Spillåret 2020 – Kims favoritter

Vi fortsetter vår gjennomgang av spillåret, og her er favorittene til Kim Kløvsgård.

Det er på tide å runde av 2020, slenge beina på bordet og glede seg til året som kommer (og forhåpentligvis bringer med seg mange gode spill). Men før den tid, vil jeg ta dere med gjennom mitt spillår. I år har jeg fått fokusert litt mer på større titler, og det er ikke noe jeg har til vane for å gjøre. Når det gjelder AAA-titler er det generelt sett veldig lite som frister for min del.

Noe er det jo, og i år har jeg klart å komme meg gjennom noen slike spill. Jeg har som regel ikke tid til å spille noe som krever rundt hundre timer, enda jeg har lyst. Tiden strekker rett og slett ikke til bestandig, så for å unngå at jeg får for stor «backlog», lar jeg heller være. Aller helst foretrekker jeg kortere spill, gjerne retrospill siden de er av passe lengde, og jeg klarer å komme meg gjennom dem. Hvis jeg først får satt meg ned med et sandkassespill, gjør jeg alt utenom hoveddelen, og når jeg kommer dit så er jeg bare lei av spillet og skrur av.

Heldigvis har det kommet noen større titler i år som ikke er like tidkrevende, og her er mine seks for 2020.

Resident Evil 3 Remake

Capcom er for meg en eneste stor superhelt for tiden. Etter at de har valgt å høre på fansen som ønsker for gjenskapninger av de tidligere Resident Evil-spillene, kom endelig den nye utgaven av treeren ut. Er det en sjanger jeg virkelig liker, så er det «survival horror». Capcom har klart å gjenopplive serien, etter at den hadde et litt mer turbulent nedslag med Resident Evil 5 og 6, og Resident Evil 2 fra 2019 var glimrende.

Resident Evil 3 klarte ikke å nå helt opp til samme nivå, men det var ikke langt unna. Mens spillene bruker samme grafikkmotor, er satt til samme sted, og er i samme sjanger, var det nye spillet litt mer fokusert på action. Personlig likte jeg det godt, og det var ikke vanskelig å se at inspirasjonene som ble brukt for å blåse nytt liv i Nemesis var fra Terminator. Det var også lett å se at Alien-franchisen har satt sine spor hos skaperne. For meg som er fan av disse filmene, var det ganske gøy.

Det klassiske Resident Evil-preget er der enda, der man må passe på helsa og lete godt for å finne kuler og krutt. Detaljnivået er fantastisk, takket være motoren RE Engine, og sammen med alle de groteske zombie-lydene man hører så gir det en fullkommen presentasjon. Noe av det jeg likte aller mest, er at man endelig får bevege seg mye rundt omkring i Raccoon City. Selv om hele byen er rasert og ødelagt, ser den fortsatt fantastisk ut. Må gi Nemesis litt skryt også, her lever han virkelig opp til navnet.

Litt skuffet ble jeg over at spillet ikke hadde noe bonusmateriale, eller flere moduser å leke seg med. Så i forhold til forgjengeren i 2019, står årets spill igjen i grøfta om man setter dem opp mot hverandre.

Final Fantasy 7 Remake

Omtrent på samme tidspunkt som Resident Evil 3 ble utgitt, kom denne japanske rollespill-røveren snikende rett bak. Jeg liker gjenskapelser av gamle spill så lenge det blir gjort riktig, og det her hadde jeg såpass store forventninger til at jeg var mer nervøs for at ting ikke skulle gå som jeg håpet på. Men jeg ble heldigvis overbevist.

Før lansering dukket det opp masse opptak fra spillet på blant annet YouTube, og en spillbar demo kom også. Jeg er sånn som måtte styre unna, for den opplevelsen her ville jeg skulle være helt unik. Resultat: Mind blown! Følelsen jeg husket fra originalen i 1997 dukket opp igjen her.

Square Enix har gjort en solid jobb, uten tvil, og man merker at de har lagt sjela i prosjektet. Det ser fantastisk ut, det føles bra når man utfører handlinger, og lydsporet er på plass. Og de har vært observante på detaljene. Småting som at hovedkarakteren retter på våpenet sitt før han setter seg ned, for at det ikke skal dulte borti eller krasje med omgivelsene, er for meg en ny standard.

Sett bort i fra at spillet lar deg løpe fritt som du vil mens du slåss, har Square Enix valgt å beholde det tradisjonelle turbaserte kampsystemet. Jeg så ikke for meg at det kom til å virke så bra siden det er en ganske gammel løsning, men jaggu gikk også det greit. Og noe av det jeg kanskje setter mest pris på er at man kan ha på japanske stemmer fremfor engelske.

Litt nedtur er det at utvikleren har gjort småendringer i historien her og der, og at noen ting har blitt sensurert. Og for ikke å nevne at spillet er delt opp, og kommer ut i bruddstykker.

Streets of Rage 4

Nå snakker vi, det her er mitt syltetøy. Som Joachim nevnte i sin artikkel om spillet, ble dette et «ved siden av»-spill. Ikke at det er noe galt med det, for meg er det helt perfekt med spill som tar mellom to til fire timer å gå gjennom. Og med tanke på at jeg nettopp hadde brukt mye tid på Final Fantasy 7 Remake, var dette en god pust i bakken.

Jeg spilte gjennom de tre første spillene i forkant for å varme opp, og hadde nok en gang høye forventninger. Selv om spillestilen er ganske tradisjonell, er det masse nytt her. Bortevekk er det pixelerte utseendet, som nå er erstattet med håndtegnede animasjoner og bakgrunner. I forhold til andre moderne spill i samme sjanger, setter jeg pris på retningen utviklerne har gått her, fremfor å ha 3D-figurer. De aller fleste spillbare karakterene fra de tidligere spillene er med her, og det er også en del nye. Spillet har i tillegg en historie som bygger videre på historien fra forgjengerne, hvor de nye hovedskurkene er barna til Mr X, og heter noe så originalt som «The Y-Twins».

Det er masse bonusinnhold her, for de som kommer til å spille gjennom spillet flere ganger. For eksempel kan du låse opp flere spillbare figurer, og du kan låse opp de pixelerte draktene fra tidligere spill i serien. Musikken er helt grei, den passer til spillet, men når du først er vant med Yuzo Koshiros mesterverk fra forgjengerne, snubler det litt rundt på dansegulvet. Men alt i alt var Streets of Rage 4 en god opplevelse.

The Last of Us Part II

For meg er dette høydepunktet når det gjelder spill i 2020. Her vet jeg det er mye blandede følelser blant spillere og fans av serien, men det har satt sine spor i sjela mi, akkurat som det første gjorde når det kom ut i 2013 på PlayStation 3. Igjen var jeg ganske nervøs for hvordan dette skulle gå seg til med tanke på hvor episk det første var.

Spillet er satt noen år etter forrige spill, i seriens versjon av et postapokalyptisk USA der en pandemi har utryddet mesteparten av sivilisasjonen. Ikke at den biten er så veldig original akkurat, men det er selve fortellingen og karakterene som er gripende her. Uten å røpe noe for de som ikke har spilt det, er historien her basert på ren hevn. Og det som fanget meg mest var hvor langt under huden det klarte å komme seg, for det sinnet og hatet man ser karakterene går gjennom, følte jeg på meg selv underveis.

Spillet er ikke bare brutalt, men det er «BRUTTALT!», som vi sier her. Ikke bare har du andre mennesker som du må hanskes med, men også monstre i form av mennesker som har blitt tatt av pandemien. The Last of Us Part II er enda mindre raust når det kommer til kuler og krutt enn Resident Evil-nyversjonene. Du kan heldigvis velge om du vil snike deg rundt og snik-drepe, eller bare gå fullt ut med det begrensede arsenalet du har.

Vi blir også introdusert til en ny og spillbar karakter i spillet. Men her er man ikke på samme side, så vi får sett historien fra hver deres perspektiver, og det som skjer parallelt mellom dem gjennom hele spillet. I tillegg får vi se handlinger som skjedde tilbake i tid, som knytter sammen historien fra det første spillet. Og det var noe jeg satte pris på, siden det har gått en del tid siden det som utspilte seg i eneren.

Spillet er godt satt sammen på alle måter, med bra handling og atmosfære, god setting og grafikk, og til slutt et flott lydspor. Litt artig er det at karakteren spiller litt gitar og trekker frem en velkjent låt av A-ha. The Last of US Part II kan dog til tider føles utrolig langt, nesten et hakk eller to for langt. Det var flere ganger underveis hvor jeg tenkte at nå er det ferdig, men det fortsatte. Men det er nesten et luksusproblem hvis man ser på det fra en annen vinkel.

