Jeg testet et nytt «skjult objekt»-spill

Frister det å lete etter skjulte gjenstander og løse puslenøtter i sukkersøte miljøer? Jeg har spilt Legacy – Witch Island 2.

Skjult objekt-spill er en sjanger det er lenge siden jeg har tenkt på. En gang var den med å prege det nettbaserte PC-spillmarkedet, der enkelte populære distribusjonsportaler for «casual»-spill fikk nye, eksklusive spill hver uke, men nå holder den en langt lavere profil. Skjønt den har ikke forsvunnet, og da utgiver HH Games tilbød oss en anmelderkopi av et skjult objekt-spill ved navn Legacy – Witch Island 2 tenkte jeg at det kanskje kunne være artig å ta pulsen på sjangeren ved å teste spillet.

Hvis du ikke skulle ha snøring på hva et skjult objekt-spill er, så minner konseptet altså om den klassiske Where’s Wally-greia. Du får et skjermbilde, og må saumfare det på jakt etter en haug av mer eller mindre godt skjulte objekter. Som her, for eksempel:

I «gamle dager» var dette gjerne alt et slikt spill hadde å by på, men etter hvert ble det gradvis mer og mer populært å legge inn minispill og puslenøtter for å variere opplevelsen. Legacy – Witch Island 2 har betydelig flere minispill enn det har klassiske skjult objekt-skjermer, og minispillene og puslenøttene er også ganske varierte. I tillegg har det noen ganger enkle nøtter integrert i skjermene der du må lete etter skjulte objekter, slik at disse må løses for å avdekke spesifikke objekter.

Tøvete handling

Det hele er pakket inn i en slags historie om en prinsesse som jakter på en heks som … vel, akkurat den biten er fullstendig uinteressant. Handlingen er usedvanlig teit fra start til mål, skjønt med unntak av enkelte åpenbare forsøk på humor virker det som spillet tar seg selv merkelig seriøst. Handlingen er uansett bare et bakteppe, forsøkene på å knytte oppgavene til historiefortellingen går som regel ut på at ulike situasjoner løses med nonsensmagi som tilfeldigvis krever de tingene du finner og puslenøttene utviklerne har kommet opp med, og det er ingen forsøk på å forklare hvorfor du for eksempel kommer over en mekanisk jekk midt i fantasiverdenen, annet enn at det tilfeldigvis er noe som må løftes et annet sted.

Som seg hør og bør i denne sjangeren er presentasjonen superfargerik og sukkersøt. Spillet tar seg for så vidt greit ut – noen av miljøene er faktisk riktig så flotte, men animasjonene og spesialeffektene er åpenbart av den billige sorten. Alle dialoger er lest inn av skuespillere, men ikke forvent det helt store. Det høres ut som de møter teksten for første gang når de leser den inn, og ord uttales stadig litt feil. Det er forøvrig også åpenbart at teksten ikke er skrevet av noen som har engelsk som morsmål, siden spillet er fullstappet av unaturlige og merkelige setninger.

Um... vel, som sagt, det hadde ikke gjort noe med litt korrektur før lansering (lurer på hva skuespilleren tenkte da hun leste dette). — Um… vel, som sagt, det hadde ikke gjort noe med litt korrektur før lansering (lurer på hva skuespilleren tenkte da hun leste dette).

Av og til er dette faktisk litt problematisk, ettersom rare formuleringer i instruksjonene gjorde at jeg noen ganger slet med å forstå hva jeg skulle gjøre i ulike minispill.

Ikke direkte utrivelig

Legacy – Witch Island 2 er uansett ikke direkte utrivelig. Kan man kalle et spill for mildt underholdende, og mene det som et slags kompliment? Det er aldri kjempegøy, men det glir liksom gjennom systemet. Det er litt som å se skøyteløp, skihopp eller friidrett på TV – ikke ting jeg bryr meg særlig om, skal jeg være helt ærlig, men om jeg først setter meg ned med det føler jeg vanligvis ikke noen voldsom trang til å skru av.

Puslenøttene og minispillene er som regel helt okay, og spillet byr på muligheten til å hoppe over de man ikke trives med (noen er faktisk temmelig irriterende, og helt bortkastet å bruke tid på). Det er vel kvantitet over kvalitet som har vært utviklernes filosofi her, for ingen av nøttene er særlig interessante, og mange er variasjoner av gamle slagere vi har sett tusen ganger før – både i dataspill og på papir. Man løser flesteparten på autopilot, uten å trenge verken kreativitet eller særlig mye logikk.

Vil jeg anbefale dette spillet? Nei, egentlig ikke. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tok imot anmelderkopien, men jeg fant verken gull eller kull her. Litt kråkesølv, kanskje. Men for all del, spillet er hyggelig nok til at opplevelsen slår det å sitte å skrolle på sosiale medier, og med tanke på hvor mye tid jeg bruker på den aktiviteten, skal jeg ikke være for kritisk. Jeg skjønner at mange syntes denne typen spill er koselig å slappe av med, og ikke nødvendigvis forventer så mye mer enn samlebåndsproduksjoner. For dem er vel også min mening fullstendig uinteressant, siden jeg mangler sammenligningsgrunnlag med andre nyere spill i sjangeren.

Forøvrig kan jeg jo anbefale The Room-spillene som et artig (om enn mye mindre fargerikt) alternativ for de som liker å saumfare miljøer etter skjulte detaljer, og løse intrikate logiske nøtter.