De mystiske Turbo Tape-kassettene – del 1

Hva befinner seg på disse gamle kassettene for Commodore 64?

Da jeg nylig publiserte min artikkel om det norske eventyrspillet Gnom, avsluttet jeg med en bønn om at Spillhistorie-lesere som hadde det «tapte» spillet Jungeljakt fra samme utgiver tok kontakt, slik at vi kunne få overført spillet til PC og bevart det for ettertiden. Jeg hadde ærlig talt ikke trodd det kom til å føre frem, men jommen fikk jeg ikke melding på Facebook en ukes tid senere, fra en som ikke bare hadde spillet, men også kunne bekrefte at det virket.

Dermed måtte jeg finne frem min Nova64, for å sjekke om jeg hadde det som var nødvendig for å få digitalisert spillet. Til slutt ble det Nova64-skaperen Tom Roger Skauen som tok seg av digitaliseringen, men siden jeg først hadde funnet frem mitt utstyr tenkte jeg at jeg like godt kunne bruke det.

Jeg gikk derfor over min egen samling Commodore 64-kassetter, for å se hva som eventuelt kunne reddes. Det jeg har av kommersielle spill har allerede blitt bevart på nettet, men jeg har jo rikelig med kassetter fulle av piratkopierte greier også, og hvem vet hva som finnes på dem? På et eller annet tidspunkt har jeg for eksempel plukket opp syv nummererte kassetter av typen BASF, og disse virket så spennende at de ga meg en unnskyldning til å starte et nytt Spillhistorie-prosjekt – å gå gjennom alle sammen, og teste det jeg finner der.

I relativt god stand

Det første jeg måtte gjøre var altså å få dem over på PC, noe jeg gjør ved hjelp av Nova64, koblet opp mot en ekstern strømforsyning og en god, gammel Datasette-spiller, og min PC. De resulterende «avbildningene» av innholdet på kassettene overfører jeg til .tap-filer med et program som heter TapEx.

Etter å ha utført det praktiske får jeg bekreftet at det er Commodore 64-spill på kassettene. TapEx kan også fortelle meg at de er i standard Turbotape-format, så jeg slipper å måtte gjette meg til hvilken av de mange, mange Turbotape-klonene jeg eventuelt må bruke for å laste dem inn. Uheldigvis kan TapEx også opplyse om at det er feil på flere av kassettene, så jeg kan ikke forvente at alle spillene vil kjøre.

Dermed har jeg kommet opp med følgende regel for serien. Hvis spillet på kassetten kjører, spiller jeg det. Hvis det ikke kjører, og jeg likevel kan identifisere det via filnavnet, laster jeg en fungerende kopi ned fra nettet. Jeg må være ganske sikker på identifiseringen, og hvis det er såpass tvil at jeg ikke tør gjette får jeg lage en liten notis om det, og gå videre til neste spill. Noen filnavn er nemlig ganske vage.

Ellers er jeg ikke så veldig begeistret for regler, men jeg må gi de aktuelle spillene en ordentlig sjanse. Ikke én time, som i Steam-lotteriet, men jeg må genuint prøve. Jeg har selvsagt lov til å sjekke om jeg finner dokumentasjon på nettet for disse spillene – hadde dette vært i gamle dager måtte jeg bare ha prøvd meg frem, men det slipper jeg jo heldigvis nå. For ordens skyld: Hvis jeg finner noe som kan identifisere de tidligere eierne, vil jeg ikke publisere dette.

Jeg tror bare vi ser hvor mange spill vi får plass til i hver artikkel, avhengig av hvor mye det er å skrive om de enkelte spillene. Med det i mente, hiver vi oss bare igang! Jeg starter naturlig nok med kassetten markert 1.

Flying Ace (Avalon Hill, 1983)

Den første filen heter Flying Ace 11008. Den ser ut til å lastes inn okay, men jeg får ingen respons når jeg skriver RUN. Jeg lurer imidlertid på tallene etter navnet, og tenker det kanskje kan være en minneadresse. Commodore 64-kommandoen SYS kjører maskinkodeinstruksjoner lagret i minnet, og hvis spillet har lagt seg i minnet, fra adresse 11008 og utover, vil jeg kunne starte det ved å skrive SYS 11008.

Ganske riktig! Med SYS 11008 kom jeg rett inn i spillet, som heter Flying Ace og kommer fra Avalon Hill (mest kjent for brettspill, men de ga ut ganske mange spill tidlig i Commodore 64-plattformens levealder). Yay! Dette spillet er et helt nytt bekjentskap, så det var ekstra artig.

