Turbo Tape-kassettene, del 4

Skattejakten fortsetter (med gode resultater).

I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der.

Serien har så langt levert mye moro, i alle fall for meg. I tillegg er jeg glad for at den har gitt meg anledning til å skrive litt om en hel haug spill som jeg aldri hadde funnet på å skrive om ellers – spill som vanligvis ikke får plass i historiebøkene eller blir diskutert i podcastene, men som likevel var med å forme utviklingen av mediet og bransjen. Det at jeg ikke må vurdere ting som hvor viktige enkeltspill var, hvor velkjente de er nå eller hvor mange lesere som vil ønske å klikke på en artikkel om dem er en av grunnene til at jeg liker å arbeide med denne typen artikkelserier.

Så. Her er neste spill:

Super Gridder (Terminal Software, 1983)

I likhet med Hyper Hen fra forrige gang er Super Gridder et spill av den typen der du må «male» hele spillbrettet mens du unngår fiender. Her finner moroa sted på et rutenett, som figuren din følger slavisk. Når du beveger deg over linjene i rutenettet forandrer de farge, og hvis alle linjene en rute er laget av har forandret farge fullstendig, fylles den inn. Poenget er dermed å fylle inn alle rutene.

Hvis du har spilt arkadespillet Amidar fra Konami, vet du nøyaktig hvordan det fungerer. Og siden Super Gridder bare er én av de mange klonene Amidar fikk, er det godt mulig du uansett har spilt noe i samme gate. Jeg har i alle fall vært innom flere slike spill i årenes løp, og jeg har en følelse av å ha spilt dette også.

Super Gridder er enkelt, men kontrollene fungerer godt og handlingen flyter silkeglatt. Jeg syntes det går litt vel raskt i starten, men det tar ikke så veldig lang tid før jeg klarer å justere hjernen og bli komfortabel med hastigheten. Og jommen er det ikke gøy, dette spillet også. Her er reflekser og kjappe beslutninger generelt viktigere enn langsiktig planlegging, men man må jo også tenke litt taktisk for å knekke hvert brett så raskt som mulig, uten å havne i situasjoner der det plutselig blir veldig vanskelig å unngå å smelle rett i en fiende.

Jeg ender opp med å spille dette spillet langt mer enn jeg hadde trodd jeg skulle på forhånd, og slutter først når jeg kommer inn i den litt irriterende modusen der jeg føler at jeg har såpass god kontroll at jeg stadig blir overmodig og ender opp med å gjøre teite tabber. Super Gridder er enda et perfekt spill for en kassett som dette. En kjapp distraksjon, som man fort blir sittende litt ekstra med.

KickMan (Commodore, 1982)

Her fryktet jeg det verste, for filnavnet var nemlig helt tomt. Men spillet lastet inn uten feilmeldinger eller problemer, og det viser seg å være Commodores egenutgitte Commodore 64-versjon av arkadespillet Kick eller KickMan. Tenk om moderne spill kunne hatt så enkle navn? Call of Duty kunne vært ShootMan, Need for Speed kunne vært DriveMan og Tomb Raider kunne vært PlunderWoman.

KickMan følger eventyrene til en klovn på etthjulssykkel – for hvorfor ikke? – som må prøve å «fange» fallende ballonger med hodet sitt. Dette ga sikkert mening for noen, en gang i tiden.

På det første brettet sprekker ballongene når de lander på hodet, mens på senere brett stabler de seg oppå hverandre. Hvis du ikke lykkes med å «fange» en ballong med hodet, kan du prøve å sparke den for å sprette den opp i luften igjen, slik at du får en ny sjanse. Om du ikke greier noen av delene, og ballongen treffer asfalten, faller du av sykkelen din og mister et liv. Jo høyere ballongtårnet på hodet blir, jo mindre tid får du på å reagere når en ny ballong kommer fallende ned.

Det andre nivået introduserer Pac-Menn som spiser ballongene dine (og dermed gjør plass for flere), og det tredje sender også inn spøkelsene fra Pac-Man (arkadespillet kom fra Midway, som hadde de amerikanske Pac-Man-rettighetene, så det var sikkert «innafor» med alle Pac-Man-greiene selv om det virker litt rart). Akkurat hva spøkelset gjør vet jeg ikke, for jeg har ikke klart å slippe det løs.

KickMan er utfordrende. Det krever millimeterpresisjon, og går kjemperaskt allerede på første nivå. I tillegg slettes progresjonen din på brettet du er på når du dør, uansett hvor langt du kom. Da jeg først startet spillet ble jeg raskt frustrert, men jeg lovet jo å gi hvert spill et ærlig forsøk, og jeg skal jo innrømme at det ble lettere – og gøyere – etter hvert. Men når jeg først havner litt bakpå, og må prøve å holde flere ballonger i spill samtidig, tar det vanligvis veldig kort tid før jeg kreperer. På det tredje brettet er spillområdet i tillegg så bredt at det er veldig vanskelig å dekke hele på noen effektiv måte.

Kickman endte opp med å være mer vanedannende enn jeg hadde trodd, men det er rett og slett et par hakk for vanskelig for meg. Pluss: Det har verdens mest irriterende spillmusikk. Bare hør:

Galaxions (Solar Software, 1983)

Dette er en veldig enkel Galaxian-klone, der man har kommet seg unna søksmål ved å gjøre minimale endringer i spillnavnet. Spillet er kompetent nok utviklet – grafikken er klar og tydelig, kontrollene er responsive og alt flyter glatt og fint. Og ja, det er ganske gøy, sånn isolert sett.

Men siden vi er i såpass kjent territorium er det vanskelig for meg å motivere meg for å bruke tid på dette, når jeg har så mange bedre versjoner av samme konsept lett tilgjengelig. Der Bandits fra tidligere i samlingen fortsatt føles særegent, er dette et spill som egentlig bare får meg til å ville spille Galaga.

Men Galaxions skal i det minste ha bonuspoeng for at det sannsynligvis er bedre enn Atarisofts offisielle og overraskende slitne Commodore 64-versjon av Galaxian. Atarisofts spill var generelt ikke så bra på Commodore 64 – en skulle nesten tro de hadde en eller annen form for motivasjon for å nedprioritere den plattformen!

Denne versjonen av Galaxions er dessverre korrumpert. Jeg tror ikke selve spillet påvirkes, men tittelskjermen er definitivt ikke helt på stell.

Fast Eddie (Sirius Software, 1982)

Når man snakker om sola, eller – uh – Sirius: Her er et nytt spill fra skaperne av nevnte Bandits. Og i likhet med Bandits er det sabla gøy.

Fast Eddie er et plattformspill av den veldig enkle typen. Spillbrettet består av fem etasjer koblet sammen med stiger. Hver etasje har ett eller flere småkryp som enten står stille eller løper frem og tilbake. Disse kan du unngå, eller hoppe over. I hver etasje unntatt den øverste kan det dukke opp hjerter (eller andre ting), som du må plukke opp. Disse kan bevege seg eller stå stille. Det er alltid to slike greier på skjermen samtidig, så når du grabber én vil en ny dukke opp et annet sted. Når du har plukket opp en viss mengde, dukker det opp en nøkkel på ryggen til monsteret i den øverste etasjen. Hopp på nøkkelen, og du går videre til neste brett.

Dette var en ganske kjedelig beskrivelse av spillet, men det du forhåpentligvis skjønner er at det ikke er særlig avansert. Til gjengjeld fungerer kontrollene perfekt, hastigheten er høy og spillet er skikkelig intenst. Samtidig er det ikke absurd vanskelig, spesielt ikke når du kommer inn i flytsonen.

Men her kommer også mitt ene ankepunkt mot spillet – det er ganske lett ganske lenge, og så blir det plutselig mye vanskeligere. Så for hver runde med spillet blir det en del plankekjøring før du kommer frem til brettene som skaper trøbbel, og det gjør det mindre fristende å starte spillet på nytt etter en «game over». Men for en runde nå og da er Fast Eddie perfekt. Og man kan jo bruke emulatorens lagremuligheter til å hoppe over de tidlige nivåene om man ønsker det.

Fast Eddie er et spill som greit understreker poenget mitt i starten av teksten – det finnes så mange spill som dette i Commodore 64-biblioteket. Spill som er skikkelig gøy å spille den dag i dag, men som samtidig ikke gjør særlig mye ut av seg. Det ville aldri falt meg inn å spille eller skrive om Fast Eddie om det ikke hadde vært for at det tilfeldigvis var på denne kassetten.