Inntrykk: HighFleet

Dette spillet er ikke for alle, men hvis det først treffer deg vil du elske det.

Nye MicroProse har allerede noen utgitte spill i sortimentet sitt, men alle disse er titler de har involvert seg i etter at de kom i salg. Det første spillet de bringer til markedet selv er HighFleet, et spill som er både uendelig fascinerende, skremmende fengende og temmelig frustrerende. Det er den typen spill jeg gjerne ser for meg at gamle MicroProse ville gitt ut hvis de hadde overlevd til i dag, om det ikke hadde vært for at de siste 20 årene utvilsomt ville sugd alt av sjel ut av dem, slik de for eksempel har gjort med Ubisoft.

Variert sjangerkombinasjon

HighFleet er en sjangerblanding av den typen som er vanskelig å beskrive uten å trekke inn andre titler. Spillkonseptene vekker minner om Mount & Blade, Battle Brothers og Space Rangers, eller Carrier Command og Sid Meier’s Pirates for den saks skyld. Med unntak av en valgfri prolog, der du får en viss innføring i grunnkonseptene, er det nemlig et fullstendig åpent spill der du har full frihet til å gjøre hva du vil for å oppnå det endelige målet ditt, i et gigantisk landområde som til en viss grad lever sitt eget liv.

Handlingen finner sted i et postapokalyptisk steampunkunivers tilsynelatende inspirert av virkelighetens Kaukasus. Du er arvingen til et imperium i trøbbel – vi kan kalle det Steampunk-Russland – og prøver å slå ned et opprør i det vi kan kalle Steampunk-Afghanistan når alt går katastrofalt galt på hjemmefronten. Nå er din eneste sjanse å krige deg gjennom fiendens territorium for å ta kontroll over hovedstaden deres, og dermed også en massivt viktig strømgenerator. Underveis må du prøve å skaffe deg allierte, samtidig som du må komme deg til bunns i en mystisk profeti fra før apokalypsen, som muligens omhandler deg selv.

Hovedkvarteret ditt er et enormt luftskip, men hvis du nå ser for deg noe ala den gode, gamle og svært sårbare zeppelineren tar du feil; dette er et monster av stål som krever absurde mengder flytende metan for å holde seg svevende ved hjelp av brølende rakettmotorer.

Skipet er en kombinasjon av hangarskip og krigsskip, og du flytter det rundt via et kart over spillets datagenererte verden. Ditt endelige mål er langt unna startposisjonen din, og mellom deg og det finner du et nettverk av byer patruljert av mektige flåter, men også frakteskip som kan gi sårt tiltrengte penger i kassa om de kapres. Pengene bruker du på alt fra ammunisjon og drivstoff til nye skip og reparasjoner underveis. Dette er ting du skaffer deg i de ulike byene, men siden disse generelt er kontrollert av fienden må du slåss for å få tilgang på det du trenger.

Bygg opp en mektig flåte

I starten av spillet får du et visst budsjett som du kan investere i ekstra skip. Disse har alle ulike egenskaper og potensielle bruksområder, men det vanligste er simpelthen kamp. For mens hovedskipet ditt er utstyrt med episke våpensystemer, er det verken særlig subtilt eller spesielt manøvrerbart. Du bør med andre ord helst holde det borte fra kamphandlingene så mye du kan, spesielt om du vil ha noe håp om å ta fienden på senga. Og siden de er overtallige til tusen, men har styrkene sine spredd utover et stort område, er akkurat det å ta dem på senga temmelig viktig. Det siste du vil (tro meg!) er at synet av en flygende skyskraper i horisonten skal gi dem tid til å tilkalle forsterkninger.

Kamp finner sted i sanntid, og du kontrollerer skipene dine ett og ett i kamp mot opp til fire andre skip samtidig. Du velger selv rekkefølgen skipene dine skal ut i dyst i, og når ett av dem har utspillt sin rolle eller blitt såpass skadet at du er redd for å miste det, kan du sende det i retrett for å ta kontroll over det neste. I kamp minner spillet litt om klassikere som Thrust og Gravity Force, der skipene kjemper mot tyngdekraften mens de prøver å utmanøvrere hverandre. Du styrer dem med piltastene, mens du sikter med musen, og kampene oppleves ofte som en runddans der du veksler mellom å prøve å få inn gode treff og unngå at fienden gjør det samme. Kanoner må lades og missiler er begrensede (og rådyre), så det nytter ikke å skyte uten å tenke.