Assassin’s Creed Valhalla

Det her ble årets største skuffelse for min del. Hele min opplevelse med spillet må jeg være ærlig å si har vært bittersøt fra start til slutt. I mange år har jeg fulgt serien, og har kost meg masse med den. Da det første spillet kom, var det noe helt nytt og eget. Inspirert av mange historiske hendelser med et snev av konspirasjonsteori bak det hele, følger man i løpet av serien feiden mellom The Templars og The Assassins gjennom et helt årtusen. Hvert spill er satt til sin egen epoke i verdenshistorien, og denne gangen var det altså vikingtiden som sto for tur.

Jeg kjøpte spillet ved lansering, og det var langt fra noen solid opplevelse. Spillet har hatt så mange feil og barnesykdommer at jeg aldri har opplevd maken. Det har passende nok fått kallenavnet «Bughalla» på nettet. At en så stor utgiver som Ubisoft skulle lansere et så upolert og uferdig produkt hadde jeg ikke regnet med. Det er ikke uvanlig at spill nå til dags får større oppdateringer eller reparasjoner etter lansering, men det her tok kaka. Ubisoft har ikke akkurat vært raske med å få ordne på sakene heller, det tok lang tid før man så første plaster på såret, og da snakker vi et Norgesplaster på en sprikende kuttskade.

Ikke bare var alle feilene en solid nedtur, men selve spillet blir også veldig fort kjedelig. Ubisoft introduserte mulighet for å dra på tokt med ditt eget vikingskip og mannskap, sånn at man kunne plyndre klostre for verdisaker. Det var gøy de første to gangene, og så ble det kjedelig. Dette var noe utgiveren la stor vekt på under presentasjonen av spillet før lansering, men det har ingenting å si for spillets helhet. Historien levde heller ikke opp til forventningene. Det føles som at spillet bare går i ring rundt seg selv mens det sleper på en død hest, og personen bakerst fortsetter å slå på den om og om igjen. Jeg lurer på når Ubisoft skal gjøre noe nytt med serien, eller kanskje bedre, legge den på hylla.

Men spillet skal ikke bare få refs, omgivelsene ser fantastiske ut, og det skal designerne virkelig få ære for. Norge ser veldig autentisk ut, med fjorder og høye fjell. Utviklerne har til og med fått inn landemerker som Torghatten og Preikestolen. Stemmeskuespillerne har gjort en god jobb, og det er gøy at vi har en nordmann bak stemmen til den mannlige Eivor. Og jaggu dukker ikke Kåre Conradi opp også som en stemmeskuespiller. Sett bort i fra alle feilene som spillet hadde under lansering vil jeg si at dette havner midt på treet.

Cyberpunk 2077

Dette her ble den grande finale for mitt spillår. Forventningene har vært høye hele veien, og for min del har spillet levert godt. I spillet trer vi inn i skoa til karakteren «V», enkelt og greit navn der i gården. Du står ganske fritt til å lage karakteren sånn som du måtte ønske, det er mange muligheter.

Siden spillet fortsatt er ganske nytt for mange, går jeg ikke så veldig inn i detaljer om hva spillet handler om, men litt går an. Som «V» tar vi på oss en rekke oppdrag av ymse karakter, der den beste beskrivelsen er som en blanding av en torpedo og leiemorder. Sammen med makkeren Jackie, er målet å bli de mest anerkjente folka i underverdenen. Men så tar spillet en brå vending, og ting skjer som drar deg med på en ganske episk reise gjennom byen Night City.

Historien er uten tvil forseggjort. Den kan til tider ha litt tungt «Sci-Fi»-stoff, men det gir mer dybde. Det er flere forskjellige slutter basert på valgene du tar, og om du velger å fullføre sideoppdragene du får tildelt. Ja, spillet er kort, men kun hvis du velger at det skal være det, og alt henger sammen til syvende og sist.

Dette er også et spill som lider litt av å bli sluppet før tiden. Bortsett fra konsollversjonene som har fått pryl, har PC-versjonen fungert ganske greit. Det har underveis vært mindre feil som at folk plutselig ikke har våpen i hendene, mens de enda står og sikter rundt. Først på slutten av spillet merket jeg at det ble flere hendelser hvor ting stuka litt, og jeg måtte da lagre og laste inn på nytt. Heldigvis har det kommet flere justeringer allerede, og ting blir forbedret ganske raskt her i motsetning til «Bughalla». Absolutt et fantastisk spill!