Her var det mange kloner (og en av dem havnet faktisk i retten).
I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.
I motsetning til retrobonden Otto syntes jeg at mange Commodore 64-spill har tålt tidens tann svært godt, og har funnet flere perler i denne kassettsamlingen. Finner jeg noen nye i dag? Den som leser får, eh, se.
Super Skramble! (Terminal Software, 1983)
Denne klonen av arkadespillet Scramble (som du kan lese mer om her) identifiserer seg rett og slett kun som Skramble! på skjermen. Kanskje det var et ønske om å i alle fall distansere seg litt fra originalspillet – sånn for advokatenes skyld – at det fikk navnet Super Skramble! på boksen.
Uansett er det definitivt en kompetent klone. En av flere på Commodore 64. Som i originalen flyr du bortover sideskrollende miljøer, og når du trykker skyteknappen vil du ikke bare skyte et missil som fyker rett frem, men også slippe ei bombe. Det er ganske viktig, fordi du har en begrenset drivstoffsbeholdning, og av en eller annen utrolig merkelig grunn får du drivstoff ved å bombe drivstoffstanker. Slik var det, for ordens skyld, også i originalen – og Activision-klassikeren River Raid, for den saks skyld.
Miljøene skifter regelmessig karakter. I starten har du ingen farer å bekymre deg over, annet enn at selve landskapet er ugunstig å krasje i, men snart begynner rakettene som tidligere har vært så harmløse å skytes opp etter deg. Så havner du i et hulesystem der det også er dumt å krasje i taket, før du møter usårbare meteoritter. Deretter er du tilbake i hulene, men med manet-aktige fiender i tillegg. Det var så langt jeg kom, så jeg vet ikke hva som dukker opp etterpå (annet enn at jeg mener originalen hadde et bylandskap med skyskrapere).
(Super) Skramble! er rimelig artig. Det gjør en solid jobb med å etterligne arkadeklassikeren, og det er alltid gøy med spill som dette, der omgivelsene endres underveis. Det å se hva som skjuler seg «bak neste hjørne» har alltid vært en kraftig motivasjonsfaktor for meg når jeg spiller spill, og det er kanskje også derfor spill som i større grad handler om å få toppscore sjeldent har appellert i veldig stor grad. Jeg erkjenner at Pac-Man er bra, men jeg spiller mye heller et dårligere, men mer variert spill.
Skal jeg klage på noe, så må det være at spillet er litt i overkant tøft hva drivstoff angår, og du er nesten helt avhengig av å få bombet alle drivstoffsbeholderne du kommer over for å ikke gå tom på ett eller annet tidspunkt. Ah, og som med mange andre spill i denne sjangeren (med Squish ’em fra forrige uke som det til nå siste eksempelet) merker jeg jo at jeg har mye mindre tålmodighet for å starte på nytt når jeg sendes tilbake til start etter å ha spilt en stund, enn jeg hadde da jeg var ung.
Pluss: Jeg liker nok Anirogs Skramble-klone fra samme år et lite hakk bedre. Kanskje det dukker opp senere i samlingen, det er jo bare eldgamle spill her!
Moon Buggy (Anirog, 1983)
Apropos Anirog, pussig nok er neste spill fra dem. Moon Buggy husker jeg så vidt fra min egen tid med Commodore 64, og jeg husker at jeg ikke likte det. Jeg skjønner umiddelbart hvorfor – det er vanskelig og ensformig.
Spillet er basert på arkadespillet Moon Patrol, og gir deg kontroll over en slags rover med seks hjul. Du kjører på et månelandskap, og må hoppe over kratere og miner, og skyte fiender og andre hindringer. Når du trykker skyteknappen, skyter du både bortover og oppover samtidig. En UFO flyr over deg, og slipper bomber som kan treffe deg eller skape nye kratere. Når den er over deg, kan du prøve å skyte den. Du kan også forandre hastigheten din, for å gjøre det lettere å hoppe over store kratere.
Det virker som spillnivået genereres automagisk av datamaskinen, og noen ganger syntes jeg det er litt vel urettferdig – for eksempel når det putter inn en mine rett etter et stort krater, slik at man typisk lander på minen etter at man har hoppet over krateret.
Jeg har jo bestemt meg for å gi hvert av disse spillene en ordentlig sjanse, så jeg spilte Moon Buggy mer enn jeg umiddelbart hadde lyst til. Det ble også litt artigere etter hvert som jeg fikk mer øvelse. Men det er såpass enkelt og ensformig at jeg ikke fikk særlig mye ut av opplevelsen, og jeg døde stadig på dumme måter der jeg følte det var mer spillets skyld enn min egen.
