Før de lagde Heretic og Hexen skapte Raven Software et langt mer tradisjonelt rollespill.
Black Crypt er en god gammaldags «dungeon crawler» fra 1992. Spillet ble utviklet av Raven Software, og er eksklusivt til Amiga. Noe som er litt spesielt, fordi Raven er amerikansk, og Amiga var egentlig aldri en spillplattform der. Det er mulig de var klar over hvor bra den gjorde det i Europa, og satsa på å selge her? I USA utvikla man for konsoll og DOS på den tiden. «Dungeon crawling» var vel ikke så veldig aktuelt å utvikle til konsoll, det var en typisk nerdete datamaskingreie. Og DOS var alt en plattform å regne med, særlig for spill som dette. Det var vanlig nok at amerikanerne laga ports av spilla sine til Amiga, men en eksklusiv? Det var stort sett forbeholdt spill fra europeiske utviklere.
Jeg skulle egentlig likt å vite nøyaktig hvorfor det ble sånn, Black Crypt er nemlig Raven Software sitt aller første spill. De fem kompisene starta selskapet i 1990 nettopp for å lage akkurat dette spillet til Amiga.
Raven før Hexen og Heretic
De eldste husker nok Raven Software best for Heretic og Hexen, og det var vel de spillene som satte dem på kartet. Mens de yngre i dag kjenner dem best som det annenrangsstudioet Activision eier, som har utvikla DLC og litt annet til Call of Duty-serien siden 2010. De har jo hatt en del kjente titler i årenes løp også, som Soldier of Fortune, Jedi Knight 2, Wolfenstein (det fra 2009) og Singularity, blant annet. Så det er litt artig å sitte her med spillet de starta med. Nå vil jeg ikke påstå at alt som kom etter ikke hadde skjedd hadde det ikke vært for Black Crypt, det hadde vært idiotisk. De var fem folk, to brødre og de tre kompisene deres, som ville lage et spill sammen. Det hadde de nok gjort uansett. Det er ikke så vanskelig å gjette seg til hvordan de fant ut at de ville lage et rollespill, for manualen har en kort biografitekst for hver av de fem. Og fire av dem har Dungeons & Dragons som hobby.
«Hei, gutta! Gutta! Hva om vi lager oss vårt eget rollespill da!»
Og så starta de Raven Software, og laga Black Crypt på Amiga. Og de gjorde en god jobb. Det er nok ikke mange utenfor Amiga-sirkelen som har hørt om det, men innenfor tror jeg de fleste kjenner til det.
Tjueni år senere er nok det mest bemerkelsesverdige ved spillet nettopp at det var sånn Raven starta. Men Black Crypt ble veldig godt mottatt i sin tid. Mobygames kjenner til ni anmeldelser, der spillet fikk én 6/10, to 7/10, to 8/10 og tre 9/10.
Black Crypt kom med en sort/hvitt manual og lå på tre disketter. Det ble ikke særlig mer bare-bones enn det i ’92. Manualen er på en god del sider, for det viser seg at halvparten består av alle kartene til de forskjellige nivåene i spillet. Det gjør egentlig ikke spillet så altfor mye enklere, men litt hjelper det jo. Jeg tror nok ikke jeg hadde orket å spille gjennom det uten dem. Ellers er det en del spillmekanikk å forklare, manualen har lister med trylleformler og beskrivelser om hva de gjør, og den inkluderer også en fortelling på fire-fem sider som formidler historien som leder opp til starten av spillet. Jeg kan ikke se for meg at Black Crypt kan fullføres uten å ha manualen, fordi den inneholder en del ting det viser seg man er avhengig av å vite for å kunne fullføre spillet. Folk med piratkopien kunne kanskje greid seg om de klarte å snuble over rett fremgangsmåte med prøving og feiling, men det må ha vært ekstremt frustrerende.
Spillet er uansett ganske vanskelig som det er, og jeg vet jeg aldri kom langt i kopien jeg hadde en gang i tiden. Og jeg hadde nok gått på en smell uansett, for jeg husker at kopien min bare var på én diskett, og så godt klarte ikke crackerne å komprimere at jeg fikk hele spillet på bare den.
Estoroth Paingiver skaper trøbbel
Kortversjonen av historien i manualen: Landet Astera er styrt av fire store laug; krigernes laug, presteskapet (vel, cleric’s guild), druidene og magikerne. Blant prestene steg det frem en briljant student som het Estoroth Paingiver. Jeg regner med han fikk det tilnavnet i etterkant, eller så burde de jaggu sett ting komme. Hans tørst etter kunnskap var uovertruffen, og han ble en fullverdig «cleric» (hva er egentlig et bra norsk navn på en sånn kriger-prest-magiker som er en cleric?) tidligere enn noen hadde blitt det før. Ambisjonene roet seg ikke der, og det gikk rykter om at han drev og eksperimenterte med sort magi. Det øverste rådet i Astera, satt sammen av de fremste medlemmene av hvert laug, ble raskt enige om at noen måtte få roet ned han der. De kalte ham inn på teppet, der han ga dem alle fingeren, erklærte at han ikke var noen vanlig dødelig, og at de burde bare passe seg, før han forsvant i en røyksky.
