I Sid Meier’s Memoir! A Life in Computer Games ser en av tidenes viktigste spillskapere tilbake på karrieren sin.
Sid Meier er en av spillhistoriens viktigste designere, og også en av de mest produktive. Karrieren hans er faktisk smått utrolig – i løpet av en liten håndfull år var han hovedmannen bak tre banebrytende og sjangerskapende spill – Pirates, Railroad Tycoon og Civilization. Og på det tidspunktet var han allerede en anerkjent spillskaper med en solid håndfull godt mottatte titler på rullebladet.
I høst lanserte han sin egen selvbiografi, passende nok ved navn Sid Meier’s Memoir! A Life in Computer Games, skrevet i samarbeid med Jennifer Lee Noonan. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe papirutgaven, men endte i stedet opp med å grabbe lydboken på Audible. Ulempen med denne er at det er vanskeligere å bruke den som kilde for fremtidige artikler, men ellers angret jeg ikke på at jeg valgte lydbokvarianten. Den leses av Charles Constant, som gjør en god jobb med å gi teksten liv, og passer i likhet med gode podcaster perfekt som kompanjong til avslappende spill der hjernen har kapasitet til overs.
Fokus på spillene
Selvbiografien handler i første rekke om spilldesigneren Sid Meier, og langt mindre om mennesket Sid Meier. Det er ikke dermed sagt at vi ikke får innblikk i hvem han er og livet hans utenfor jobben, men hvert kapittel i boken bærer tittelen til et av spillene han har laget, og dette brukes stort sett som utgangspunkt for diskusjon rundt ett eller flere temaer. Samtidig er det ikke slik at hvert kapittel kun handler om det ene spillet, eller beskriver utviklingen fra start til slutt. Det er faktisk ofte ganske begrenset hvor mye Meier forteller om utviklingen som helhet, eller de ferdige spillene for den saks skyld, i stedet går han som regel inn på enkeltaspekter av utviklingen eller spillet og konsentrerer seg om disse.
Dette betyr også at Meier hopper mye frem og tilbake. Kapitlene er i kronologisk rekkefølge hva de individuelle spillenes utgivelsesår angår, men Meier bruker dem altså kun som springbrett for historiene sine, og et kapittel om et spill utgitt på totusentallet kan like gjerne handle om en inspirasjonskilde fra barndommen. Tematikken er også variert – noen ganger går Meier i detalj om spilldesign, designprinsipper og -utfordringer. Andre ganger fokuserer han på tekniske detaljer, og noen ganger handler det om inspirasjonskilder eller ting som skjedde underveis i utviklingen. Av og til får vi også Meiers refleksjoner rundt mottakelsen enkelte spill har fått, og han er også åpen om det han i ettertid anser som feilvurderinger.
Man vet aldri helt hva som kommer, med andre ord, og noen ganger er temaene han velger å ta opp ganske perifere. Men de er alltid interessante – boken er rik på gullkorn, enten det gjelder tanker om spilldesign eller er morsomme anekdoter, og Meier har alltid en fin og pedagogisk tilnærming til det han snakker om. Når han forteller hvordan bakgrunnsgrafikken i Sid Meier’s Pirates på Commodore 64 ble skapt ved hjelp av omdefinerte tekstkarakterer klarer han å gjøre det de fleste vil anse som et tørt tema interessant og forståelig, og han gir oss også en god forståelse av hvorfor denne ene tekniske detaljen faktisk var temmelig viktig (funfact: Lucasfilm Games gjorde akkurat det samme i Maniac Mansion).
Jeg merker likevel at jeg savner en litt mer helhetlig struktur av og til. Det kan være vanskelig å få ordentlig tak i tidslinjen her, og hvor Sid Meier og spillene hans passer inn i det store bildet. Nå er selvsagt ikke han historiker selv, og det er ikke hans jobb å plassere seg og sitt i en større, spillhistorisk kontekst, men man er nok avhengig av en viss ekstern kunnskap for å få maksimalt utbytte av boken. Både fordi Meier sjeldent gir noen skikkelig beskrivelse av spillene han tar for seg, og fordi han bare av og til snakker om det som skjedde i verden rundt hans boble.
