Turbo Tape-kassettene, del 10 – bankran og månelanding

Pluss … en stemme som sier «tusen takk»?!?

I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.

Sam (ukjent)

Øøøh, hva i alle dager? Dette programmet ser rett og slett bare ut til å være en lyd – en robotstemme ala Stephen Hawking som sier noe som høres ut som «tusen takk».

Å få datamaskinen til å snakke var selvsagt ganske stilig tidlig på åttitallet, så selv om dette programmet virker ganske meningsløst her og nå, kan jeg jo skjønne hvorfor man tok vare på det. Jeg husker jo hvordan vi på nittitallet delte samplede lydsnutter fra populære TV-serier og slikt, og åpenbart syntes det var noe å bruke diskplass og tid på.

Hør selv:

Det er ingen informasjon om hvem som har laget dette eller hvor det kommer fra.

Demo Time (ukjent)

Dette er et BASIC-program på fem korte linjer, som kun viser innholdet i variablene TI$ og TI. Jeg husker ikke hvordan dette funker i BASIC for Commodore 64, men det er altså noe klokkeopplegg. Selve programmet er ganske meningsløst, ettersom maskinen i utgangspunktet ikke har peiling på hva klokka faktisk er i virkeligheten, men det var nok bare ment som en programmeringsøvelse.

Jeg ville kanskje vurdert å lande der på overflaten, men jeg er jo ikke rakettforsker heller.
Jeg ville kanskje vurdert å lande der på overflaten, men jeg er jo ikke rakettforsker heller.

Lander (Channel 8 Software, 1983)

Her var jeg ganske sikker på at vi skulle få HAL Laboratorys Jupiter Lander, men i stedet er det et spill som bare heter Lander. Sjangeren er imidlertid den samme – dette er en klone av Ataris arkadespill Lunar Lander (som igjen en klone av et enda eldre spill), der poenget er å lande et romfartøy på en fjern klode. Man kan velge mellom ulike landingsplasser på hver lokasjon (det er fire stykker), og får utdelt poeng avhengig av vanskelighetsgrad. Som i andre slike spill må man prøve å lande så mykt som mulig, samtidig som man helst ikke går tom for rakettdrivstoff eller krasjer i terrenget.

Woho!
Woho!

Det viktigste i et spill som dette er at fysikken er god. Det er den dessverre ikke her – landingsfartøyets bevegelser føles ikke spesielt realistiske, og i motsetning til i inspirasjonskilden går det i praksis ikke an å gjøre små justeringer. I tillegg er «tyngdekraften» veldig sterk, så man må hele tiden kompensere. Dermed blir alt veldig vinglete, og frustrerende.

Spillet skal ha for at det i motsetning til nevnte Jupiter Lander tilbyr flere skjermer, og det har også støtte for (turbasert) flerspiller. Men det er rett og slett mer irriterende enn moro. Jeg får heller ta meg en runde med Lunar Lander i Atari Vault på Steam.

Blagger (Alligata Software, 1983)

Irrasjonelt nok har jeg faktisk alltid hatet navnet «Blagger».
Irrasjonelt nok har jeg faktisk alltid hatet navnet «Blagger».

Her har vi et plattformspill av den typen britene likte så godt tidlig på åttitallet. Det fungerer omtrent som Manic Miner, og siden vi med tiden har havnet i en verden der folk flest ikke har peiling på hva Manic Miner er, bør jeg vel si litt mer. Hvert brett består av én skjerm, typisk med et spesielt tema. Her må du plukke opp en viss mengde gjenstander (nøkler, i dette tilfellet) for å låse opp utgangen, samtidig som du unngår vandrende fiender eller andre ting som gjør skade. «Gjør skade» vil si «dreper deg umiddelbart». Andre faste innslag i sjangeren er samlebånd og gulv som går istykker når du beveger deg over dem. Å falle litt for langt er selvsagt også dødelig.

Hvis jeg ikke høres alt for entusiastisk ut her, er det fordi jeg aldri har vært like begeistret for denne typen plattformspill som britene var. Jeg har stor respekt for det Manic Miner gjorde, og mener det fortjener å huskes, men jeg kan ikke si at jeg noensinne har opplevd det som et spesielt godt designet spill. Du kan lese mer om det i tilbakeblikket mitt.

Hovedpersonen er en bankraner, og i første brett raner han en bank. I resten av brettene er det ikke godt å si hva han gjør.
Hovedpersonen er en bankraner, og på første brett raner han en bank. På resten av brettene er det ikke godt å si hva han gjør.

Blagger er en ren klone av Manic Miner, og har akkurat de samme problemene som spillet det deler DNA med. Kort sagt, må du gjøre alt så godt som helt perfekt for å lykkes. Pikselpresisjon er helt nødvendig, timingen må være på topp, og om du skulle finne på å gjøre ting i feil rekkefølge tar det vanligvis ikke lang tid før du innser at du må starte på nytt. Hver gang du dør mister du all progresjonen på et brett, og når det er «game over» ryker du rett tilbake til første brett igjen selv om du var på brett 25. I tillegg har hvert brett en tidsfrist, sånn i tilfelle det ikke er frustrerende nok i seg selv.

Jeg har aldri hatt sansen for Blagger, men jeg ga det en sjanse. På samme måte som Manic Miner, er Blagger et produkt av sin tid, en tid som var over for lengst da jeg selv fikk Commodore 64, og jeg forstår at folk som spilte det da det var nytt har gode minner fra det. Jeg kan også gi det en viss skryt for den åpenbare variasjonen, og selv om vanskelighetsgraden er høy er den ikke så absurd at man ikke kan ha det artig med spillet en liten stund (selv om jeg nekter å tro at noen med alle skruene på plass har orket å fullføre det uten å jukse).

Ah, og den superenkle «bakgrunnsmusikken» som spiller om og om igjen med få sekunders mellomrom er til å rive seg i håret av. Så … neste spill!

PS: Jeg likte kanskje ikke Blagger, men siden spillet demonstrerer alle brettene skal dere få et stort skjermbildegalleri. Det er jommen sære greier, det her:

Neoclyps (Cymbal Software, 1983)

Grafikken er ganske kul, faktisk.
Grafikken er ganske kul, faktisk.

Hm, dette er et interesant lite spill. Det er et sideskrollende romskytespill åpenbart inspirert av Defender, men det føles ganske annerledes. De fleste fiendene dukker opp i nærheten av tårn som må skytes. Når du skyter en fiende vil du i en kort stund være usårbar, slik at du ikke trenger å være redd for å kollidere i bygningene, og det dermed blir langt lettere å fly ned på bakkenivå for å ta ut det aktuelle tårnet. Du må imidlertid fortsatt unngå å krasje i fiendene. På høyere vanskelighetsgrader får du ekstra utfordringer, som raketter som skytes opp fra bakken.

Jeg må også si at grafikken – spesielt bygningene på bakken – ser ganske stilig ut til å være i et spill fra 1983. Og jeg elsker de små eksplosjonene og påfølgende brannene når du skyter tårnene.

Det er alltid så mye trøbbel med romvesener, hvorfor kan de ikke bare komme i fred?
Det er alltid så mye trøbbel med romvesener, hvorfor kan de ikke bare komme i fred?

Samtidig har spillet visse svakheter. Det mangler Defenders radar, så det er helt umulig å vite hvor fiendene dukker opp, og når en fiende først kommer inn på skjermen får du sjeldent veldig mye tid å unngå kollisjon på. Dessuten er det en viss treghet når romskipet skal snu, som gjør det litt frustrerende å jakte på fiendene.

Jeg er glad for regelen om at jeg skal gi hvert spill en viss sjanse, for hadde jeg gitt meg etter første runde ville jeg vært langt mer negativ til spillet. Jeg tror faktisk jeg ville hatt litt sansen for Neoclyps om jeg spilte det på åttitallet, men med fare for å gjenta meg selv hører spillet selvsagt til en sjanger som har fått veldig mange gode spill i årene som har gått siden 1983, og i lys av dette er det vrient å motivere seg for å bruke veldig mye tid på Neoclyps – selv om det altså ikke er helt dumt. Etter en serie litt tamme spill var det uansett godt å finne noe jeg faktisk likte.

2 kommentarer om “Turbo Tape-kassettene, del 10 – bankran og månelanding”

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: