Hard Hat Mack er et av fire spill jeg tester i dag.
I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.
Zodiac – Anirog, 1984
Zodiac er tilsynelatende inspirert av et litt eldre spill ved navn Shamus, som jeg ikke ser bort ifra at vi stifter bekjentskap med senere i samlingen. Den tilsynelatende kongelige hovedpersonen (han har i alle fall krone på seg) befinner seg i en labyrint delt inn i rom, som hvert inneholder ulike fiender og muligens en eller annen greie som må plukkes opp. Veggene er strømførende og livsfarlige, og man blir også til støv om man kommer nær en robot.
Det ville ikke overraske meg om Zodiac ble greit mottatt i sin samtid, men jeg sliter med det. Det er et spill som i dag ville vært en «twin stick shooter», men siden man kun har én stikke må man pent skyte i den retningen man løper. Uheldigvis er miljøene så klaustrofobiske og fiendene så mange at det er fryktelig vanskelig. Man må løpe i fiendenes retning for å skyte mot dem, så løpe litt tilbake for å få avstand mellom seg og dem, og så gjenta prosessen.
I mellomtiden omringes man fort, og vil enten dø eller bli «presset» ut av skjermen man er på. Når man så kommer tilbake, er alle fiendene som ble drept sist gang kommet tilbake, og de har gjerne fått med seg noen kamerater i tillegg.
Så det er rett og slett ganske frustrerende. Jeg tviler ikke på at øvelse gjør mester, og at det går an å bli flink i dette spillet også, men det er ikke like bra som inspirasjonskilden. Dette er dessuten en type spill vi har fått ganske mange av fra moderne indie-utviklere som har latt seg inspirere av fordums arkadeklassikere og (ganske ofte) laget enda bedre spill basert på de klassiske ideene.
Som sagt før: Jeg hadde helt sikkert kopiert dette spillet selv, hvis jeg fikk sjansen. Men jeg hadde neppe spilt det mer enn en gang eller to. Så jeg tar et par runder, og så går jeg videre uten å se meg tilbake.
Bugaboo (The Flea) – Indescomp/Quicksilva, 1983
Først: Spillet heter faktisk Bugaboo (The Flea), med parantes og det hele. Skjønt tittelskjermen er ikke enig, for der står det «Booga-Boo». Hvis du syntes det er rart, burde du se diktet som følger med i originalinpakningen! Bugaboo (The Flea) er uansett et interessant, tidlig plattformspill der du styrer en slags robotloppe som utforsker en fjern planet. I det spillet starter ser vi hvordan roboten klarer å falle ned i ei hule, og poenget med spillet er å rømme derfra. Hula er full av farer, slik som en flygende drage og robotetende planter, så det blir ingen lett oppgave.
Bugaboo (The Flea) bruker et kontrollsystem som krever ganske mye tilvenning. Loppa kan hoppe til høyre eller venstre, og hvor langt (og høyt) den hopper avhenger av hvor lenge du holder stikken i den aktuelle retningen. Når loppa først er i lufta er det fint lite du kan gjøre for å påvirke det som skjer – du må bare la moment og tyngdekraft gjøre sitt. Hvis du lander på en flat struktur blir loppa stående, hvis du treffer noe annet vil den falle ned helt til den lander på noe flatt eller (kanskje mer sannsynlig) rett i gapet på en robotetende plante.
Spillet skroller i alle retninger, og du kan manuelt flytte kameraet om du ønsker å se mer i én spesiell retning.
Bugaboo (The Flea) er et spill jeg har hatt kjennskap til siden oldtiden, men om jeg faktisk har spilt det før er jeg usikker på. Jeg kan ikke si at jeg elsker det – som nevnt krever kontrollene en god del tilvenning, og nivået (jeg tror bare det er ett) er ganske ondskapsfullt designet, slik at små feil har en tendens til å skape store problemer. Samtidig skal jeg jo si at jeg merket en viss mestring etter hvert, og hadde det ikke vært for at det tar så lang tid å starte på nytt (i forhold til hvor lenge hver runde varer) ville jeg nok spilt det mer enn jeg gjorde.
Det er fascinerende å spille spill åpenbart laget før spillutviklere ble «enige» om hvordan plattformspill skulle fungere, og selv om det kan være frustrende å lære seg spill som gjør kjente ting på helt ukjente måter, liker jeg Bugaboos tilnærming. Jeg syntes også grafikken er sjarmerende, det er noe organisk og stemningsfullt over miljøene selv om alt selvsagt er veldig enkelt. Musikken kunne jeg imidlertid godt vært foruten.
Dette ble med andre ord et artig bekjentskap, om ikke akkurat et spill jeg ønsker å spille mer. Men det har en interessant historie, som du blant annet kan lese mer om på nettstedet Hardcore Gaming 101. De har også det nevnte diktet, som jeg har kopiert inn en liten smakebit av:
Down through the inky spaces between worlds we fell, the ether whistling past.
Down, down into the blue, blue world below we fell landing easily on a shelf of rock.
Alien vegetation pointed colourfully upwards towards the stars from whence we came.
SPROING!
Hard Hat Mack – Electronic Arts, 1983/1984
Det første spillet på kassettens andre side begynner som et mysterium; det er nok en fil uten navn. Heldigvis lastes det inn tilsynelatende uten problemer, og når jeg prøver det viser det seg å være et tidlig spill fra alles favorittutgiver (neida), Electronic Arts. Det heter Hard Hat Mack, og jeg hadde det faktisk i original innpakning i gamle dager. Den hadde sikkert vært verd noen kroner i dag, med tanke på at Hard Hat Mack var et av gigantutgiverens fem første spillutgivelser (faktisk den første av dem, ifølge EA selv).
Versjonen på kassetten ser ut til å ha en grafikkfeil – ikke katastrofalt ødeleggende, men irriterende nok til at jeg finner en annen versjon.
Hard Hat Mack er enda et spill av den enkle, men underholdende typen. Det er et tidlig plattformspill, garantert inspirert av Nintendos Donkey Kong, der du styrer konstruksjonsarbeideren Mack på tre separate (og ganske forskjellige) brett. På første brett skal du finne og plassere ut stålbjelker over diverse hull, før du må bruke en drill (som tilsynelatende lever sitt eget liv) for å feste dem. Samtidig må du unngå å komme i kontakt med en fiende som også suser rundt på brettet, eller falle for langt. Det er mulig å bruke en trampoline og en heis, i tillegg til klatretau, for å komme deg opp og ned mellom etasjene.
På brett nummer to må Mack prøve å få fatt i alle matpakkeboksene, igjen mens han unngår forskjellige farer. Her har vi en plattform som løftes opp og ned av en kran i midten av brettet, samt samlebånd og diverse andre greier. På brett nummer tre er poenget å finne bokser, som må plasseres oppi to maskiner – jeg har ikke klart å komme dit enda, men sett spillets egne demonstrasjon.
Som sagt, dette er et underholdende lite spill. Grafikken gjør det åpenbart at det opprinnelig ble laget for Apple II, men man skjønner hva ting skal forestille, og det hele går glatt og raskt. Kontrollene er presise, og jeg opplever spillet som akkurat passe vanskelig.
Hard Hat Mack havnet forøvrig i en liten kontrovers da det opprinnelig kom. En av fiendene i spillet heter OSHA, som er forkortelsen for Occupational Safety and Health Administration – den amerikanske versjonen av Arbeidstilsynet, som på den tiden hadde mer makt enn de har i dag. Senatoren Dan McCorquodale fra California syntes ikke noe om dette, da arbeidsmiljø og arbeideres rettigheter var et svært betent tema på den tiden, og sendte en klage til en butikk som solgte spillet.
Resultatet var at den ene butikken fjernet Hard Hat Mack fra spillhyllene sine (jeg sa jo at det var en liten kontrovers).
Laser Strike – Isis Hathor, 1983
Dette sideskrollende romskytespillet er åpenbart inspirert av Konami-klassikeren Scramble, men det er langt fra like bra som sin inspirasjonskilde. Ifølge en anmeldelse i bladet Commodore User (som senere utviklet seg til CU Amiga) byr det på åtte ulike soner, men jeg har kun nådd den andre to ganger. Ikke at den første er så forferdelig vanskelig, den er bare veldig lang.
De skrollende miljøene ser ut til å genereres mer eller mindre tilfeldig. Den første sonen har svevende øyer og asteroider som må unngås, samt «stjerner» som kan forvandle seg til asteroider når som helst. Så lenge de er i stjerneform kan du trygt treffe dem med romskipet ditt, men om de har forvandlet seg til en asteroide er de dødelige, og man får ikke noe forvarsel før dette skjer. Den eneste fienden du må forholde deg til er et romskip som kommer (ganske langsomt) opp fra bakkenivå og krasjer i deg om du ikke klarer å styre unna.
Ellers går det an å bombe baser på bakken og de flygende øyene for poeng. Det er ikke veldig engasjerende, og når jeg dør er det stort sett på grunn av en stjerne som blir til en asteroide uten at jeg får det med meg før det er for sent.
I sone to havner vi i en hule, som er ganske grei å navigere seg gjennom – men her har man samtidig mye mindre å gå på når kamikaze-romskipet dukker opp, så da er det stor sjanse for å dø. Man får bare to liv, og når de er mistet må man helt tilbake til start.
Så … meh. Spillet funker greit, og er sånn vagt underholdende når man sitter der, men det har ingenting som gjør det genuint interessant å bruke tid på.