Spillet starter med et gammelt dobbeltdekkerfly stående på en flystripe, i et grått og trist landskap. Jeg finner ikke noen manual, men det tar meg ikke så lang tid med eksperimentering å skjønne at jeg må dra joysticken nedover for å få flyet til å lette. Flying Ace viser seg ikke overraskende å være et sideskrollende flyspill, men det er likevel ikke helt som forventet. Handlingen finner sted over et tilsynelatende evig miljø, der ulike kjøretøyer kommer mot deg på bakken mens du stadig angripes av et annet fly i luften. Dermed gjelder det å skyte ned fiendeflyet samtidig som du peprer konvoyen med kuler.

Flying Ace virker litt som en forfar til Wings of Fury, og er ikke superlangt unna DOS-klassikeren Sopwith heller. Du får full kontroll over flyet, og kan loope og fly både opp, skrått og ned, noe også fiendeflyet kan. Kjøretøyene på bakken er det som bringer inn poengene – du får litt for å skyte ned fiendeflyet også, men ikke like mye, og det kommer alltid et nytt fly for å ta plassen til det gamle etter en stund.

Spillet er veldig enkelt, men kontrollene sitter godt, og det er faktisk ganske moro. I starten syntes jeg det er veldig vanskelig å treffe ting på bakken med kulene mine, uten å samtidig lage et flyformet krater ved siden av dem, men etter hvert begynner jeg å få teken på det. Spillet er langt fra realistisk, men jeg liker måten flyene beveger seg på, og det er ganske tilfredsstillende å styre det.

En morsom greie er at spillet skroller i begge retninger, skjønt når du flyr «tilbake» kan du kun fly en viss strekning før skrollingen tvinger deg andre veien igjen. Dette gir deg likevel ekstra muligheter til å kverke fiendene i konvoien før de klarer å rømme. «Option» på tittelskjermen ser ut til å referere til vanskelighetsgrad, jo høyere tallet er her, jo raskere beveger bakkemålene seg, og det ser også ut som de tåler mer skade. Det er også litt mer utfordrende å lette fra «option 2» og opp.

Det er ikke så voldsomt mye mer å si om dette spillet. Det er enkelt, men også ganske gøy, og jeg er glad for å ha fått teste det. Her er en video:

The Ring of Power (Argus Press/Quicksilva, 1983)

Okay, her har vi et enkelt teksteventyrspill av den «gode», gamle typen. Jeg har stor respekt for utviklerne som først tok teksteventyrspill fra stormaskinene til hjemmeplattformene på slutten av syttitallet og starten av åttitallet, men jeg har også relativt liten tålmodighet med disse spillene. Det er ofte vanskelig å finne ut hvilke kommandoer man skal bruke selv om man vet hva man skal gjøre, og de liker å drepe spillerne for de minste feil. I tillegg er få av dem i stand til å tilby avanserte gåter, og øker i stedet vanskelighetsgraden ved å gjøre løsningene obskure.

Ring of Power bruker ikke lang tid før det minner meg på hvorfor teksteventyrspill fra begynnelsen av åttitallet sjeldent fungerer for meg. I det første rommet finner jeg en lampe, som jeg naturlig nok plukker opp. Spillet gjør det klart at omgivelsene er mørke, og hvis jeg fortsetter å labbe rundt uten å faktisk skru på lampen, vil jeg til slutt falle og knekke nakken (noe jeg også får bekreftet selv).

Så jeg prøver naturlig nok å skru lampen på. «Turn on lamp» funker ikke. «Light lamp» funker ikke. «Ignite lamp» funker ikke. «Switch on lamp» funker ikke (og nei, verken «turn lamp on» eller «switch lamp on» funker). Og så videre.

Heldigvis finnes det en «walkthrough» for dette spillet på nettet, så jeg finner løsningen. «On lamp». Hva? Hvordan gir det mening? Det kan jo tenkes det står i instruksjonene at man skal gjøre det slik, men jeg ville i alle fall aldri ha gjettet det på egenhånd. Etter denne hyggelige begynnelsen utforsker jeg spillet litt. Jeg finner en nøkkel, som jeg senere bruker til å låse opp en dør. Et annet sted finner jeg en flaske, som jeg klarer å fylle med vann i en bekk. Ellers finner jeg rikelig med andre mer eller mindre interessante objekter – inkludert et kredittkort! – som jeg ikke aner bruksområdet til.

Underveis sjekker jeg Mobygames for å finne ut mer om spillet, og legger merke til at et av skjermbildene der har tekstbasert grafikk som illustrerer utgangene fra rommet man er i. Etter å ha undret meg litt over dette prøver jeg å skrive «picture», noe som resulterer i samme effekt på min skjerm. Det virker som disse bildene lages dynamisk. Det er jo litt stilig. Jeg har faktisk utviklet et lignende system for et enkelt rollespill jeg jobbet med på Sharp MZ-80A for en tid tilbake.

