Steam-lotteriet: Hitman (2)

Livet som internasjonal leiemorder er … skikkelig gøy.

Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri prøvd. Nå har jeg tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien settes et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i minst én time (såfremt det fungerer), før jeg vurderer om jeg skal fortsette å spille det eller ikke.

Hitman 2 (men jeg spiller Hitman 1 (i Hitman 2))

Vår mann forlater åstedet.
Vår mann forlater åstedet.

Et litt rart sammentreff: Omtrent samtidig med at Hitman 3 ble sluppet på Epic Game Store og konsoll, trakk Random Steam Game Picker ut Hitman 2 av hatten sin. Altså ikke Hitman 2 fra 2002, men det «nye» Hitman 2. Jeg har et litt merkelig forhold til Hitman-serien, fordi jeg elsket Hitman 2 – altså Hitman 2 fra 2002, ikke «nye» Hitman 2 – men av en eller annen grunn har jeg ikke spilt noen av de senere Hitman-spillene.

Begge de to forrige utgivelsene i serien har imidlertid havnet på kontoen min via Humble Monthly, og jeg har flere ganger tenkt på å spille dem. Men det har altså ikke blitt noe av før nå – så takk og lov for Random Steam Game Picker siden jeg tydeligvis har null tiltaksevne selv!

Men det var jo ikke særlig fristende å hoppe rett på Hitman 2 når jeg også har eneren, og vet at handlingen i de to spillene henger sammen. Heldigvis kan man spille Hitman 1-kampanjen i Hitman 2 hvis man eier begge spillene, noe jeg utnytter meg av. Så dette blir en litt rar utgave av Steam-lotteriet, men okay.

En annen ting som blir litt annerledes er at jeg ikke skriver denne artikkelen etter én time, men rundt fire. Det oppleves litt mer naturlig å gjøre det slik enn å stoppe opp etter den første timen, når jeg vet at jeg faktisk skal fortsette. Spesielt i et spill som dette, der hvert oppdrag kan ta flere timer å fullføre.

Det eneste bildet jeg tok selv – da for å minne meg på hvor en nyttig liten gjenstand befant seg.
Det eneste bildet jeg tok selv – da for å minne meg på hvor en nyttig liten gjenstand befant seg, ikke fordi jeg liker det hårløse hodet til Agent 47 så godt.

Fantastisk førsteoppdrag

Jeg har nå fullført opplæringsdelen og det første kampanjeoppdraget, og å si at jeg er imponert er en kraftig underdrivelse. Nå vet jeg jo at Hitman opprinnelig ble lansert som episodespill, og at det dermed har vært i utviklerens interesse å vie det første oppdraget litt ekstra oppmerksomhet, men så lenge det er i alle fall litt representativt for hva som kommer er jeg overbevist om at dette blir et knallspill.

Det første oppdraget finner sted i og rundt et palass i Paris, der det holdes et moteshow. Målet er å kverke mannen som står bak showet, samt kona hans som har et helt annet og betydelig mer lugubert prosjekt på gang samtidig. Seriens faste hovedperson, Agent 47, har fått invitasjon til showet og kan dermed spasere rett inn hovedinngangen, skjønt andre deler av palasset og områdene rundt er langt fra like tilgjengelige. Skal vår iskalde hovedperson utforske disse må han enten få fatt i forkledninger eller være god til å snike.

Det at han har to mål – som forøvrig begge har livvakter – kompliserer sakene. De holder seg hvert til sitt, så man får neppe has på dem samtidig, og hvis den ene blir tatt av dage i offentligheten (eller liket oppdages) vil de mange vaktene være ekstra oppmerksomme etterpå, og dermed gjøre resten av jobben vanskeligere.

Etter å ha skrevet artikkelen har jeg også fullført dette oppdraget. Skikkelig solid, skjønt her ble jeg nesten overrasket over hvor lett jeg fikk has på det ene målet mitt.
Etter å ha skrevet artikkelen har jeg også fullført dette oppdraget. Skikkelig solid, skjønt her ble jeg nesten overrasket over hvor lett jeg fikk has på det ene målet mitt.

Overveldende

Da jeg først startet oppdraget ble jeg overveldet over hvor stort spillmiljøet var. Det er på størrelse med en middels by i et åpen verden-rollespill, med minst like mange mennesker, og det er fullt av ting som skjer. Etter opplæringsoppdragene hadde jeg nærmest forventet å kunne snike meg inn, finne målene, kverke dem én etter én, og snike meg ut igjen – men i stedet måtte jeg gå langt mer systematisk til verks. Jeg måtte lære meg geografien og rutinene, identifisere hendelser og personer som kunne være til hjelp (mest sannsynlig uten å ville det selv), og finne ut hvordan jeg på best mulig vis kunne få tilgang til de ulike delene av spillområdet uten å vekke mistanke.

Heldigvis står man fritt til å lagre spillet når man vil, så det er lett å eksperimentere og bruke tid på å bli kjent med ulike deler av spillmiljøene.

I tillegg til brettets størrelse ble jeg litt overveldet over alle valgmulighetene jeg fikk – jeg mener, teknisk sett kunne jeg sikkert ha kverket det ene av målene mine i løpet av det første minuttet, og jeg tipper det finnes en snedig måte å gjøre det på uten å umiddelbart bli en jaktet mann også. Men jo mer jeg spilte, jo flere muligheter så jeg, alle med egne utfordringer, fordeler og ulemper. Det var nesten vanskelig å velge!

Han her måtte også gi tapt, men han døde på en mye mer spektakulær måte hos meg. Hihi.
Han her måtte også gi tapt, men han døde på en mye mer spektakulær måte hos meg. Hihi.

Etter å ha spilt i et par timer hadde jeg ikke drept et eneste av målene mine, men jeg hadde en rimelig solid plan for begge. Så var det bare å gjennomføre. Det tok noen forsøk, men det gikk greit (for meg, altså, ikke for ekteparet). I etterkant var jeg så stolt av mine dystre bedrifter at jeg måtte forklare alt til broren min, som har spilt spillet tidligere. Jeg må også innrømme at jeg ble litt overrasket over min egen ondskapsfullhet, for stakkars Dalia døde ikke på noen god måte.

Ektemannen hennes fikk en lettere slutt, skjønt da han trakk sitt siste pust var jeg allerede på vei ut av bygningen og i sikkerhet.

Jeg iker sandkassepreget

Morsomt nok har jeg nylig spilt et annet snikespill, nemlig Shadow Tactics: Blades of the Shogun. Det spillet er mer taktisk, som Commandos og Desperados, ettersom du får kontroll over flere figurer samtidig og styrer det hele fra fugleperspektiv. Men begge har disse store og åpne miljøene fulle av bevegelige parter som man på en eller annen måte må komme seg forbi. Jeg følte til slutt at Shadow Tactics var for rigid for min smak, med for mye fokus på nøyaktige rutiner.

Derfor var det ekstra befriende å spille Hitman, der jeg kunne eksperimentere og utforske som jeg ville, og der spilletiden ikke ble brukt på å møysommelig arbeide seg gjennom omgivelsene steg for steg for steg, men heller finne ut av ting og legge planer. Det er kanskje litt urettferdig å sammenligne de to spillene, men jeg vet i alle fall hvilken tilnærming til snikesjangeren jeg foretrekker.

Snart blir det én svenske mindre i verden, da jeg planlegger å spille dette oppdraget i kveld...
Snart blir det én svenske mindre i verden, da jeg planlegger å spille dette oppdraget i kveld…

Hitman føles som en ekte sandkasse. Det finnes sikkert like mange måter å fullføre et oppdrag på som det finnes spillere som har fullført det. Samtidig glir det ikke helt ut i kaos, heller, og for de som trenger en ekstra hånd å holde i har det små «historier» du kan følge, som kan resultere i spesifikke måter å oppnå de blodige målene på.

Det er lagt opp til at hvert brett skal kunne spilles flere ganger, da spillet har et erfaringssystem som brukes til å låse opp nye våpen og slikt, og man får poeng for å for eksempel drepe målene på forskjellige måter. Når man har spilt gjennom et brett låser man også opp nye bonuser for dette brettet, slik som alternative utgangspunkt eller skjulte hjelpemidler.

Jeg vet ikke hvor mye jeg vil benytte meg av dette, men det tar jo bort litt av presset. I et spill som dette vil jeg jo være den kuleste morderen av dem alle, så da er det greit å vite at hvis jeg løser et oppdrag på en litt klein måte (det er et minstekrav at det kun er målene som blir drept), er det faktisk meningen jeg skal kunne gå tilbake og gjøre det bedre – nå med ekstra kunnskap og erfaring i ryggsekken.

Ikke helt perfekt

Dette er dårlig.
Dette er dårlig.

Skal jeg si noe negativt så langt, må det være jeg generelt får lov til å gjøre veldig merkelige ting uten at verken sikkerhetspersonell eller andre syntes det er rart. I tillegg kan det virke som folk flest har et litt begrenset sanseapparat i dette spillet. Antakeligvis er det gjort en vurdering om realisme kontra å frustrere spillerne, men noen ganger er det ødeleggende for innlevelsen.

Jeg har heller ikke sansen for spillets online-integrering, som ikke virker å ha noen fordeler for meg som spiller. Dette har da også blitt ettertrykkelig bevist av alt styret rundt overføring av lagret data mellom Steam og Epic Game Store; hvis det var så himla viktig for spillet å være på nett for å kunne gi spillerne «online-erfaringspoeng» er det jo enormt rart at ikke utviklerne kunne hente ut denne informasjonen via sine egne tjenester. At de i utgangspunktet var villige til å utsette lojale spillere for økonomisk byrde for å kunne gjennomføre Epic-eksklusiviteten reflekterer heller ikke positivt på dem.

Uansett, Hitman (2) har satt klørne i meg, og jeg gleder meg til å fortsette. Det beste er jo at jeg nå har to kampanjer å spille gjennom, ikke bare én. Og jeg gleder meg ekstra mye til utviklernes kommende James Bond-spill; flesteparten av målene i Hitman-spillene er jo heldigvis den typen folk som fortjener den skjebnen Agent 47 koker opp for dem, men jeg innrømmer at jeg heller vil være hemmelig agent enn leiemorder.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: