The Dallas Quest går helt av hengslene

Den andre halvdelen av det offisielle Dallas-spillet er helt vill.

Dette er den andre av to artikler der jeg fullfører Datasofts offisielle Dallas-spill, The Dallas Quest. Du bør nok lese den første artikkelen, om du ikke allerede har gjort det.

Gode skussmål fra norsk datablad

Etter at vi la ut del én postet Spillhistorie-leser John Stian Østrem lenke en norsk anmeldelse av The Dallas Quest i kommentarfeltet på Facebook. Den er fra det bladet Mikrodata, og ble publisert i desember 1984. Det er alltid litt gøy å se hva datidens anmeldere syntes om klassiske spill, så ta en titt (teksten er på side 21). Anmelder Bjørn Karlsen likte spillet svært godt, og mente dessuten at det var perfekt for spillere uten særlig erfaring med sjangeren.

Noe av det artigste med teksten er at Karlsen tilbyr å hjelpe hvis leserne setter seg fast – da kan de sende forespørsel via post (til ham personlig, ikke Mikrodata-redaksjonen), men må huske å legge ved penger til svarporto. Jeg er glad ting er litt lettere nå for tiden, selv om gamlemåten er litt koseligere.

Ellers påpeker anmeldelsen at spillet har en hintfunksjon. Jeg var såvidt innom denne i forrige artikkel, da spillet spesifikt ba meg oppsøke hint for å finne ut hvorfor jeg mistet noe (jeg hadde ikke lukket beholderen det var i), men i etterkant glemte jeg faktisk at den eksisterte. Den gir deg tips (men ikke konkrete løsninger) hvis du setter deg fast, og kan brukes en viss mengde ganger. Antakeligvis ville den gjort enkelte av de mer «fantasifulle» gåtene litt enklere.

Siden teksten som følger er fra før publiseringen av originalsaken, har jeg ikke brukt hintfunksjonen her heller.

Avsted til Amazonas (tror jeg)

Forrige del sluttet altså med at jeg fant ut hvordan jeg skulle komme meg fra Dallas til Sør-Amerika. Jeg fant nemlig en flystripe, der jeg møtte en kar ved navn Ray Krebbs. Han ga meg skyss i bytte mot et par billetter til en fotballkamp.

Etter å ha gitt billettene til Ray Krebbs, tar vi av, og flyr til Sør-Amerika. Jeg vet ikke hvor i Sør-Amerika vi havner, men det er i alle fall et sted uten flyplass, for Krebbs forventer at jeg skal hoppe ut av flyet rett over jungelen. Han må (forståelig nok, kanskje) tilbake for å rekke fotballkampen. Samtidig får jeg beskjed om at J.R. har fulgt etter meg i «jethelikopteret» sitt.

Heldigvis ligger det noen nyttige gjenstander i flyet. Jeg plukker opp en sekk som inneholder en fallskjerm, et tau og … bukseseler? Jeg kan faktisk også putte ting I sekken, så nå har jeg plass til litt mer. Jeg plukker frem fallskjermen. «Wear parachute» fungerer ikke, så jeg prøver bare å hoppe nå som jeg holder fallskjermen, og det går greit.

Landingen går ikke like greit, for uheldigvis setter fallskjermen seg fast i noen greiner. Og, siden jeg glemte en av de første lærdommene jeg fikk forrige gang, får jeg beskjed om at noe falt ut av sekken da jeg «landet». Yes, den skulle jeg jo ha lukket før jeg hoppet. Vi prøver på nytt!

Ok. Landingen er like uheldig som sist, men nå som sekken er lukket beholdt den i alle fall alt innholdet. Nå henger jeg og dingler i tretoppene, rett i nærheten av en apekatt. Og en jaguar. Gulp. Jeg tar en titt på de begge, og finner ut at jaguaren for øyeblikket sover, og at apekatten er veldig fascinert av tobakkspungen. Godt jeg hadde den med, da.

Jeg åpner pungen og gir apen litt tobakk – i grevens tid, for spillet forteller meg at jaguaren holder på å våkne opp. Apen begynner å tygge på tobakken, og setter tydeligvis så stor pris på den at han løsner stroppene jeg henger i. Jeg faller ned, og apen følger etter mens jaguaren blir igjen.

Hva nå, da?