Om en trefning ikke går helt etter planen, kan du velge å spille den på nytt. Men utenfor opplæringsdelen resulterer dette i at mannskapets moral synker, og når moralen når kjelleren vil de ikke lenger slåss. Da kan du egentlig bare kaste inn håndkleet. Du kan med andre ord få en ny sjanse om du trenger den, men straffen betyr at du alltid må vurdere om du virkelig trenger den. Spesielt om du i tillegg ikke er helt sikker på at du kommer til å gjøre det bedre neste gang du prøver.

Admiral og radiooperatør

Det er forøvrig ikke mulig å overlate kamphandlingene til datamaskinen – du må alltid ta kontroll selv. Det gjelder også andre ting. Å lande skipene dine i byene putter deg inn i et slags Lunar Lander-aktig minispill der hvert skip må landes manuelt, og der straffen for en hard landing kan være stor takket være spillets detaljerte fysikk- og skadesystem. Når radioen din plukker opp et signal, må du selv detaljstyre mottakeren for å se om du kan få noe ut av det (og eventuelt dekode resultatet ved hjelp av krypteringsnøkkelfragmenter), og når radaren din finner noe må du prøve å markere posisjonen på oversiktskartet, finne ut retning og hastighet manuelt ved hjelp av virtuell linjal, passer og blyant.

Deretter bør du forøvrig skru radaren av, for den sender ut signaler, og hvis du kan se noen på radaren er det ikke usannsynlig at de også kan se deg. Skulle et slikt møte resultere i innkommende missiler må du selv prøve å skyte dem ned, og etter trefninger må du ta kontroll over forsøket på å redde noe fra vrakrestene. Reparasjoner er også delvis manuelle, og om du vil kan du endre skipene eller til og med designe dine egne fra bunnen av. Selv diplomati er et minispill, med kort og taktikk.

Mye av dette er like kult som det høres ut på papiret, i alle fall etter at du har skjønt hvordan det fungerer – noe som kommer til å ta en stund, takket være en dessverre svært mangelfull opplæringsdel. Men ikke alt er like moro. Noen oppgaver blir veldig repetitive etter hvert, andre blir nærmest et ork. Å lande et skip eller to er greit nok, flere … bleh. Det er fristende å la være. Og at absolutt alle kamper må utkjempes manuelt kan være slitsomt. Andre oppgaver gjøres kjipere av grensesnittet, som til tider kan være veldig, eh, «idiosynkratisk». Spesielt det å reparere eller forandre på skip er knotete, og noe jeg helst vil unngå å styre med.

Jeg må også understreke at dette er et vanskelig spill. Dine første forsøk vil utvilsomt feile ganske hardt, ganske raskt. Og selv når du begynner å få kontroll, er det lett å havne i en ond sirkel der den ene katastrofen leder til den andre, og det bare blir vanskeligere og vanskeligere å få sveveskuta på rett kjøl igjen. Kanskje du på heroisk vis klarer å motstå fiendens angrepsstyrker én gang, eller til og med to, men når de banker på døra for tredje gang og du verken har midler eller tid til å reparere skadene fra sist, eller skaffe drivstoffet du trenger for å rømme, må du håpe på et mirakel. Og mirakler er sjeldne.

En godbit av et spill

På tross av dette har jeg langsomt men sikkert blitt veldig glad i HighFleet. Det har gitt meg mye motgang, men jeg har samtidig blitt bedre og bedre til å håndtere utfordringene ved hjelp av de mange og interessante midlene spillet gir meg. Jeg elsker hvordan jeg genuint blir sittende å klø meg i skjegget mens jeg vurderer veien videre. Jeg har alltid mange muligheter, alle med fordeler og ulemper som må veies opp mot hverandre. Det blir mye grubling, og grubling er definitivt bra. Det er det jeg vil ha fra spill som dette. Når det til slutt går galt, som det jo gjerne gjør, vet jeg etter hvert også hvorfor. Det var egentlig min skyld. Jeg kunne ha unngått det, hvis jeg hadde tatt bedre valg.

