimensjonalt, vektorbasert flyspill, var også temmelig kult – selv om jeg ikke ser for meg at jeg kommer til å bruke mye tid på det i fremtiden. Actionspillet Tempest er også kjempegøy når man setter seg ned med det, selv om jeg nok foretrekker Tempest 2000.

Et av fotballspillene. Jeg velger heller Sensi.
Et av fotballspillene. Jeg velger heller Sensi.

Samtidig er det ikke til å komme unna at flere av arkadespillene rett og slett er litt foreldet. Å sette seg ned med Super Breakout i en verden der vi har spill som Shatter (eller til og med eldre spill som Megaball og Arkanoid), føles for eksempel litt meningsløst. På samme måte er spill som Pong litt tristere å spille når man ikke bruker den originale kontrolleren, der man måtte vri på en volumkontroll-aktig knott for å styre platen sin. Heldigvis kan man bruke musen, men det vil jo typisk bare komme den ene spilleren til nytte.

Dette problemet gjelder forøvrig også en rekke av Atari 2600-spillene som brukte paddle-kontrolleren. Her fungerer også musen dårligere. Det er mulig å konfigurere spillene til å fungere sånn rimelig okay i de fleste tilfeller, men det blir aldri helt ideelt. Jeg lurer litt på om musehjulet kunne fungert som en slags paddle-erstatning, men det støttes ikke.

Det pakken har i massevis, er historisk verdi. For oss som liker å utforske røttene til spillmediet, er dette en glimrende pakke – og jeg er svært glad for at den finnes. Alle 2600-spillene kommer med alle modusene de opprinnelig hadde, og i tillegg til å scanne manualene har utviklerne lagt inn tredimensjonale representasjoner av spillboksene. Arkadespillene kommer med reklamemateriale og bilder, og også her kan du snurre rundt på tredimensjonale utgaver av maskinene.

En artig tegneserie følger med SwordQuest.
En artig tegneserie følger med SwordQuest.

Manualene er riktignok sjeldent spesielt godt lesestoff (med enkelte unntak, slik som SwordQuest-spillene som også kommer med tegneserier du kan lese), men det er viktig at de er med. Ikke bare fordi de inneholder informasjon som er helt nødvendig for å forstå de ulike modusene til et spill, for eksempel, men fordi de faktisk er historisk viktig dokumentasjon. Den tekniske kvaliteten på ekstramaterialet kunne imidlertid vært bedre, og ikke all tekst er like lett å lese.

Hvorfor bare 2600?

Det jeg sliter voldsomt med å forstå, er logikken bak å begrense konsollutvalget til Atari 2600-spill. Oppfølgeren, Atari 5200, var en langt bedre konsoll, og vi skal heller ikke glemme Atari 7800 (selv om Atari, da under Jack Tramiels ledelse, nesten gjorde det selv).

Atari lanserte også to 8-bits datamaskiner, nemlig Atari 400 og Atari 800 – igjen, plattformer som var langt mer avanserte enn Atari 2600, og som fikk mange gode spill. Atari XE kan også nevnes – ja, til og med plattformer som Atari ST, den håndtholdte Atari Lynx og til syvende og sist, Jaguar. Det er mange plattformer og spill å ta av, og derfor er det unektelig litt rart at en pakke som løst oversatt kalles Ataris skattkammer har så begrenset fokus.

Human Cannonball. Ikke noen klassiker.
Human Cannonball. Ikke noen klassiker.

På arkadefronten er manglene mer forståelige. Da hjemmedivisjonen ble solgt til Tramiel i 1984, ble arkadedivisjonen beholdt av de daværende Atari-eierne i Warner Bros, og den fortsatte å operere som Atari Games – uavhengig av resten av Atari. På nittitallet ble Atari Games overtatt av konkurrenten Midway Games, og omdøpt til Midway Games West. Men nå har restene av Atari Games havnet hos Warner igjen ettersom de kjøpte mesteparten av Midway Games da de gikk konkurs i 2009. Det betyr med andre ord at rettighetene til klassikere som Gauntlet, Paperboy, Hard Drivin’ og Super Sprint i dag eies av WB Games, og ikke Atari.

Flere av disse spillene har forøvrig blitt relansert i Midway Arcade Treasures-pakkene.

Konklusjon

Atari Vault er en pakke med stor historisk verdi, men ikke like stor undeholdningsverdi. «Over 100 konsoll- og arkadespill» høres kjempekult ut, frem til man innser at over 80 prosent av dem er spill for den superenkle konsollen Atari 2600. En rekke av disse spillene kan selvsagt fortsatt være underholdende hvis du er i riktig modus, men selv de aller beste av dem ble forbigått av bedre spill allerede på åttitallet. Flere av de beste 2600-spillene i samlingen er dessuten hjemmeversjoner av spill vi også finner i arkadeseksjonen – det er helt meningsløst å spille Tempest på Atari 2600 når du kan velge arkadeversjonen i stedet.

Crystal Castles.
Crystal Castles.

Underholdningsverdien altså kommer først og fremst med de 18 arkadespillene som er innkludert, der vi får en rekke klassikere som er genuint moro å spille den dag i dag. Jeg sier aldri nei takk til en runde Asteroids eller Missile Command, og det er definitivt greit å ha dem lett tilgjengelig på Steam. Litt synd er det likevel at Ataris første arkadespill, Computer Space, ikke er å finne i samlingen.

Kjipe Atari 2600-spill til tross: Dette er den klart beste samlingen av klassiske Atari-spill fra sytti- og åttitallet som noensinne har blitt gitt ut, og det er både fint og viktig at disse spillene er kommersielt tilgjengelige igjen. Med Atari Vault får du en glimrende mulighet til å utforske spillmediets urtid – det er kanskje ikke så moro som du håper, men det er i alle fall informativt.

Atari Vault er tilgjengelig på Steam, der pakken koster 140 kroner.

Relaterte innlegg

En kommentar om “Inntrykk: Atari Vault

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.