Nå befinner jeg meg i jungelen. Jeg har fortsatt tobakk i pungen, så den lukker jeg (klok av skade). Jeg kan gå i alle retninger, så jeg prøver nordover. Her får jeg beskjed om at jeg har gått meg bort, og i motsetning til i hveteåkeren er det ikke bare å gå tilbake dit jeg kom fra. Apen følger etter meg, men jeg får den ikke til å hjelpe meg. Etter å ha vandret rundt en stund blir jeg spist av uspesifiserte rovdyr.

Det viser seg at både øst og vest tar meg til samme skjebne, men går jeg sørover kommer jeg ut på en vei. Igjen kan jeg gå i alle retninger, men den eneste som hjelper meg videre er sør. Her treffer jeg på en papegøye, og får også beskjed om at det er en svær liane i nærheten. Jeg prøver å titte på papegøyen, men får i stedet beskjed om at jeg burde ta en titt på lianen. En liten endring i skjermbildet forteller hvorfor; det er ikke en liane, det er en slange. En gigantisk anaconda, for å være eksakt, og den har allerede klart å sno seg rundt meg. Spillet gir meg som vanlig noen turer med eksperimentering før jeg blir slukt. Skjønt det eneste jeg lærte er at det ikke nytter å prøve å slå den svære kvelerslangen.

Skal si dette spillet er glad i å drepe meg! Er TV-serien like brutal?

Jeg har jo ikke noen andre veier å gå, så jeg må bare la meg fange av slangen igjen. Jeg eksperimenterer mer, uten hell. Men så tar jeg en ny titt på papegøyen, som sier «tickle it under its chin!» Hvordan den lærte engelsk skal jeg ikke spekulere i, men «tickle anaconda» resulterer i at anacondaen slipper taket og forsvinner inn i skogen, mens den fniser hysterisk. Spillet har bare sjeldent lydeffekter, så jeg får ikke høre hvordan denne fnisingen høres ut.

Neste gangen jeg titter på papegøyen kommer den med et forferdelig dårlig ordspill, og flyr avsted. Jeg fortsetter sørover.

Etter et par skjermer med jungelsti kommer jeg til en elv. Det er en båt ved elvebredden, men – overraskelse! – årene mangler. Jeg prøver å følge elvebredden østover, men havner bare i den unavigerbare jungelen igjen. Argh!

Mens jeg eksperimenterer med forskjellige ting legger jeg forresten merke til at jeg har fallskjermen enda, og det er artig nok tekst på den. Instruksjoner, faktisk: «Operating instructions: 1. Get Parachute, 2. Jump.»

Jeg finner ingen vei ut av jungelen denne gangen heller, så etter en liten «restart» (jeg lagret etter å ha kommet meg ned på bakken) bestemmer jeg meg bare for å sette meg i båten. Jeg har jo spaden, kanskje jeg kan bruke den til å ro med. Vel, når jeg setter meg ned i båten havner den umiddelbart på elva, og det viser seg at det er et stort hull i det vesle fartøyet. Båten fylles gradvis med vann mens jeg prøver å finne en løsning, og når jeg forutsigbart nok ikke klarer å finne noen løsning, synker den. Jeg blir krokodillemat.

Det samme skjer neste gang, men så tar jeg en titt på apekatten, som har fulgt meg opp i båten, og legger merke til at den titter på tobakkspungen igjen (tidligere har det bare stått at den fortsatt tygger når jeg har sett på den). Jeg gir den litt tobakk, og den plugger igjen hullet med halen sin. Det er kanskje litt rart at den må bestikkes for å redde sitt eget liv, men okay.

Flodhester?!?

Etter noen mislykkede forsøk på å bruke spaden som åre skriver jeg bare «row», og vi kommer oss videre. Jeg er ikke hundre prosent sikker, men tipper at dette ikke hadde gått om jeg ikke hadde hatt spaden med meg. Uheldigvis går vi fra asken til ilden – en flokk med rasende flodhester velter båten, og som seg hør og bør får jeg noen turer til å finne en løsning før jeg blir både tråkket ihjel og druknet. Her har jeg altså ikke tid til å finne ut hvorfor det er flodhester i Sør-Amerika (arbeidsteori: de har rømt fra en lokal dyrepark).

Løsningen er den samme som sist gang jeg var truet av en flokk dyr, nemlig hornet. Denne gangen spiller jeg automatisk «row, row, row your boat», noe som får ei kjempeskilpadde til å svømme bort til oss. Vi klatrer opp på den (dette er åpenbart den største kjempeskilpadda i verden), og den svømmer oss trygt i land. Ja vel!

Nå befinner vi oss i en landsby. Virkelighetens meg tar en kjapp titt på en «walkthrough» igjen, bare for å passe på at jeg ikke har glemt noe nå som det ikke lenger er mulig å komme til den andre siden av elven. Heldigvis har jeg fått med meg alt, og teksten bekrefter også at det var spaden som ble brukt som åre. Jeg lagrer spillet igjen.

Landsbyen vi er i heter Playa Peligro, og er merkelig folketom. Et skilt på en bygning forteller meg at det er en butikk, eid av Chugalug – som tilfeldigvis er mannen jeg søker. Han er dessverre ikke inne. I stedet finner jeg et håndspeil, som jeg tar med meg. Jeg ser også et forheng, og drar det til sides for å finne en lommelykt. Den grabber jeg også. For å få plass til disse tingene har jeg puttet både spaden og hornet i sekken. Jeg går ut av butikken, og ser at jeg også kan gå øst og vest. Begge deler resulterer i at jeg går meg vill i jungelen. Hm.

Etter å ha surret litt rundt, legger jeg merke til en ting i butikken. Apekatten som hele tiden følger etter meg er nesten aldri med på bildet av omgivelsene mine, men den var synlig i båten og den er synlig nå. Jeg tar en titt på den, og jommen vil den ikke ha mer tobakk! Det er litt ille å gjøre et dyr avhengig av nikotin, men jeg har en jobb å gjøre. Apekatten takker ved å trekke et teppe unna, og vise en luke i gulvet. Jeg hadde faktisk lagt merke til det teppet selv, og prøvd å undersøke det, men jeg måtte åpenbart få apen til å gjøre det i stedet.

Det er egentlig ikke dritbra spilldesign med en magisk apekatt som i bytte mot litt tobakk løser gåter jeg fint kunne løst selv om spillet tillot meg, men okay.

Jeg prøver å klatre ned stigen, og … faller til min død. Jeg kan visst kun bære én ting om gangen mens jeg klatrer i stigen. Hm. Kan sekken holde alle greiene jeg bærer på, tro? Jeg får bare prøve. Og svaret er nei. Så jeg får sjonglere litt. Jeg stapper alt jeg kan i sekken, og klatrer ned. Ah. Her er det jo bekmørkt. Og lommelykta er i sekken. Jeg kan ikke se nok til å åpne sekken, og jeg kan heller ikke klatre opp stigen igjen. Suuukkkk!

Betyr dette at jeg må droppe alt unntatt lommelykta? Det virker usannsynlig, siden jeg jo må ha fotoet og ringen med til denne Chugalug-fyren som forhåpentligvis er i andre enden av tunnelen. Så hva skal jeg da gjøre? Jeg laster inn forrige spill, og prøver å gå ned stigen med kun lommelykta. Så skrur jeg den på, og prøver å legge den på bakken. Ah. Den fortsetter å lyse. Det den lyser opp er et skilt, som forteller meg at landsbyen er mot øst, en kannibal-landsby er mot vest, og de andre retningene leder ut i jungelen. Jeg lar lommelykta ligge, går tilbake til butikken, og fyller sekken opp med det som virker mest fornuftig å ha med. Så tar jeg sekken ned stigen, der lommelykta fortsatt lyser. Det gikk jo overraskende greit!

Slike løsninger liker jeg – logiske ting som faktisk kunne funket i virkeligheten om man var desperat.

Kannibaler?

Jeg kan droppe sekken her, og hente de andre greiene én og én. Men det virker litt pes, så jeg bestemmer meg for å vente – jeg får heller bare laste inn dette lagrepunktet igjen hvis jeg setter meg fast og tror jeg trenger fallskjermen, for eksempel. Jeg lager en ny lagrefil, plukker opp lommelykta, og går mot kannibal-landsbyen.

Her er det kanskje på sin plass å minne om at The Dallas Quest er fra tidlig på åttitallet. Så du får lese videre på eget ansvar.

Når jeg ankommer kannibalenes landsby, vil de selvsagt spise meg. Spesielt ivrig virker høvdingen, som har maske på. Men jeg, eller strengt tatt spillfiguren, legger merke til en totempåle som ligner litt på Chugalug Jones. Jeg trodde totempåler var en Nord-Amerikansk greie, men jeg trodde jo også at flodhester var afrikanske, så hva vet jeg? Jeg viser dem uansett fotoet av Chugalug, og får betalt for at jeg har drasset på det i stedet for tilsynelatende mer nyttige ting (som 500 000 dollar).

Fotoet roer matlysten deres litt, siden de visstnok anser Chugalug for å være en gud. Men de stoler visst ikke helt på meg. Derfor må jeg utføre et «feat of courage».

Det neste som skjer er ikke helt hva jeg hadde forventet. Jeg blir fortalt at spillfiguren trodde de sa «feet of courage», og begynner å steppe – mens noen klassiske dansepiker dukker opp i bakgrunnen. Oooh-kay. Artig sekvens, da. Kannibalenes høvding syntes ikke det var like artig, og ber mennene sine eskortere meg til …. the crossroads of courage.

Et skilt forteller meg at «mane street» er nord for meg, «nest egg» er vest for meg, kannibalenes landsby er mot øst og «dumbo’s nest» er sørover. I tillegg ser jeg noen kokosnøtter her, som jeg plukker opp.

Jeg går nordover, og får beskjed om at jeg må temme en vill løve (den har nok rømt fra samme dyrepark som flodhestene fra tidligere). Bildet av den brølende løven er som tatt ut fra en tegnefilm – det er fortsatt The Dallas Quest jeg spiller her, ikke sant? Uheldigvis kommer jeg ingen vei med løven. Og det superhjelpsomme hornet var en av tingene som til slutt endte opp med å bli forlatt i butikken.

Fra detektiv til eggrøver

Vel, ok. Det virker som om jeg kun trenger å løse en av disse utfordringene, så jeg velger en annen. I Nest Egg må jeg klatre opp et fjell, og rappe et egg fra reiret til en gribb. Nok en gang møtes jeg av et tegnefilmdyr – tegningene her er faktisk veldig gode, selv om de absolutt ikke passer inn i min idé om hvordan et Dallas Quest-spill burde se ut.

Jeg finner ganske raskt ut hva løsningen skal være. Gribben er fargeblind, forteller spillet, og når jeg undersøker eggene forteller det hjelpsomt at de er runde Det samme sier det om kokosnøttene jeg akkurat grabbet. Jeg tror at selv en fargeblind gribb ville sett forskjell på egg og kokosnøtter, men det får så være.

Å få byttet eggene med kokosnøtter er imidlertid ikke så lett, for jeg kan ikke bare legge nøttene i redet og ta eggene (da dreper gribben meg). Etter mye om og men sjekker jeg apen, selv om jeg ikke kan se den i bildet. Joda, det viser seg at den er klar for mer tobakk. Så jeg gir den det den vil ha (jeg er et forferdelig menneske), og den distraherer gribben slik at jeg kan utføre min onde dåd.

Jeg går automatisk tilbake til kannibalene. På veien får jeg beskjed om at jeg sølte noe ut – først trodde jeg det var noe fra sekken, men det var resten av tobakken (spillet ga meg aldri sjansen til å lukke tobakkspungen igjen). Så da får vi bare håpe at jeg ikke trenger flere tjenester fra apen!

Vel fremme får jeg uansett beskjed om at høvdingen fortsatt er skeptisk, og krever å få se ringen jeg fikk av Sue Ellen i starten av spillet. Dette er visstnok litt rart, for ifølge spillfiguren er Sue Ellen og J.R. de eneste som vet om nevnte ring. Å vise ringen resulterer i at høvdingen snapper den, og plutselig er det «game over». Jeg må innrømme at jeg gir litt opp her, og søker «walkthrough»-hjelp (jeg har spilt spillet i hele dag, nå er jeg klar for å bli ferdig). Løsningen hadde jeg ikke kommet på uansett; den er å gi speilet som jeg fant i butikken til apekatten, som blir supertakknemlig og løfter opp kjortelen til høvdingen for å vise alle at han har cowboystøvler på.

Jepp! Høvdingen er på mystisk vis J.R. i forkledning! Kannibalene blir kjempesure, men J.R. hentes i helikopter, og alle hisser seg opp på meg i stedet. Jeg tenker riktig, og prøver å vise dem ringen. Det gir meg imidlertid ikke noe («nobody wants to see the ring»), og «walkthrough»-teksten forteller at jeg i stedet skulle «wave ring». Uuurgh. Vel, det funker. De slipper meg inn i ei hule, der jeg umiddelbart møtes av en kjempeedderkopp av den menneskeetende typen. Vel, hold dere fast, for her er spillets mest absurde sekvens til nå: Løsningen er å holde eggene jeg stjal fra gribben over en fakkel, slik at de … klekkes. Ungene kommer ut, og roper på mamma. Mamma-gribben kommer og kverker edderkoppen, og tar ungene med seg. Og jeg kan passere.

Nei, jeg kom ikke på det der selv. Jeg har gitt opp.

Neste rom inneholder ei svær statue av Chugalug, som kannibalene altså tror er en gud. Og jeg begynner å lure, jeg også. Statuen mangler nemlig et øye, og når jeg prøver å legge ringen der svever den på magisk vis inn i øyehulen, med det resultatet at statuen åpner munnen sin og slipper ut kartet hele eventyret har handlet om å få tak i. Det neste som skjer er selvsagt at J.R. på like magisk vis dukker opp, og tilbyr meg ti millioner dollar for å gi ham kartet. Om jeg skulle gå med på dette, vil han trekke i en spake som åpner en fall-lem under meg, og slik at jeg stuper ned i et rom fullt av slanger. Hvordan har J.R. funnet ut av alt dette, egentlig?

Uansett, nei er selvsagt det korrekte svaret. Det resulterer i at jeg teleporteres tilbake til farmen. Ja, det er ren magi. «The magic is strong here», sier det offisielle dataspillet basert på såpeoperaen Dallas. Jeg gir kartet til Sue Ellen, og får to millioner dollar som belønning. Så kommer J.R. inn i rommet (ble han også teleportert?), sammen med resten av familien, og alle begynner å mase om kartet. Det hele ender med at familiens matriark, som jeg har glemt navnet på, grabber det og kaster det i ovnen slik at det brenner opp, fordi hun er lei av all kranglingen.

Og så er spillet over. Og, ærlig talt, takk og lov for det.

Konklusjon

Å si at dette spillet tok meg i en annen retning enn jeg hadde forventet er en underdrivelse av episke dimensjoner. Det har en absurd side helt fra begynnelsen av (rotten og uglen er et godt eksempel), men når vi kommer til Sør-Amerika blir det jo fullstendig batshit bananas. Dette skuffer meg litt. Jeg har vært nysgjerrig på The Dallas Quest helt siden jeg så tittelskjermen på min egen Commodore 64 for tusen år siden, og jeg har alltid trodd at det var et spill som i alle fall gjorde et slags forsøk på å levere en opplevelse i tråd med TV-serien. Den tanken har også fascinert meg veldig; hvordan ville et slikt spill være? Vel, ikke som dette.

Så skal jeg samtidig ikke påstå at jeg direkte mislikte spillet. På tross av alle de klassiske irritasjonsmomentene fra ordentlig gamle eventyrspill (at det dreper meg hele tiden, at det er designet slik at det er lett å havne i situasjoner der det ikke kan vinnes, og at flere gåter krever at man er synsk for å kunne løse dem) syntes jeg det var artig. Presentasjonen var gjennomgående solid, og i motsetning til mange andre eldre eventyrspill er spillet sterkt historiedrevet, med en klar handlingsprogresjon og god flyt.

Man kan ikke anklage det for å være ensformig, i alle fall.

Samtidig er det noe merkelig todelt over opplevelsen. Sjekk for eksempel bildet av hesten i Dallas-biten, og bildet av løven eller gribben i jungelen. Den ene er imponerende naturalistisk, de andre er (like imponerende) tegneserieaktige. Jungelen er full av absurde farer og situasjoner, med alt fra enorme kjempeedderkopper til ren magi. Det får meg til å tenke at deler av spillet kanskje var under utvikling før Dallas-lisensen kom på bordet, og at dette i praksis er to spill spikret sammen til ett. Om det faktisk er tilfellet eller ikke vet jeg ikke, men det ville vært en troverdig forklaring på hvorfor spillet er som det er.

Det var uansett fascinerende å fullføre dette spillet, noe jeg ærlig talt aldri hadde trodd at jeg kom til å gjøre. Og selv med alle svakhetene ga det litt mersmak. Jeg tror ikke det blir det siste eventyrspillet fra åttitallet jeg spiller i år, for å si det slik.