I spillet jeg holder på med nå sliter jeg kraftig. Men jeg kan se tilbake på valgene mine, og si med sikkerhet hvor det gikk galt. Og hvor jeg gjorde det enda verre, fordi jeg fikk panikk og følte jeg hadde mer hastverk enn jeg egentlig hadde. Jeg har heller ikke gitt opp helt enda, fordi jeg faktisk fikk et av de sjeldne miraklene akkurat da jeg skulle avslutte for kvelden. Jeg tror jeg kan fikse dette – hvis jeg bare klarer å spille nøyaktig og unngå tabber når jeg setter meg ned med spillet igjen. Noe jeg også gleder meg skikkelig til å gjøre. Så får vi se, da, om resultatet blir tidenes mest tilfredsstillende comeback eller nok et tap. Jeg foretrekker førstnevnte, men jeg godtar det siste alternativet også, for jeg vet at erfaringene mine har gjort meg bedre rustet til neste forsøk.

Jeg har også gradvis blitt mye bedre til å håndtere kampsystemet, som i starten føles ganske tungrodd fordi skipene er så tunge og siktingen er så vrien (du får ikke et sikte på skjermen, kun piler som forteller deg hvilken retning kanonene dine peker). Men det fungerer veldig godt når man blir vant med det, og gradvis lærer seg hvilke skip som passer til hvilke situasjoner. Kamp er heftig og intenst, og krever både taktikk og fingerferdighet. Jeg har fortsatt mye å gå på før jeg blir noen luftens baron, men når jeg nå går inn i kampsituasjoner er det med forventninger om at det er fienden som kommer til å få bank, ikke meg. Så går det selvsagt ikke alltid slik, men greit nok.

Det er likevel ikke til å komme unna at HighFleet er unødvendig vanskelig å lære. Opplæringsdelen er som nevnt mangelfull, og andre hjelpetekster kommer først når spillet tror du trenger dem. Viktig informasjon er ofte godt skjult i grensesnittet, som i seg selv har mange uintuitive elementer som gjør det lett å misforstå hvilke muligheter du har. Noe så enkelt som autolagresystemet er vanskelig å forstå seg på; spillet forteller deg aldri når det autolagrer, og ikke tro at det lagrer når du avslutter. Dette spesifiseres heller aldri i den nesten hundre sider lange PDF-manualen, som for så vidt er både solid og nostalgisk. Men den er for stor til at det er praktisk å printe den ut.

Konklusjon

HighFleet har sine svakheter, men er også et spill som gjør utrolig mye spennende. Det har et heftig kampsystem, et unikt grensesnitt, en fascinerende verden og byr på rikelig med strategiske dilemmaer. I tillegg har det superlekker grafikk, med herlige eksplosjoner, røykskyer og væreffekter, som akkompagneres av heftig buldring og deilige lyder. Musikken er også minneverdig, skjønt det er ikke så veldig mye av den.

Det tok meg en stund å komme til dette punktet, men nå er jeg fullstendig hektet og gleder meg til å sette meg ned med HighFleet igjen. Ikke alle aspektene av spillet er like gode, og som flåtens overhode skulle jeg virkelig likt å kunne delegere noe av ansvaret til mine undersåtter. Men de delene som fungerer, fungerer til gjengjeld så godt at de overskygger resten. Faktisk sitter jeg med en følelse av at HighFleet kan ende opp som et av favorittspillene mine i år.

Spillet er ikke for alle. Kampsituasjonene krever raske reaksjoner og fingerferdighet, og det strategiske laget er like utfordrende på sin måte. Siden ingen av delene kan velges bort eller nedprioriteres, må du mestre begge. Og mye mer – enkelte ting kan nedprioriteres, men du har ikke råd til å ignorere dem. Forhåpentligvis har du nå en viss idé om dette er et spill for deg eller ikke. Om du liker konseptet og er villig til å legge inn en ikke ubetydelig innsats for å mestre spillmekanismene, anbefaler jeg deg å prøve. Jeg tør i alle fall garantere at du ikke har spilt noe helt som dette før.

HighFleet er tilgjengelig på PC nå. Vi fikk anmelderkode av spillet før lansering, og teksten er basert på testing av denne.