Man kan ikke være like heldig hver gang man leter etter gamle skatter.
I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.
Tank Atak (Supersoft, 1983)
Dette spillet ser kanskje ut som Ataris smått legendariske BattleZone, men det er langt enklere. Du er plassert i en roterende kanonstilling, og ser handlingen fra «førstepersons» synsvinkel. Du styrer siktet, og skjermen skroller etter, slik at du kan dekke 360 grader. Fiendene angriper fra alle kanter, skjønt det kommer bare én av gangen. Når en fiende dukker opp får du et lydsignal, og så kan du se på en indikator nede i høyre hjørne hvor fienden befinner seg i forhold til retningen du ser. Dermed må du raskest mulig rotere kanonstillingen slik at du får fienden på skjermen. Du kan imidlertid kun skyte når den er innenfor rekkevidde, og da har du også ganske kort tid på deg før den får angrepet og du taper et liv.
Samtidig suser det noen små … flygende tallerkener? … rundt i landskapet, og klarer du å treffe disse får du bonuspoeng. Dermed må du stadig prioritere mellom målene som faktisk kan kverke deg og de som kun gir poeng.
Tank Atak er som nevnt veldig enkelt, men det har sin sjarm. Jeg liker for eksempel grafikken til stridsvognene – de er kun tegnet i tre vinkler, men de ser passe tredimensjonale ut likevel. Jeg liker også at spillet tvinger deg til å ta sjanser om du ønsker å oppnå høyere poengsummer. Men det blir «gammelt» ganske raskt. Med unntak av at du får kortere tid å reagere på virker det ikke som senere brett introduserer noen nyheter, og det tar dessuten såpass lang tid før spillet blir utfordrende at jeg ikke kan se for meg å starte på nytt etter å ha spilt en stund.
Så … greit nok. Det er langt fra første gangen jeg sier dette, men Tank Atak er et okay spill for en samling som dette. Et spill som ikke krever noe særlig, og som er artig nok i ti minutter. Og som er såpass distinkt at jeg garantert hadde husket det, uansett hvor enkelt det er, om jeg hadde spilt det på åttitallet selv. Men jeg merker jo at jeg tar meg selv i å bedømme mange av disse spillene som om de i utgangspunktet var gratis, og det var de jo egentlig ikke. Jeg fikk riktignok min Commodore 64 en god del senere enn 1983, men om jeg hadde brukt ukelønna på dette spillet ville jeg nok vært ganske skuffet.
Simons’ BASIC (Commodore, 1983)
Visste du at BASIC-varianten som er innebygd i Commodore 64 er laget av Microsoft? Vel, det er den. Og skal vi være helt ærlige, regnes den ikke som særlig god. Mange andre 8-bits-plattformer hadde BASIC-varianter som gjorde en langt bedre jobb med å fremheve egenskapene deres, og generelt gjøre det lettere å lage grafikk på skjermen (med kommandoer der man for eksempel kunne tegne linjer, kurver, og så videre).
Simons’ BASIC var et av de tidligste forsøkene på å rette opp i dette. Denne BASIC-utvidelsen kommer med 112 ekstra kommandoer, der en stor del av disse handler om grafikk og lyd, og andre igjen gjør det lettere å gjøre ting man typisk forbinder med spill (slik som å lese signaler fra joysticken). Simons’ BASIC ble en gigantsuksess, som visstnok gjorde den da 16 år gamle programmereren David Simons ganske rik (og ja, siden han heter «Simons» til etternavn er det altså Simons’ BASIC og ikke Simon’s BASIC programmet heter).
Jeg har aldri lært meg Simons’ BASIC, og selv om jeg ser at brukermanualen er å finne på nettet tror jeg ikke dette er kvelden for å lære det heller. Hovedproblemet med Simons’ BASIC er at siden systemet ikke inneholder noe kompileringsverktøy, er alt man lager med Simons’ BASIC også nødt til å kjøres via Simons’ BASIC. Dette begrenser jo den praktiske nytteverdien ganske mye. Terskelen for å prøve et spill blir jo langt høyere om man må kjøpe og kjøre et ekstra program først.
En liten funfact til slutt: Skaperen av legendariske The Secret of Monkey Island, Ron Gilbert, startet faktisk sin utviklerkarriere med et tilsvarende produkt. Det heter Graphics BASIC, og du kan lese mer om det et annet sted på Spillhistorie.no.
Blagger (Alligata Software, 1983)
Hrm, da jeg så filnavnet «Aligate Brager» hadde jeg en mistanke om at det kunne være en feilstaving av Blagger, som altså ble utgitt av Alligata. Og, sukk, det var det. Jeg har ingen intensjoner om å spille dette igjen, så du får hoppe tilbake til forrige gang det dukket opp hvis du er interessert.
Screen Graphics 64 (Abacus Software, 1983)
Dette er et produkt ikke helt ulikt Simons’ BASIC. Vordende spillprogrammerere får tilgang på 24 nye BASIC-kommandoer, som alle har med grafikk å gjøre. Jeg mistenker imidlertid at det som ligger på denne kassetten ikke er en komplett kopi. Filstørrelsen er veldig liten, og det eneste jeg får frem er en småfancy tittelskjerm. Jeg kunne selvsagt prøvd å finne en alternativ versjon, men … jeg kommer ikke til å lære meg dette, heller.
Monster Attack (Siren Electronic, 1983)
Argh. Etter flere nytteprogrammer og et spill jeg allerede har spilt, hadde jeg gledet meg til å prøve noe nytt. Men her klikker hele (den virtuelle) datamaskinen under lasteprosessen, så det må være en feil på kassetten. Irriterende nok finnes det to spill ved navn Monster Attack på GB64. Det første stammer fra 1983 og det andre fra året etter. Begge er altså tidlige nok til at de passer inn sammen med resten av spillene på kassettene, skjønt det første virker mer sannsynlig (både fordi det er eldre, og fordi det rett og slett ser bedre ut). Merkelig nok er begge Monster Attack-spillene tyske.
Okay, vi får bare prøve begge. Beklager.
Det eldste Monster Attack-spillet liker jeg ikke. Det er et enkelt romskytespill der du styrer et romskip i bunnen av skjermen og må skyte alle monstrene som flyr mer eller mindre tilfeldig rundt over deg. Klarer du det kommer du til neste brett, med en ny type monstre. Så langt så ordinært, og for så vidt også greit. Grafikken er heller ikke forferdelig, og de første monstrene har en overraskende blodig dødsanimasjon.
Men denne dødsanimasjonen er samtidig en av grunnene til at jeg ikke liker spillet. Den varer ganske lenge, og mens den holder på er fiendene like farlige som før de har blitt skutt, så om en «død» fiende treffer deg mister du et liv. Og da resettes hele nivået, uansett hvor mange monstre du har drept.
En annen herlig måte å dø på er å bli truffet av et monster som kommer opp fra bunnen av skjermen. Egentlig skal de endre retning når de treffer toppen av skjermen, men noen ganger registrerer ikke spillet at dette har skjedd før det er for sent, og de popper dermed opp i bunnen av skjermen igjen. Når det skjer er det fint lite man kan gjøre, for de beveger seg så raskt. Et siste irritasjonmoment er at kulene ofte flyr tvers gjennom monstrene.
Selv om Monster Attack hadde fungert perfekt, hadde det vært et ganske tamt spill, men det er altså fullt av frustrerende elementer som ødelegger opplevelsen. Neste!
Monster Attack, igjen (Tronic Verlag, 1984)
Monster Attack fra 1984 er enda enklere, og heller ikke så veldig gøy. Konseptet er nesten det samme som sist, bare at her har du bare én fiende å bekymre deg over. Denne beveger seg fra side til side, og kommer gradvis nedover. Når den bunnen av skjermen, er du død. Den er sånn halvflink til å unngå kulene dine, men ellers virker bevegelsene ganske tilfeldige. For hvert nivå blir fienden raskere og kjappere til å sprette unna.
Det er tydeligvis bare seks nivåer i spillet, for etter å ha kommet til nivå seks kom jeg aldri videre uansett hvor mange fiender jeg drepte. Dette var på første forsøk. Da jeg til slutt kreperte, med en score på 19500 poeng, fikk jeg beskjed om at «das war virklich gut!» Yay!
Spillet funker jo for så vidt, men jeg har ingen interesse av å spille det en gang til. Faktisk vurderte jeg et par ganger å bare stoppe å spille, og la fienden drepe meg. Men da ville jeg neppe satt det som helt sikkert er inneværende århundres toppscore i Monster Attack! Jeg mistenker uansett at dette var et spill publisert som programkode i et blad, så jeg skal ikke klage for mye.
