Steam-lotteriet: System Protocol One og Carmageddon MAX Damage

Klarer noen av disse spillene å fange interessen min?

Jeg har alt for mange spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri prøvd. Nå har jeg tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien settes et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i minst én time (såfremt det fungerer), før jeg vurderer om jeg skal fortsette å spille det eller ikke.

Forrige gang jeg lot tilfeldighetene bestemme hva jeg skulle spille, var universets RNG ganske grei mot meg. Ut av den magiske hatten poppet nemlig (nye) Hitman 2, noe som resulterte i at jeg til slutt fullførte alle oppdragene i både Hitman og Hitman 2. Det var skikkelig gøy, selv om jeg skulle ønske historien som koblet dem sammen var litt mer interessant. Formatet ble kanskje også «gammelt» etter hvert; jeg var ikke like motivert til å ta fatt på nye brett på slutten av Hitman 2 som i starten av Hitman.

Jeg krysser uansett fingrene, og Random Steam Game Picker trekker ut …

System Protocol One

Random Steam Game Picker liker virkelig å plukke ut gamle spill. Her har vi System Protocol One, som kom i 2010 og også havnet på kontoen min det året, via noe som het Indie Future Pack i julesalget. Det må ha vært noe annet som appellerte i den pakken, for dette har jeg altså ikke spilt. Spillet har en eller annen gang i de påfølgende årene blitt trukket fra markedet, visstnok av tekniske hensyn, så jeg var litt redd for at det ikke kom til å fungere på Windows 10. Men det gjorde det, heldigvis.

Samtidig traff jeg ganske raskt på et teknisk problem som skyldes noe annet – i opplæringsdelen er det en eller annen funksjon som aktiveres via tilde-knappen, og mitt norske tastatur har ikke den tilde-knappen spillet forventer. Det nytter ikke å bruke «Alt Gr»-knappen og knappen med tilde-tegnet (~) på, og ingen andre knapper gjør noe. Ikke har spillet noen funksjon for å endre på tastaturoppsettet, heller. Det virker som funksjonen assosiert til denne knappen er litt viktig, men jeg klarer meg uten den på de første brettene, i alle fall.

System Protocol One er et tårnforsvarsspill satt til en typisk fancy og urealistisk 3D-representasjon av et datasystem («ah, it’s a Unix system!»), der poenget er å sette opp forsvarsverker for å ta knekken på ulike typer virus før de når ett eller flere datalager. Spillet virker ganske interessant, blant annet fordi nivåene kan være fullstendig tredimensjonale (tenk kuber eller andre geometriske figurer i stedet for flater). Det har imidlertid et litt kronglete grensesnitt, og jeg syntes det er litt langdrygt. Hvert brett tar lang tid å fullføre, og enn så lenge syntes jeg ikke utfordringene har vært superinteressante.

Samtidig skal det sies at System Protocol One har de klassiske tårnforsvarsmekanismene i orden, og det er – som de fleste kompetente spill i denne sjangeren – relativt vanedannende. Presentasjonen er fortsatt solid, med et kult lydspor og fin «wireframe»-3D. Dette er jo en type grafikk som generelt tåler tidens tann ganske godt.

Jeg trives for så vidt greit i spillets selskap, og kan godt tenke meg at jeg kunne blitt såpass hektet at jeg ville gjort et forsøk på å fullføre det om jeg hadde spilt det for ti-ish år siden, da det var nytt. Men jeg vet liksom ikke helt. Jeg har spilt spillet i 67 minutter nå, og selv om jeg ikke føler jeg har kastet bort den timen av livet mitt (det er bedre enn å irritere seg over tullinger på Twitter), sitter jeg heller ikke med noen stor trang til å fortsette. Jeg avinstallerer det riktignok ikke med en gang, men jeg tviler på at jeg kommer til å spille dette spillet igjen. Spesielt siden jeg tross alt ikke vet om den tilde-knappen blir helt nødvendig å bruke etter hvert som vanskelighetsgraden økes.

Så vi prøver igjen:

Carmageddon MAX Damage

Her har vi et spill fra min Kickstarter-fase. Mens jeg selvsagt må påpeke at jeg fikk noen virkelige godsaker ut av den perioden, inkludert flere spill jeg er genuint glad for at jeg har vært med å sikre at ble laget, er det ikke til å komme unna at jeg også backet en god del titler jeg neppe hadde kjøpt om de hadde havnet på markedet på normalt vis. Så mens jeg likte originale Carmageddon på nittitallet, og en gang i tiden må ha tenkt at en ny oppfølger var en glimrende idé, gadd jeg aldri å installere verken Carmageddon Reincarnation eller den forbedrede utgaven Carmageddon MAX Damage (som Reincarnation-eierne heldigvis fikk gratis).

Dermed har begge spillene ligget uspilt på kontoen, og hadde det ikke vært for Steam-lotteriet tror jeg aldri noen av dem ville blitt spilt, heller. Å sette seg ned med dette virker omtrent like fristende som å prøve å spille Fortnite – altså ikke noe jeg noensinne ville funnet på av meg selv. Når jeg i tillegg besøker butikksiden og det første jeg ser er elendige datakarikaturer av Donald Trump og Hillary Clinton… åh, gi meg styrke!

Som vanlig er det bare å bite tennene sammen. Jeg har betalt for dette (indirekte, riktignok), nå skal jeg få i alle fall én time med valuta for pengene!

[…]

Jau, jeg føler vel at mine spådommer i det store og hele stemte ganske greit. Jeg skal ikke si at jeg ikke fikk tynt litt underholdning ut av dette spillet, men det er virkelig ikke spillopplevelser som dette jeg ser etter nå for tiden. Man er bare fjorten en gang i livet, heldigvis.

En ting skal Carmageddon MAX Damage ha: Det føles som et ordentlig Carmageddon-spill. Her bruker du bilen som drapsvåpen, og i tillegg til å krasje i motstanderne for å forvandle dem til flammekuler på (smeltende) hjul er det om å gjøre å meie ned så mange fotgjengere, syklister og husdyr som mulig. Klarer du å gjøre drepingen på fancy måter får du ekstra poeng. I tillegg går det jo an å prøve å komme først i mål (om det er det som er poenget med brettet), eller stikke av i andre retninger for å lete etter hemmeligheter – som før er miljøene svære og åpne, og fulle av ting å oppdage.

Men det er ingenting her som er spesielt godt. Kjørefysikken er uforutsigbar og tørr, og det hjelper ikke at tyngdekraften er stilt inn på «Månen». Datamotstanderne er elendige, og det eneste de mestrer er å dytte deg rundt i evigheter om de skulle klare å kline seg opp i bakenden din. Omgivelsene er for så vidt småartige og kreative, men selve banene er kjipe og frustrerende å navigere (noe dataspillerne generelt heller ikke klarer). Grafikken var utdatert allerede da spillet kom, og musikken … hadde jeg stort sett skrudd ned til det minimale, så den skal jeg ikke prøve å bedømme engang. Jeg la merke til at det var mye trommer, det er det eneste.

Kan det tenkes at spillet blir bedre etter hvert? Tja, kanskje. Spiller jeg heller Wreckfest? Ja, definitivt.

Uh, og apropos Wreckfest, jeg fikk plutselig en fryktelig tanke. I 2018 kjøpte megautgiveren THQ Nordic rettighetene til Carmageddon-serien fra originalutvikler Stainless Games. De kjøpte også utvikleren av Wreckfest samme år. Vær så snill, ikke si de har funnet en «synergi» der…