Denne uken får jeg blant annet et hyggelig gjensyn med Lady Tut.
I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der.
Vi er fortsatt på den første siden av den første kassetten, og det er mange spill igjen. Så vi får bare kaste oss ut i det!
Lady Tut (Progame, 1983)
Dette har jeg spilt før, for en halv mannsalder siden. Jeg likte det godt da, og jeg liker det godt nå – det er en typisk tidlig Commodore 64-klassiker. Enkel presentasjon, enkle konsepter, mye moro. Spillet er utvilsomt inspirert av arkadespillet Lady Bug, men det klarer fint å stå på egne bein.
Handlingen finner sted i en serie labyrinter, som helt sikkert skal forestille egyptiske gravkamre. Her må du plukke opp alle skattene, samt nøkkelen eller nøklene for utgangen, samtidig som du prøver å unngå å bli kverket av de mange utrivelige beboerne i gravkammeret. I utgangspunktet kan du ikke forsvare deg mot fiendene, men labyrinten har en del svingdører som du kan endre posisjonen til ved å bevege deg gjennom dem, og disse er ikke fiendene smarte nok til å kunne manipulere selv. Dermed kan du prøve å gjerde inne fiendene eller i det minste avgrense hvilke deler av brettet de kan bevege seg på.
Senere plukker du opp en pistol som kan brukes til å skyte fiender, men kun i lengderetning.
Lady Tut er et trivelig gjensyn, og jeg spiller det ikke bare én men to ganger. Den andre gangen klarer jeg å «fullføre» spillet – det vil si, dette er et spill av den typen der man bare starter på en vanskeligere versjon av nivå én igjen når man har spilt gjennom alle brettene, så om det virkelig kan fullføres vet jeg ikke. Men jeg koser meg. Det er deilig med slike ukompliserte spill, der man spiller fra sekund til sekund i stedet for i en kampanje som varer i flere titalls timer. Og samtidig er det en del taktikk her, for det er lett å havne i blindveier eller unødvendig vanskelige situasjoner om man ikke tenker fremover.
Jeg liker også at Lady Tut er litt snillere enn mange slike spill av eldre dato. Det er for eksempel ingen tidsfrister å slite med, så man kan bruke så mye tid man vil på å tenke eller vente på at fiendene (som beveger seg mer eller mindre tilfeldig rundt) kommer i riktig posisjon.
Dette var gøy, og det er faktisk ikke helt utenkelig at jeg plukker Lady Tut opp igjen på et senere tidspunkt bare for moro. Nå får vi se hva som venter når vi trykker «play» igjen.
Sooper Froot (Commodore, 1983)
Bak filnavnet Jackpot finner vi en virtuell enarmet banditt. Konseptet gir meg gode minner fra danskebåten i barndommen. I dag må man inn på et avlukke for å spille på pengeautomater, men da jeg var barn var de overalt på båten, og det var ingen aldersgrenser. De gamle maskinene hadde jo også en ordentlig spake (eller arm) som man måtte dra i for å få hjulene til å spinne. Det gjorde opplevelsen mer fysisk og tilfredsstillende.
Sooper Froot er en solid gjengivelse av konseptet, med de fleste mulighetene man hadde på en ordentlig automat på den tiden. Presentasjonen er enkel, men den funker, og symbolene er egentlig ganske appellerende. Men jeg bruker ikke lange tiden på å bli lei av dette – det fysiske aspektet forsvinner jo helt her, og det er ikke så veldig interessant når man ikke har noe å tape eller vinne. Jeg ville aldri funnet på å spille på et nettcasino (sorry til dere som ukentlig maser om å få publisert sponsede poster med sniklenker til gambling-nettsteder på Spillhistorie.no), men hadde det for eksempel vært et minispill i et rollespill kunne jeg sikkert brukt litt tid på lekegambling.
Jeg spilte likevel en runde, og tapte alle de virtuelle pengene mine. Godt det ikke var på ekte, da.
Super Froot er det første spillet på kassetten jeg ikke syntes er interessant å bruke tid på, men i rettferdighetens navn skal det sies at jeg sikkert hadde slengt det på en lignende kassett selv da jeg drev på med slikt. Man kan jo aldri ha for mange Turbotape-spill!
The Fourth Sarcophagus (Handic Soft, 1983)
Det var da voldsomt så mange teksteventyrspill det skulle være på denne kassetten! Dette er det dårligste til nå. Det starter med at jeg er i et mørklagt rom, sammen med en sankthansorm som tydeligvis lyser nok til at jeg kan se likevel. Jeg kan ikke plukke den opp, og når den på eget initiativ drar fra rommet blir det mørkt. Hvis du leste forrige artikkel i serien vet du sikkert at mørke er noe av det farligste som finnes i gamle teksteventyr, så dette er med andre ord ikke ideelt.
Men siden rommet kun har én utgang finner jeg insektet igjen i naborommet, som har følgende beskrivelse «I was in the soil. (Whatever I mean by that)». Oh kay. Men jord-referansen gjør at jeg velger å grave, og finner en gammel skje. Jeg graver videre (med skjeen, tror jeg), og … vel, plutselig er jeg midt i en ørken. Hva skjedde? Aner ikke. Kanskje jeg gravde meg gjennom veggen etter å ha funnet skjeen (jeg hadde inntrykk av at jeg gravde i gulvet begge gangene, men hvem vet).
Jeg utforsker de tilgjengelige områdene, og finner noen greier som jeg plukker opp, men så sier det stopp. Et veldig irriterende problem med dette spillet er at det ikke automatisk forteller noe om stedene man besøker, så man må hele tiden skrive «look». Det forstår dessuten få av kommandoene jeg prøver meg på.
Dette spillet er faktisk skrevet i BASIC, så i teorien kan jeg gå gjennom koden for å lete etter løsningen, men det orker jeg ikke. Der de to forrige teksteventyrene begge hadde noe som gjorde dem interessante, er dette bare den typen spill det fantes cirka ti tusen av. Du får heller bare rope ut om du syntes dette er en skjult perle som fortjener et dypdykk.
Space Sentinel (T&F Software, 1983)
Dette spillet er noe for seg selv! Det er et romspill, men ulikt alle andre romspill jeg har spilt. Du styrer en satellitt i bane rundt Jorden, som for anledningen er under angrep fra det vi må anta er det ytre rom. Skjønt, «styrer» er feil ord, for det eneste du kan kontrollere er kanonen. Satellitten flyr rundt og rundt i en fast bane, men du kan sikte i åtte retninger. Poenget er da å kverke romdrittsekkene eller skyte ned missilene deres før de når kloden vår. Hvis et missil treffer, vil det fjerne et landområde fra planeten. Til slutt er det bare vann igjen, og Waterworld blir virkelighet.
Konseptet er interessant, og kunne sikkert vært grunnlaget for et godt spill – spesielt nå som analoge kontrollere tillater langt større presisjon enn spillets litt for begrensede siktesystem byr på. Men vi er ikke helt der med Space Sentinel. I starten virker det gøy, ettersom fiendene ikke skyter tilbake og det er et rent skytegalleri, men når du må begynne å forsvare planeten mot missiler og andre slags greier blir det nesten umulig. Du får for mange mål samtidig, de beveger seg for raskt, og siktingen er altså ikke spesielt god.
I tillegg tar spillet en irriterende snarvei når det kommer til tiden satellitten din befinner seg bak jordkloden – med en gang den kommer bak kloden hopper den fra Nordpolen til Sydpolen. Jeg klarte aldri å venne meg til dette hoppet, det er helt uintuitivt, og det førte til at jeg siktet feil gang på gang på gang.
Men Space Sentinel er som sagt unikt, og det er alltid gøy å gjøre nye bekjentskaper. Det får også bli dagens siste.