Turbo Tape-kassettene, del 3 – Save me, brave Knight!

Vi redder prinsesser i nød, forsvarer klodens fruktbeholdning og ikler oss fjærene til en hyperhøne.

I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der.

De aktuelle kassettene. Det er noen flere nummererte kassetter der de kom fra, så det kan være serien fortsetter når de er «brukt opp».
De aktuelle kassettene.

Så langt har den første kassetten levert overraskende mye moro, og gitt meg gode minner til barndommen. Et år eller to etter at jeg kjøpte min første Commodore 64 kjøpte jeg nemlig en til, denne gangen med diskettstasjon, og fikk på den måten en hel haug av disketter og kassetter fulle av piratspill som jeg koste meg med å gå gjennom ett etter ett (spesielt etter at jeg fant ut at hver diskett faktisk hadde flere spill. I starten lastet jeg kun inn det første ved hjelp av LOAD «*»,8 – og da jeg oppdaget LOAD «$»,8 var det en åpenbaring).

Jeg håper jeg klarer å formidle i alle fall litt av denne følelsen til dere, og at dere kanskje også oppdager noen spennende spill i løpet av serien. Vi fortsetter:

Save Me, Brave Knight! (F°451 Software/Commodore, 1983)

Enkel grafikk, men jeg liker dette bildet godt.
Enkel grafikk, men jeg liker dette bildet godt.

Bak filnavnet Save Me finner vi Save Me, Brave Knight!, et spill jeg har en vag følelse av at jeg har spilt før. Det er en type spill det fantes en del av på Commodore 64, spesielt i plattformens tidlige dager, nemlig en samling ulike minispill som sammen formidler en slags handling.

I dette tilfellet skjønner du helt sikkert hva det hele dreier seg om. En utvilsomt svært vakker prinsesse har klart å bli kidnappet av en ildsprutende drage med syv hoder, og dermed er det opp til deg – som kongerikets fremste ridder – å ikle deg rustningen, hive deg på din trofaste traver og dra til dragens slott for å redde henne.

I det første minispillet står du utenfor slottet. Låsen på hovedporten svinger frem og tilbake, og meningen er rett og slett bare prøve å treffe den med kastespyd mens forsvarerne skyter piler etter deg. Etter tre treff sprenges døra opp, og du kan gå videre til neste minispill. Her befinner du deg inne i slottet, og kan bevege deg fra side til side i skrollende miljøer mens du prøver å kaste spyd på hekser på kosteskaft og andre flygende utysker. Jeg vet ikke hvor mange monstre du må kverke, men når spillet bestemmer at slottets innbyggere har fått nok tyn bærer det videre til det siste minispillet, der du står i borggården og må kaste spyd opp på hodene til den gufne dragen mens du unngår å bli truffet av ildkulene de spruter mot deg.

Litt av et beist!
Litt av et beist!

Klarer du dette feires seieren din et kort øyeblikk, før prinsessen lar seg kidnappe på ny slik at du kan gjenta prosessen på en litt høyere vanskelighetsgrad. Og sånn går no dagan.

Jeg kom meg gjennom de tre minispillene på første forsøk – og på andre, siden jeg fortsatte å spille. Hver runde tok kanskje fem minutter eller deromkring, så dette er ikke et direkte stort spill. Men det er litt artig likevel. Minispillene er veldig enkle, men presentasjonen er fargerik og egentlig ganske flott med tanke på spillets alder – jeg likte spesielt godt førstebrettet der borgens inngangsparti sees skrått ovenfra.

Som frittstående spill er kanskje Save Me en lettvekter, men som en del av en slik Turbotape-samling er det helt perfekt. En artig liten ventepølse av et spill, som man kan gnafse nedpå før man kommer til hovedretten. Neppe et spill som ligger øverst på mange topplister over Commodore 64-spill, men samtidig ikke et spill jeg kan tro noen faktisk misliker.

Save Me, Brave Knight! var det siste spillet på denne siden av kassetten. Et annet spill var påbegynt lagret, men de som i sin tid satte den sammen gikk tydeligvis tom for bånd før det var ferdig.

Dermed hopper vi over på side 2:

Bandits (Sirius Software, 1983)

En god, gammel kjenning.
En god, gammel kjenning.

Sannsynligheten for å finne Bandits i en samling som dette er vel omtrent like høy som sjansen for å finne Half-Life 2 i et tilfeldig Steam-bibliotek. Så her er det da, og for all del: Det er ingen dum ting. For de uinnvidde er Bandits et romskytespill inspirert av arkadeklassikere som Galaga. Du styrer et romskip som befinner seg i bunnen av skjermen, og må kverke invaderende rombeist som flyr inn i ulike angrepsbølger i himmelen over deg. Vrien her er at målet til fiendene er å fly ned i en beholder på bakken for å hente opp frukt derfra, og deretter stikke av med søtsakene. Klarer de å ta all frukten er spillet over.

Dette er imidlertid ikke den eneste spennende tingen med Bandits. Fiendene er nemlig svært varierte. Etter de Galaga-inspirerte romskipene i starten får vi «molekyl-aktige» hangarskip som slipper sprettende kuler (og skyter du dem spres alle kulene deres ut samtidig). Så får vi etter hvert også fiender som angriper i lang rekke og slipper bomber. Og noen slamper som (nesten) hele tiden klarer å sprette unna kulene i siste liten. For å hjelpe oss får vi også et skjold som kan aktiveres.

Det er ikke noen ren klone.
Spillet er visstnok inspirert av arkadespillet Stratovox.

Bandits byr på enkel moro, og jeg spilte flere runder med spillet før jeg ble lei. Skal jeg lete etter feil vil jeg si at noen av fiendens kuler kan være vanskelige å se, siden de har samme farge som de animerte stjernene i bakgrunnen. De kan også komme i en slik fart at det er nesten umulig å unngå dem hvis man er litt treig på labben. Men egentlig er spillet veldig godt justert, og definitivt imponerende med tanke på alderen. Pent er det også, med massevis av kule elementer – introduksjonen er animert, og viser en romrakett ta av fra jorden før den «henter» tittelen, og jeg husker hvordan jeg i sin tid var veldig imponert over måten «Game over» ble tegnet opp på skjermen i skjønnskrift.

Jeg må jo samtidig si at det holder med noen runder, for dette er jo et ganske enkelt spill, og det har i løpet av de snart 40 årene siden det kom ut dukket opp en god del bedre utgivelser i samme sjanger. Det var uansett hyggelig med et gjenyn. Sirius Software lagde mye bra tidlig på åttitallet, og jeg tviler på at dette er siste gangen de representeres i denne samlingen.

Hyper Hen (Luna Software, 1983)

Hyper Hen er gøyere enn det virker.
Hyper Hen er gøyere enn det virker.

Jeg fant faktisk en håndskrevet liste over innholdet på denne kassetten i boksen, og ved siden av navnet Hyper Hen hadde noen skrevet ordet «kjedelig» med store bokstaver.

Jeg skjønner på en måte hvor de kommer fra, for dette er et veldig enkelt spill, i alle fall med tanke på presentasjonen. Men det har likevel en viss dybde, og jeg ble faktisk ganske så hektet. Det som til slutt stanset spillingen min var at spillet låste seg helt opp, noe som selvsagt kan være på grunn av en feil med denne piratutgaven (mange crackede spill hadde feil originalutgavene ikke hadde).

Hyper Hen har likeheter med Pac-Man, på den måten at begge spillene finner sted i labyrintaktige arenaer og målet i praksis er å besøke hver eneste individuelle «rute» arenaen består av (i Pac-Man spiser du prikker som er lagt ut der, i Hyper Hen merkes bakgrunnen til alle besøkte ruter med et sjakkbrettmønster).

... og her klikket spillet!
… og her klikket spillet!

Men Hyper Hen er ikke noen Pac-Man-klone. Arenaen består av et slags rutenett laget av fem rader og fem kolonner, og hvert kryss har enten en ball eller en innegjerdet … rev? Jeg vet ikke helt. Du starter med én fiende som lusker rundt i arenaen sammen med deg, og generelt ikke utgjør noen reell trussel. Men hver gang du for første gangen spiser en av ballene i en kolonne, vil en fiende aktiveres i denne, og bevege seg jevnt og trutt fra toppen av kolonnen til bunnen, før den teleporteres opp igjen og starter på nytt. Med opp til fem slike fiender i tillegg til den første blir det ganske hektisk.

Men det blir enda verre, for hver gang du kommer inn i «gjerdet» rundt en rev er det en sjanse for at denne slippes løs. Den vil da patruljere labyrinten rad for rad, fra topp til bunn, og generelt være ganske plagsom.

Alt i alt er det overraskende mye rom for taktikk og planlegging her, og jeg merket at jeg stadig plukket opp nye ideer om hvordan jeg kunne optimalisere spillet mitt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ville spilt det hvis det ikke hadde klikket, men jeg er i alle fall uenig i at det er kjedelig!


Etter tre artige spill er det på tide med en pause. Men det blir forhåpentligvis mer moro neste uke!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: