Har du hørt om norske New Line Software?

Vi har sett på spillene de ga ut på åtti- og nittitallet.

I de siste årene har jeg gravd litt i den norske spillhistorien, som strekker seg helt tilbake til femtitallet og stormaskinen NUSSE. En Twitter-kommentar i forbindelse med at det norske åttitallsspillet Jungeljakt hadde blitt funnet minnet meg om New Line Software, en spillutgiver basert i Kristiansand. De opererte på slutten av åttitallet og starten av nittitallet, og fikk bare ut to spill (begge for lavprismarkedet) før de gikk dukken. Begge ser ut til å ha vært rettet mot det internasjonale markedet, og ble anmeldt i utenlandske spillblader.

Jeg har ikke utforsket historien til New Line Software i særlig grad enda – det får eventuelt komme senere. Men jeg ønsket i alle fall å gå litt i detalj om deres to utgitte spill, siden de tross alt representerer en ganske ukjent del av den norske spillhistorien.

Aladdin’s Magic Lamp – Amiga, 1989

Aladdin’s Magic Lamp er et sideskrollende romskytespill i klassisk arkadespillstil, der du i stedet for å styre et romskip får kontroll over den magiske lampen til Aladdin. Målet er å kjempe seg gjennom fem store verdener for å redde prinsessen fra den onde trollmannen, skjønt utenom lampen og muligens «sistebossen» (som enten er en slags nisse eller trollmannen selv) er det ingenting i spillet som minner om eventyret. Omgivelsene er pene, men generiske, og i stedet for å være inspirert av eventyret består fiendene av alt fra romskip til gigantiske molekyler og svirrende hoder med solbriller på.

Grafikken er ikke kjempespennende, men den er samtidig noe av det bedre med spillet. Noen av miljøene ser ganske flotte ut (spesielt godt likte jeg verden nummer tre, med sine gigantiske planter), og mye av fiendegrafikken er forhåndsrendret i et 3D-modelleringsprogram – det vi på åtti- og nittitallet refererte til som raytracing. Men presentasjonen mangler en helhetlig stil, alt virker veldig tilfeldig satt sammen.

Selve spillet er … vel, ikke det helt store, skal jeg være ærlig. Fiendenes angrepsmønstre er kjedelige og ofte litt frustrerende. Med det første våpenet kan du kun ha én kule på skjermen samtidig, så hvis du er i venstre side av skjermen og bommer på fienden må du vente helt til kulen har forsvunnet ut av høyre side før du får lov til å skyte igjen. Da er sannsynligvis alle håp om å få kverket hele angrepsbølgen ute, og det er kun ved å ta ut hele angrepsbølger at du får mulighet til å oppgradere våpenet ditt.

Den neste oppgraderingen gir deg to kuler på skjermen samtidig – mye bedre, og ærlig talt bedre enn de fleste senere oppgraderingene også, men det er fortsatt småfrustrerende og resulterer i veldig mange angrepsbølger der du klarer å ta alle unntatt én eller to fiender.

Irriterende er det også at når du kolliderer med en fiende straffes du ikke bare med å miste energi, men også med å fratas muligheten til å skyte i flere sekunder etterpå. Det er forresten kun «bossene» som kan skyte tilbake, men kulene deres er til gjengjeld vanskelige å komme unna når du samtidig må prøve å posisjonere deg for å treffe de veldig små områdene der de faktisk tar skade. «Bossene» er store og ser ofte kule ut, men alle står helt stille.

Fikk greie anmeldelser

Alt er i alle fall kompetent satt sammen, med glatt skrolling og jevne bevegelser. Aladdin’s Magic Lamp er ikke i nærheten av de beste Amiga-spillene i denne sjangeren (som i 1989 må ha vært titler som Silk Worm og R-Type), men det fantes mange dårligere sideskrollende skytespill også. Av de engelskspråklige anmeldelsene jeg har funnet ser det ut som spillet fikk en grei mottakelse. Bladet Zero ga spillet 69%, og startet sin anmeldelse med følgende observasjon:

– Now correct me if if I’m wrong, but we’ve been a bit bereft of software from Norway recently. Not exactly a hotbed of rabid coding, honestly. Now it’s become a sort of lukewarmish bed of code with the formation of New Line Software.

Om selve spillet sa anmelder Sean Kelly følgende:

– Definitely a budget product, the game is unusual and has it’s share of niggly problems. That said, Aladdin is also addictive and a passable way of wasting a few hours.

Det smått legendariske britiske spillbladet Computer & Video Games ga spillet en veldig kort anmeldelse, men det fikk solide 72%:

– A cheap but very basic shoot ’em up. It’s fun for a while, but can only be recommended to blasting fans on a tight budget.

Tyske Amiga Joker var imidlertid ikke like begeistret – de ga spillet 38%. På den andre siden har vi franske Joystick, som visstnok ga spillet hele 86% i sin anmeldelse.

For min egen del, fenget dette spillet aldri. Jeg fikk fatt i en original kopi (dessverre ikke i boks) en eller annen gang i første halvdel av nittitallet, men bortsett fra at jeg syntes det var kult med et norsk spill attpåtil laget i min egen hjemby, klarte jeg aldri å få meg til å spille det mer enn noen minutter. Det har sin sjarm, men mangler dybde og interessant designede utfordringer.

Plexu: The Time Travellers – Amiga og PC, 1990

New Lines andre spill kom i 1990, og når jeg tester dette opplever jeg det umiddelbart som langt mer interessant enn Aladdin’s Magic Lamp. Plexu: The Time Travellers er et sideskrollende actionspill der du styrer det jeg antar er tittelhelten Plexu rundt i store nivåer fulle av ulike typer monstre som vil ham vondt. Grafikken er mye mer spennende enn i Aladdin’s Magic Lamp, med store og animerte figurer og massevis av bakgrunnselementer, og variasjonen er stor. Musikken er også temmelig kul – den er faktisk laget av britiske Allister Brimble, som ble en anerkjent spillmusikkskaper etter hvert.

Plexu kan hoppe, bevege seg i begge retninger og skyte både rett frem og skrått oppover. Mellom hvert brett kan han også kjøpe seg ulike oppgraderinger, med krystaller som plukkes opp etter at diverse fiender har blitt overvunnet. Fiendene oppfører seg dessverre på en ganske kjedelig og forutsigbar måte – flesteparten løper eller flyr rett frem. Hvert brett avsluttes med en kamp mot en «boss», men disse er like irriterende og kjedelige som i Aladdin’s Magic Lamp («bossene» ser imidlertid mye kulere ut her).

Det store ankepunktet jeg har mot Plexu: The Time Travellers er vanskelighetsgraden. Det skjer veldig mye på skjermen samtidig, og Plexu er ikke den raskeste spillfiguren jeg har vært borti. Tvert om kan han være litt treig til å reagere, spesielt når man prøver å få ham til å dukke unna fiender. I tillegg har vi det samme problemet som i Aladdin’s Magic Lamp, der du må vente til en kule har truffet noe eller forsvunnet ut av skjermen før du kan skyte igjen. Jeg merket likevel at jeg ble bedre og bedre for hver gang jeg spilte, og i motsetning til i Aladdin’s Magic Lamp er presentasjonen såpass spennende at jeg faktisk hadde lyst til å fortsette.

I lengden blir det imidlertid frustrerende å skulle kjempe seg gjennom de samme stedene om og om igjen for å komme dit man slet sist. Spillet må dessuten fullføres innen en knapp tidsfrist, noe jeg ikke liker – den eneste fornuftige måten å spille dette spillet på er ved å være strukturert og tålmodig, og hastverk leder fort til at du mister liv. Heldigvis kan man kjøpe ekstra tid i butikken mellom hvert brett, men det er ikke så mange krystaller å få tak i underveis, og man vil jo helst kjøpe bedre våpen i stedet. Oppgraderingssystemet blir jo mye mindre interessant når man ikke har råd til å faktisk bruke det.

Ble slaktet av anmelderne

På tross av spillets svakheter hadde jeg forventet at det kom til å få bedre karakterer enn Aladdin’s Magic Lamp, for det er et langt mer involverende spill. Men der tok jeg feil. Plexu: The Time Travellers fikk nemlig totalslakt.

Amiga Format ga spillet 21%, og er ikke nådige. De startet sin anmeldelse slik:

– When was the last time you played a game from Norway? Whatever the answer, Plexu could, sadly, put you off for life. In a horizontally-scrolling able along, all you do is blasting strange creatures with a poxy cannon and then dying.

Hjelpes! Amiga Action ga spillet 26%. Selv om dette bladet ikke ser ut til å ha anmeldt New Lines første spill, Aladdin’s Magic Lamp, går det frem av teksten at de har spilt det, og ikke likte det. Den ene anmelderen, Alex Simmons, skrev følgende:

– I wasn’t impressed with New Line’s first release, so I was hoping that Plexu would be slightly better. However, I was once again let down by a game that may look nice on screen, but plays like a nightmare.

Anmelder nummer to, Steve Merrett, gikk enda lenger – skjønt det skal sies at det var veldig sjeldent Amiga Actions anmeldere faktisk uttrykte særlig ulike meninger, så det er sånn sett ganske forutsigbart at ingen av dem likte Plexu:

– Now I have seen some bad games in my time, but Plexu is easily one of the worst I have ever had the misfortune to play. The gameplay is repetitive and weak, and although the graphics are colourful, the sprites are dire and the attack patterns dull. Sound, too, is as uninspiring as you can get, rounding off a totally worthless piece of trash.

Svenske Datormagazin har «Hotet från Norge» som overskrift i sin anmeldelse, men de ga spillet 5/10. Så ikke helt katastrofe, altså – deres problem med spillet var først og fremst at det ikke gjorde noe for å skille seg fra andre actionspill.

Plexu kom også til PC, men der er det dessverre betydelig dårligere enn på Amiga. I stedet for at spillet skroller hopper det fra skjerm til skjerm, og fiendens angrepsmønstre er vanskeligere å forholde seg til. Jeg kan finne noen anmeldelser av denne versjonen i spillblader fra nittitallet, men det fikk den tvilsomme æren av å kategoriseres som en «real dog» av den gamle «abandonware»-siden Home of the Underdogs, som ga det følgende minianmeldelse der det jeg antar er sidens grunnlegger, Sarinee Achavanuntakul, ikke var nådig:

– Plexu is a terrible PC conversion of an equally bad Amiga game. This real dog is the only game made by New Line before they went out of business – no surprise, given how awful it is. Everything about this game seems like it’s been pulled out of the «don’t» list of computer game design: pixellated graphics, boring level designs, clunky interface, and sluggish gameplay makes this one of the most boring platformers you will likely play.

Jeg har ikke testet PC-versjonen nok til å kunne uttale meg om den, men jeg er som sagt litt overrasket over at Amiga-utgaven av Plexu fikk en såpass mye dårligere mottakelse enn Aladdin’s Magic Lamp, for jeg opplever det som det mest interessante av de to spillene. Neida, det er langt fra noen klassiker, og jeg syntes det var ganske frustrerende i starten, men med øvelse kom jeg ganske langt, og jeg syntes genuint det var spennende å finne ut hva spillet kom til å by på av fiender og bakgrunnsgrafikk rundt neste hjørne. Jeg likte også konseptet med butikken og oppgraderinger.

Slik det er vil jeg kun anbefale Plexu: The Time Travellers til de mest nysgjerrige, men jeg tror nok at det kunne ha blitt et ganske solid spill med litt mer responsive kontroller og noen justeringer i vanskelighetsgraden.

Wacko Jr. in WonderLand

New Line Software jobbet med flere spill som aldri ble lansert. Avslutningsskjermen til Plexu nevner tre titler – Wonderland, Knight Ball og Aphelion. Kun førstnevnte ser ut til å ha nærmet seg lansering – det finnes nemlig en tidlig versjon ved navn Wacko Jr. in Wonderland på nettet, som jeg har tatt en kjapp titt på. Dette er et skrollende plattformspill av den fargerike typen, med spretten musikk igjen laget av Allister Brimble.

Wacko Jr. virker som et lovende om enn generisk spill (utvilsomt ment som en lavprisutgivelse slik som de to tidligere spillene), men den uferdige versjonen deler et av Plexus problemer, nemlig at fiendene oppfører seg på en veldig kjedelig måte – de kommer bare løpende og flygende, uten at det virker som utviklerne har lagt så veldig mye innsats i å gi dem interessante bevegelsesmønstre. Men «sniktitten» som finnes i dag er åpenbart uferdig, og uten å vite hvor langt spillet egentlig skulle hatt igjen av utviklingen er det vanskelig å si så mye om hvorvidt spillet kunne ha snudd den negative trenden for New Line Software eller ikke.

Har du kjennskap til New Line Software, eller var med å utvikle spill for dem? Ta gjerne kontakt!