Estoroth kom som alle maktsyke galninger etterhvert frem til at det skulle da bare mangle at det ikke var han som hersket over alt som er, så han brukte noen år på å skaffe seg en hær av alt mulig av monstre og djevler han kunne mane frem, med fire sterke løytnanter til å styre den. Og så ble det krig.
De fire laugene stod imot, og fikk laget hvert sitt legendariske våpen som de ga til hver sin helt. Sammen ledet heltene hæren mot Estoroth, og overvant ham. Han lot seg riktignok ikke drepe, men de fikk forvist han til en ukjent dimensjon. Påkjenningen var dessverre så stor at heltene døde, og der de kreperte ble det bygget en krypt som de ble gravlagt i. Og verden var reddet. Eller?
Tiår senere besøker en stakkar krypten for å vise sin respekt for de fire heltene, men blir i stedet vitne til at en rift i virkeligheten åpner seg, og et fryktelig vesen stiger frem. Stakkaren løper det beina kan bære ham, og melder fra til laugene som skjønner at Estoroth er tilbake og de må sende fire nye helter for å forhåpentligvis rydde opp. Dessverre ble våpnene som gjorde jobben første gang gravlagt sammen med de døde heltene, så de må det nye settet med helter finne underveis, ellers har de ikke sjans siden ingenting annet kan skade Estoroth.
Fastsatt «party»
Dermed starter spillet. Man får tildelt fire figurer, en fra hvert laug. Til forskjell fra de fleste sånne spill kan man ikke velge seg ut et eget «party», men spiller alltid med en «fighter», en «cleric», en «druid» og en «magic user». Alle bortsett fra krigeren kan bruke magi. De har noen grunnleggende stats som man får en god del poeng til å justere som man vil, men det og noen karakterportrett er alt man får av valgmuligheter.
Og så er man i gang. Krigeren og cleric-en går først mens druiden og magikeren går bak. Man får ikke gjort noe med dette heller, men det er da også den mest fornuftige inndelingen. Som vanlig er det bare de fremste som kan angripe med sverd og klubbe, mens de bak kan bidra med avstandsangrep og magi. Men man kan også bli angrepet fra sidene og bakfra, såklart, og da er det de som vender de retningene som får smake det. Nå er det ikke kamper som er den store utfordringen i dette spillet, men krypten selv. Det er ikke så mange monstre å finne på hvert nivå, og de fleste får man manøvrert seg greit rundt og slått ihjel.
Neida, utfordringen er heller det at de fleste av de 28 nivåene er et mareritt av skjulte brytere, teleportere og vegger som flytter seg og gud vet hva. Mange av bryterne kan bare ses når man ser rett på veggen de er på, og er så små at de nesten ikke synes. Sånne godt skjulte brytere åpner vanligvis bare hemmelige områder med ekstra ting i andre spill, men her må man altså finne dem bare for å komme videre. Ofte må de trykkes i en bestemt rekkefølge, og det florerer av gulvbrytere som er usynlige, der det eneste som forteller deg at du har tråkket på en er om du hører effekten av hva den gjorde. For bryteren gir ikke alltid lyd fra seg. Det er eksempler på sånne gulvbrytere som må tråkkes på opptil seks ganger før noe skjer. Når man roter rundt og leter etter veien videre så har man jo til slutt tråkket på den det antallet ganger som kreves, men i helvete da Raven! Spillet har også usynlige gulvbrytere hvor effekten er forsinket med alt fra tre til tjue sekunder. Bare for å kødde med deg.
Ja, man har kartene i manualen til å hjelpe seg men kart er og alt de er. De er langtfra noen «walkthrough».
Tradisjonelt grensesnitt
Grensesnittet er ganske typisk for denne typen rollespill fra nittitallet. Så det er ganske lettfattelig, og fungerer fint. Man ser de fire karakterene og hva de holder klart i hendene, og trykker på karakterportrettene for å bruke gjenstandene de holder. Venstre museknapp bruker gjenstandens grunnleggende funksjon, vanligvis å angripe med et våpen. Mens høyre museknapp gir en alternativ effekt. Som regel hvis en gjenstand eller et våpen er magisk og kan for eksempel skyte ild i tillegg til primærfunksjonen. «Inventory»-skjermen har det man forventer; plass til våpen og diverse påkledning i tillegg til et ryggsekk-område for diverse gjenstander. Det er lett å flytte gjenstander mellom karakterene.
Grensesnittet finner ikke opp kruttet på nytt men det virker, og gjør ikke spillet unødvendig tungvint på noe måte.
Spillet har også klassiske spillmekanikker, som at du må tenke på at heltene dine må ha mat og vann. Det finnes det jo ikke uendelig av, så man har med andre ord en slags tidsfrist hengende over seg. Heldigvis så lærer cleric-en til slutt magi som i praksis vil si man har uendelig med mat og vann, men det er ikke før man er rundt halvveis ut i spillet. Ellers har man helse og utholdenhet å passe på. Helse mister man såklart ved å få juling, mens utholdenhet faller ubønnhørlig av at man beveger seg og slåss – fortere jo mer man bærer på. Man gjenvinner begge deler ved å hvile, men da går tiden og matbehovet melder seg fortere. Helse kan man og få igjen med trylledrikker og magi, men hvile er eneste måten å få igjen utholdenhet på. Man føler presset, for å si det pent, særlig i starten når man har begrenset med ressurser.
Magisystemet trenger ikke «mana» eller noe lignende. De magikyndige har bøker med besvergelser som de kan klargjøre opp til fem av, som du så kan raskt bruke ved å klikke på dem i brukergrensesnittet. Når en besvergelse er klargjort, kan den ikke klargjøres på nytt før det har gått en viss tid. Måten figurene lærer seg mer magi på er ikke ved å gå opp i karakternivå, men ved å finne nye bøker med flere besvergelser. Besvergelsene har imidlertid en grense for hvor lavt nivå du kan være for å bruke dem.
Nå har jeg selv bare såvidt vært borti Dungeons & Dragons i hine hårde, men mye av dette minner veldig om Dungeons & Dragons 2nd Edition, spør du meg. Noen som er mer kunnskapsrike om dette får heller arrestere meg på det. Black Crypt er ihvertfall ingen offisiell D&D-tittel, såpass er sikkert.
Klarte å fullføre det
Jeg var nær «ragequit» mang en gang, men klarte nå å spille gjennom Black Crypt. Faktisk syntes jeg spillet er veldig godt tross alt, disse rollespillnerdene kunne tingene sine. Grafikken ser bra ut, Raven har brukt et hardwaretriks Amiga har som heter «half-brite mode». Det vil si at av de 32 fargene man har valgt å bruke, kan man få de samme 32 en gang til i halv intensitet, og så har man plutselig 64 farger uten å ofre særlig mye ekstra ytelse. Planlegg riktig, så kan en fire fargers «gradient» bli åtte farger istedet.
Lydmessig er spillet også greit nok, de lydene som er der låter bra. Spillet har ingen bakgrunnslyd, så det er dørgende stille når du utforsker siden gruppen din ikke har noen trinnlyd heller. Like greit, lyd fra trinna dine er ofte de som tærer mest på tålmodigheten i disse spilla. Men monstrene har trinnlyd, så de hører man bevege seg rundt. Om de ikke svever da. Ellers er det klare knepp fra brytere, og god rumling av fallgittere og magiske effekter. Spillets tittellåt var ganske mørk og ikonisk i sin tid, men den har ikke eldes særlig godt, og er ikke blant de fineste eksemplene på spillmusikk på Amiga.
Jeg liker at selv om krypten er delt opp i nivåer, er den sammenhengende. Man kan når som helst gå helt tilbake til starten av spillet om man skulle ønske det, og progresjonen går litt på kryss og tvers av nivåene så det er ikke å bare spille gjennom 28 nivåer i tur og orden. Det er heller ikke hundre prosent lineært, og har steder man har noen valg over hvilke påfølgende nivå en vil ta seg av først. Det er småtterier, men det hjelper veldig.
Så jeg liker dette spillet, alt i alt. Det er et av sjangerens finere eksempler, og burde vært mer anerkjent enn det er. Black Crypt kunne godt vært litt mer rettferdig i gåtedesignet men er ellers en veldig fin «dungeon crawler».
Etter dette gikk Raven Software over til å være en ren PC-utvikler. De fikk jobba seg innpå id Software, og bygget det neste spillet sitt på en variant av Wolfenstein 3D-motoren. Det starta faktisk som Black Crypt 2, men de droppa etterhvert det og kalte det Shadowcaster istedet. Da fjerna de alt som hadde med Black Crypt å gjøre fra spillet. Etter det kom Heretic og Hexen og så var det gjort. Raven ble kjøpt av Activision i 1997, og de originale grunnleggerne slutta i tur og orden innen ti år var gått. Ellers lever jo studioet enda på melkekua Call of Duty.
Til sist: Black Crypt ble gitt ut av Electronic Arts. Han som malte coveret la inn en liten referanse, hvis du scroller opp og ser på ankelbåndene til demonen, ser du at artisten malte inn en firkant, en trekant og en sirkel som var symbolene til EA på den tiden. Og jeg må jo si at å forutse at EA kom til å være djevelen selv en del år senere var ganske fremsynt av han. Eller, er det hans skyld? Stakk han seg og blanda inn litt av blodet sitt da han malte det der sånn at helvete har den egentlige styringen hos EA? Hmmm…
Dette er en modifisert versjon av en post tidligere publisert på Spillegal-forumet.
