Vi følger det normanniske imperiets historie i Crusader Kings 3.
Faste lesere av Spillhistorie vil vite at jeg har et godt øye til Paradox Development Studio. Crusader Kings 2 er et av mine favorittspill gjennom tidene, og Crusader Kings 3 tok meg med storm da det kom i fjor høst.
En av mine hobbyer er å skrive After Action Report – en slags fanfic – fra kampanjene mine i de ulike Paradox-spillene, og i ukene framover skal dere få gleden av å følge meg på det som var min tredje kampanje i Crusader Kings 3, hvor jeg spilte som normannerne som erobret det sørlige Italia for cirka tusen år siden. Jeg startet i 1066 som disse etterkommerne av vikingene, og spilte fram til spillets slutt i 1453. Det vil i alt bli elleve kapitler. Formatet vil bli en serie med forelesninger fra undertegnede i et fiktivt universitet.
Kapitlene kan dere finne her.
Og med det fortsetter vi!
Kapittel 5 – Keiser Guy II
Velkommen tilbake, alle sammen! Før vi starter i dag vil jeg gratulere Cora med en strålende besvarelse om Guy Is regjeringstid, sjelden har jeg sett bedre akademisk skriving fra en så ung student! Nå, om herrene på tredje benk kunne bare gjøre halvparten så god innsats…
Greit. I dag skal vi snakke om regjeringstiden til keiser Guy II, en regjeringstid som skulle bli preget av den overhengende faren fra det mongolske imperiet, så vel som intern konsolidering og omorganisering. Guy II var viktig ikke bare for sine erobringer, men for hans interne ettermæle.
Unge Froholt! La Cora være! Og ta ut de øretelefonene. Tro ikke at jeg ikke ser deg!
Greit. Guy II. Ja. Hans ekspansjon tidlig i keisergjerningen var liten og saktegående. Men han skulle snart gjøre større ekspansjon internt. Overalt ble byer, kirker og slott bygd med en imponerende hastighet. Ikke mindre enn tolv større, nye bosetninger ble bygd under hans ledelse, noe som også betød at rikets skattkiste var liten og ofte tom. Det ble likevel viktig for den stadig ekspanderende normanniske økonomien, som skulle mer enn doble seg i løpet av hans regjeringstid. Og virkelig eksplodere i størrelse i årene etter hans død.
En død som tross hans relativt høye alder ved tronbestigelsen, han var 41 år gammel, skulle la vente på seg i ytterligere 41 år. Ved hans død var riket hans forandret til det ugjenkjennelige, og det var også verden rundt ham. Spesielt verden mot øst.
Lewis! Følg med! Og for himmelens skyld Froholt, la stakkars Cora være! Siste advarsel!
Ahem. Tjuetredje juli, 1254 evt. En viktig dato i Normannias historie. Dette var datoen da keiser Guy II proklamerte at alle hans titler, enten det var grevskap, hertugdømmer, kongeriker eller keiserdømmet, skulle gå til kun én arving, hans eldste sønn. Tidligere hadde arven etter en hersker blitt delt mellom alle hans barn, men ikke lenger. Selvsagt vet vi i dag at denne sønnen aldri kom til å arve tronen, men den dagen visste ingen hva fremtiden ville bringe. Like fullt, denne datoen i 1254 var et viktig tidsskille. Fra nå av ville ikke arven bli delt opp, og dermed svekke herskermakten. Fra denne datoen av lå fremtiden i den eldste sønnens hender – eventuelt eldste datter om ingen sønner var i live.
Med denne viktige lovendringen gjort og med en stadig forbedret økonomi, sto Normannia framfor sin største test til da. Det mongolske imperiet var på dette tidspunktet enormt – det desidert mektigste imperiet i den kjente verden. Det strakk seg fra hjemlandet i Mongolia, sørover inn i India og vestover hele veien til kristenhetens grenser i Syria og Jersusalem.
Det mongolske imperiet hadde som dere vet på dette tidspunktet forlatt sin fortid som fanebærer for tengri-religionen og blitt et hinduistisk rike. Den shavittiske formen for hindusime spredte seg rakst over hele imperiet. Genghis Khan hadde på dette tidspunktet avgått ved døden og hans etterfølger på tronen var ivrig etter å bevise at han var på høyde med sin forfader. Den trettiførste juli 1256 fikk keiser Guy II et brev fra mongolenes budbærer, hvor khanen krevde underkastelse. Hva som gikk gjennom hodet til keiseren den dagen vet ingen, men vi vet at den militære slagkraften til mongolene var nesten dobbelt så stor som hva Normannia kunne mønstre. Muligens lå de to omtrent likt om man tok med deres respektive allierte.
Guy II valgte å avvise kravet om underkastelse, og dermed var det snart krig mellom de to rikene. Selve eksistensen til det normanniske imperiet lå på vektskålen. Over hele Europa lød kallet om å slutte opp om Guy II og slå tilbake den mongolske horden. Alle våpenføre menn i Normannia ble sendt til Syria og Jerusalem, der man ventet på angrepet fra mongolene.
Angrepet kom aldri. Ved et skjebnens lykke hadde mongolene rett etter krigserklæringen falt sammen i en ødeleggende borgerkrig som skulle føre til at det nesten gikk totalt i oppløsning. Mens den store khanen kjempet for sin egen overlevelse svermet de kristne hærene innover Mesopotamia. Khanen tilbød snart fred, hvor ingen landområder ble utvekslet. Guy II aksepterte tilbudet med glede. Kostnadene ved å holde en så stor hær i et fjernt land var store og truet med å tømme rikets skattkammere. Så mongolene kunne fortsette å rive hverandre i stykker, mens Guy II dro hjem til Palermo. Der startet han atter nye infrastruktur-prosjekter. Kun ett år etter grunnla han et nytt universitet i Napoli, som i dag er et av de eldste universitetene i verden.
Så skjedde katastrofen. En skjebnesvanger dag i 1273, slo snikmordere til. Ingen vet hvem som sto bak, men resultatet var nedslående. Keiseren overlevde, såret. Hans eldste sønn og arving Bertran var ikke så heldig. Før dagen var over var han død. Imperiets fremtid lå nå i hans eldste sønns hender, også han het Bertran. Han var bare ni år gammel, og nå arving til hele Normannia.
Bertran I skulle i sin tur arve riket åtte år senere, i 1273 da han var sytten år gammel. Da døde Guy II 82 år gammel, sunn og ved sine fulle fem til det siste. Han hadde en jernhelse av en annen verden, som sin forgjenger. Guy II regjerte i 41 lange år og styrte riket gjennom både den største trusselen Normannia hadde opplevd så vel som starten på en velstandsperiode som skulle vare langt forbi hans tid. Bertran I på sin side skulle oppleve sine egne problemer, og måte dem med en hard hånd.