Full av gullkorn
Men om du har litt bakgrunnskunnskap fra før, og en viss interesse for Sid Meier og spillene han har vært involvert i, vil du finne veldig mye å glede deg over i denne boken. Den er fullstappet av interessante historier, fra kampen om Civilization-rettighetene (stor overraskelse: Activision var drittsekker) til fortellingen om Meiers ambisiøse dinosaurspill som aldri ble ferdig. Den har også trivelige små anekdoter, som hvordan han tok daten (og senere konen) sin med til en spillbutikk for å overbevise henne om at han ikke tullet når han fortalte om jobben sin – alle boksene med navnet hans på var bevis nok.
Apropos akkurat dette, den legendariske spilldesigneren forteller faktisk litt om hvorfor navnet hans endte opp med å havne på boksene i utgangspunktet, samt følelsen av å på en måte selv ha blitt en merkevare, og tankene rundt det å bli assosiert med spill han strengt tatt ikke har hatt så mye å gjøre med. Her får vi også noen overraskelser – jeg tror nok de fleste har antatt han var litt mer involvert i utviklingen av enkelte spill som har «Sid Meier’s» på boksen enn det han faktisk var.
Jeg liker også at han går i detalj om mange av sine mer eller mindre kjente «regler» for spilldesign. Skjønt han kan noen ganger være litt i overkant bastant, og meningene hans om spill som et historiefortellende medium hadde nok trengt å bli utfordret ganske kraftig. Det samme kan tankegangen hans om andre ting – han snakker for eksempel om «the covert action rule», uten å nevne at XCOM-spillene fra hans «eget» Firaxis Games strengt tatt bryter regelen hans. Det er uansett kjempeinteressant å høre hva Meier mener, og han er vanligvis flink til å overbevise. Dette gjør boken til glimrende lesestoff for vordende spillutviklere og andre som vil fordype seg i mediet, så lenge man ikke tar alt Meier sier som absolutt sannhet.
Vokste fra MicroProse
De fleste med kjennskap til Sid Meier vet vel også at han tidlig på åttitallet grunnla spillselskapet MicroProse sammen med Bill Stealey. Boken forteller ikke noen komplett historie om MicroProse, men vi får likevel mange innblikk i hva som skjedde i selskapet. Det er fascinerende å lese hvordan Meier og Stealey vokste fra hverandre, og hvordan Meier kontinuerlig måtte slåss med ledelsen for å få de beste spillene sine laget. Noen ganger feilet han – en planlagt oppfølger til Railroad Tycoon ble skrotet fordi ledelsen sa nei. Meier endte opp med å selge seg ut av selskapet og deretter arbeide for dem som en uavhengig utvikler, for å få mer frihet.
For de av oss som alltid har likt MicroProse er boken faktisk en aldri så liten kalddusj, for selv om Meier åpenbart elsket selskapet han var med å grunnlegge, skjuler han heller ikke at han syntes mange av valgene deres var dårlige, og at han stadig var frustrert over konflikten mellom hva ledelsen ønsket fra ham og hva han ønsket å lage selv.
Sid Meier’s Memoir! A Life in Computer Games er velskrevet, lærerik, morsom og av og til rørende. Den er full av gullkorn, og små og store fortellinger som alle de som er interessert i spillhistorie vil sette pris på. Måten den bruker de individuelle spillene som springbrett for å snakke om ulike temaer på gjør den litt ustrukturert – i alle fall hvis man ser på den som mulig kildemateriale – men uansett hvor Meiers penn tar veien kan du være sikker på at det er interessant.
Les også: Her er Sid Meiers første kommersielt utgitte spill
Takk for anbefalingen, kjøpt på Kindle!