La oss ta en titt på det første spillet i en legendarisk serie.
Gode, gamle spill er en serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert som en del av vår julekalender for 2020.
- Navn: Age of Empires
- Utvikler: Ensemble Studios
- Utgiver: Microsoft
- Første utgivelsesår: 1997
- Originale plattformer: PC, kom også til Mac.
Age of Empires var et ambisiøst spill. Utviklingen ble ledet av Bruce Shelley, som neppe er like kjent som han burde vært all den tid han var med å skape spill som Railroad Tycoon og Civilization. Det var nettopp Civilization som endte opp med å forme Age of Empires, et spill som forsøkte å ta konseptet fra den legendariske turbaserte klassikeren inn i den fortsatt relativt ferske sanntidsstrategisjangeren.
Sivilisasjonens vugge
I Age of Empires tar du kontroll over en av flere oldtidssivilisasjoner, før den har blitt en sivilisasjon. Du starter med en håndfull jegere og sankere i steinalderen, som kan skaffe mat, tømmer, stein og andre ressurser, og bygge enkle bygninger. Så må du gradvis skape et mektig rike, drive teknologisk forskning for å få tilgang på nye bygninger, bedre enheter og andre fordeler, og selvsagt bygge opp en stor hær som kan forsvare landet ditt og plage konkurrentene. Det hele ender opp i jernalderen, og riket ditt gjennomgår store forandringer på veien dit. Hvis det ikke blir utryddet på veien, da.
Derned var spillet noen hakk dypere enn konkurrenter som Warcraft-serien, samtidig som det på rimelig effektivt vis klarte å overføre Civilizations «bare én tur til»-konsept til sanntidsstrategiformatet. Man jobbet som regel alltid mot flere ting samtidig, og dermed var alltid et nytt mål noen minutter unna å bli nådd.
Spillet skiltet opprinnelig med tolv ulike sivilisasjoner, som alle har tilgang på unike teknologier. Skjønt det er generelt ikke enormt store forskjeller på dem, og alle bruker en av fire visuelle stiler inspirert av klassiske sivilisasjoner. Enspillerkampanjen hadde en serie mer begrensede oppdrag som fulgte kjente sivilisasjoner gjennom tidene, og spillet hadde dessuten omfattende flerspillermuligheter (samt «skirmish»-modus for én spiller) der man kunne skreddersy opplevelsen og spille på dataskapte kart.
Lag egne kart
Et innebygd kartredigeringsverktøy sikret dessuten at brukerne enkelt kunne lage egne brett, og til og med kampanjer – dette var kanskje ikke unikt for Age of Empires, men det var fortsatt relativt uvanlig funksjonalitet. Faktisk er det jeg selv husker best fra min tid med Age of Empires de mange timene jeg brukte på å lage min egen kampanje, satt til kart jeg skapte selv.
Presentasjonen var også flott – i en tid der stadig flere spill brukte 3D-grafikk fikk vi her sirlig detaljert isometrisk 2D-grafikk som ville fått datidens datamaskiner til å knele om det hadde vært 3D.
I dag er det nok oppfølgeren som er mest kjent – den var mer glattpolert og finjustert, og generelt bedre på de fleste områder. Dermed havner vi i den situasjonen at selv om Age of Empires var et veldig viktig spill da det kom, og fortsatt er underholdende om man setter seg ned med det, er det generelt litt vanskelig å anbefale det fremfor oppfølgeren. Men det betyr ikke at Age of Empires ikke skal huskes, for uten det hadde det ikke vært noe Age of Empires II – eller Rise of Nations, for den saks skyld.
Den klassiske versjonen av Age of Empires er ikke tilgjengelig for salg noen steder, men det fikk en nyversjon for et par år siden.
Bildene er fra Mobygames.