Kaktus (SuperSoft, 1983)
Jeg trodde dette filnavnet var en fornorsking og/eller forenkling av ett eller annet, men nei, spillet heter faktisk Kaktus. Det er et temmelig merkelig lite spill, også.
Du styrer en blekksprut-aktig greie som kan bevege seg rundt i et område på bunnen av skjermen. Over deg har du et skjold (eller kanskje bare jord), som du ikke kan skyte gjennom, men det har noen hull. En stor kaktus står midt på skjermen. Fra toppen kommer det flygende noe som ligner på ender, men visstnok er veps. Disse slipper små «bomber» som ødelegger skjoldet der de treffer det, og dreper deg om de treffer deg. Vepsene flyr frem og tilbake, og hver gang de treffer kanten av skjermen eller kaktusen, hopper de ned en linje på skjermen.
Hvis de når den nederste linjen gjelder det å kverke dem raskt, for om du ikke klarer det spiser de seg inn i kaktusen når de treffer den. Om den treffes nok ganger er det «game over».
Ved jevne mellomrom dukker det også opp noen små greier nede i ditt område, som du kan skyte for å få poeng. Hvis du ikke skyter dem, vil de finne et hull i skjoldet og tette det. Greit om det har blitt ødelagt, ikke så greit om du trenger det aktuelle hullet for å skyte ut av. Fra andre brett og ut kommer det også fugler i toppen av skjermen, som slipper egg.
Ok, dette ble en ganske lang beskrivelse av et veldig enkelt spill. Kaktus er uansett et en god del hakk artigere enn jeg trodde det kom til å være da jeg først startet det, og jeg spilte betydelig mer enn jeg følte jeg trengte for å kunne beskrive det. Det minner meg egentlig litt om Hyper Hen fra tidligere – et spill som er veldig lett å avfeie, men som faktisk har noe for seg når man gir det en skikkelig sjanse.
Jawbreaker (Sierra, 1981/1983)
Sierra er mest kjent som produsent av eventyrspill, men tidlig på åttitallet hadde de mange jern i ilden, og de lagde rikelig med spill for de mange ulike mikrodatamaskinene på markedet. Jawbreaker kom opprinnelig i 1981 for Atari 8-bit, og har faktisk en interessant historie som vi kanskje bør spare til en senere anledning – men kort sagt var det i utgangspunktet såpass likt Pac-Man at Atari, som hadde Pac-Man-rettighetene for hjemmedatamaskiner, gikk rettens vei for å få utgivelsen stanset. Retten ga imidlertid Sierra medhold i at det var lett å se forskjell på de to spillene, og denne saken gjorde at terskelen for å saksøke spillskapere for å «klone» andres utgivelser ble svært høy.
Nå skal det sies at eldre versjoner av Jawbreaker minner mye mer om Pac-Man enn Commodore 64-versjonen gjør. Joda, man har prikkene som må spises og pillene som gjør at man kan spise monstrene i en kort periode, men spillbrettet er helt annerledes. Det består av fem etasjer, og mellom hver etasje er det et gulv med en åpning som konstant beveger seg fra side til side. Det betyr at du må vente til åpningen er under eller over deg før du kan bytte etasje. Dermed må du tenke fremover, og unngå å havne i en slik situasjon at en fiende kan nå deg før du rekker å komme deg bort fra etasjen du er på.
Det merkeligste med spillet er det faktum at man spiller et sett med tenner. Jeg vet ikke om det er et gebiss eller ekte tenner – etter hvert brett kommer en tannbørste og børster tennene, men man må kanskje børste gebiss også? Bestemoren min la sitt i vann om natten, mener jeg å huske. Dette må i alle fall ha fått spillet til å høres ganske rart ut for folk som ikke hadde testet det. «Okay, så du spiller et sett med tenner, ikke sant, og må spise alle prikkene…»
Selve spillkonseptet er ikke dumt, og spillet går glatt. Men jeg klarer ikke helt å engasjere meg. Kanskje jeg startet på en litt for lett vanskelighetsgrad, fordi det føles rett og slett ganske tamt. Og det er fryktelig ensformig. Jeg forstår det slik at Atari-versjonen har et bedre rykte enn Commodore 64-versjonen, så skulle jeg finne på å skrive noe mer om spillet på ett eller annet tidspunkt er det nok den utgaven jeg tester (historien bak spillet er gjengitt i detalj i den fantastiske boken Hackers: Heroes of the Computer Revolution, så det frister å gjøre et lite dypdykk).
Her ble jeg uansett lei før jeg fikk min første Game Over.