Hvis jeg ser bort ifra startvanskene, virker The Ring of Power egentlig ganske greit, og kanskje til og med løsbart (jeg har jo funnet en «walkthrough» allerede, så jeg vet jo at det er hjelp på nettet om jeg skulle sette meg fast). Jeg liker de små illustrasjonene for ting man finner rundt om i spillet, og jeg syntes det er artig med rombeskrivelser som «the artist’s polychromatic gallery» og «the poltergeist room», selv om disse strengt tatt ikke sier meg så voldsomt mye.

Men jeg innser også at spillområdet er litt for stort til at jeg kan prøve å spille dette spillet uten å finne frem penn og papir (eller Trizbort), og da blir det plutselig et større tiltak en jeg er klar for nå. Jeg lagrer uansett spillets tilstand i emulatoren, så får vi se om jeg noensinne vender tilbake til det.

Snowball (Level 9 Computing, 1983)

Her har vi enda et spill med det jeg antar er en minneaddresse i filnavnet, i dette tilfellet 29728. Jeg prøver SYS 29728, og møtes av et nytt teksteventyrspill. Dette gidder ikke engang å blanke skjermen før det starter, noe som virker litt sløvt (skjønt vi skal ikke se bort ifra at «problemet» kun gjelder denne piratversjonen).

Snowball fra eventyrspillspesialisten Level 9 er uansett et spill jeg har hørt om, og faktisk vurdert å teste. Der The Ring of Power er et eksempel på den typen eventyrspill som kun handler om utforsking og enkle gåter, er Snowball det vi i dag kaller interaktiv fiksjon – et spill som forsøker å fortelle en ordentlig historie.

Skremmende nok sier spillets introduksjonstekst at det har over 7000 rom, noe som høres forferdelig dumt ut om jeg skal være ærlig. Er det meningen jeg skal prøve å kartlegge dette? Og hvor mye interessant kan hvert rom inneholde, i og med at hele spillet får plass i minnet til Commodore 64?

Spillet finner uansett sted ombord på et romskip som heter Snowball. Det er et koloniskip med tusenvis av mennesker frosset ned i kryo-søvn. Uheldigvis er det også på vei rett inn i en sol, og hovedpersonen Kim Kimberley (dette er faktisk kjent som et av de første spillene med kvinnelig hovedperson) er den eneste som kan redde det.

Førsteinntrykkene er ganske gode. Rombeskrivelsene er stemningsfulle og rike, og spillet virker mye mer brukervennlig enn The Ring of Power. Jeg våkner opp i ei kiste, som jeg etter litt fomling får åpnet. Det viser seg at jeg befinner meg i skipets likhus – flaks at kisten jeg lå i hadde en spake jeg kunne dra i for å åpne den fra innsiden. Like utenfor finner jeg et kontrollpanel med masse knapper, uten noen idé om hva jeg skal gjøre med dem. Best å la dem være, så jeg ikke sprenger skipet i lufta eller noe slikt.

Så gjør jeg tydeligvis noe feil, med det resultatet at en robot dukker opp fra intet og bedøver meg, ettersom den tilsynelatende mener jeg har gått fra vettet. Jaja! Jeg blir plassert i ei celle, som jeg raskt klarer å rømme ved å røske en foringsautomat ut av veggen, så eventyret fortsetter.

Det tar likevel ikke så veldig lang tid før jeg føler meg litt overveldet over mange steder jeg kan gå, og igjen skjønner jeg at jeg neppe kommer langt uten et kart. Det finnes sikkert på nettet, men det er litt juks (jeg antar/håper at det å kartlegge alle spillets 7000 rom er unødvendig). Jeg merker også at vi fortsatt er langt unna Infocom-nivå med tanke på hva hvordan spillet tolker kommandoene jeg skriver inn. Jeg prøvde å skrive «pick up droid» for å plukke opp en ødelagt robot, noe spillet tolket som at jeg hadde skrevet «go up».

Snowball gir en slags mersmak, jeg må innrømme det. Jeg liker tekstbeskrivelsene svært godt, og spillet skaper allerede i starten en god følelse av mysterie. Jeg vet dessuten at det regnes som en slags klassiker, kanskje ikke på Infocom-nivå, men som et av de bedre eksemplene på et europeisk teksteventyr fra tidlig på åttitallet. Men hvis jeg skal spille dette ordentlig må jeg nok regne med å bruke mange timer på det. Jeg får se hva som skjer, men i så fall blir det for en egen artikkel.

---

Med det tror jeg vi har det for i dag. Alle spillene har virket, noe jeg er imponert over. De har også alle hatt noe å fare med, så det lover jo godt for resten av samlingen.

• Her finner du alle artiklene i denne serien