Denne uken finner vi flere kjente spill, samt enda et «glemt» norsk spill laget i BASIC.
I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.
Mr. Wimpy (Ocean Software, 1984)
Jeg fikk ikke dette spillet til å kjøre, selv om lasteprosessen virket uproblematisk. Men med navnet var det en smal sak å finne en kopi på nettet. Mr. Wimpy er en gammel kjenning, og et spill jeg for så vidt husker å ha likt. Med undertittelen The Hamburger Game bør det være klart at dette er en matlagingssimulator. Eller, okay. Det er et spill der du lager hamburgere ved å trampe på ingrediensene.
Men først må du få fatt i dem, og det er det du gjør i det første brettet. Du har tre serveringsfat på den ene siden av skjermen, og tre forskjellige ingredienser på den andre. Så må du komme deg over, hente en ingrediens, og ta den med tilbake. Det gjøres en god del mer komplisert enn på det virkelige kjøkkenet av tre uidentifiserbare objekter som beveger seg opp og ned. De er dødelige. I tillegg suser en grønn …baselusk? rundt i spillområdet, og hvis den treffer deg eller tingen du bærer mister du den, og må begynne prosessen på nytt.
Når dette er overstått, havner vi i «hovedspillet», der du har en serie plattformer – hver med diverse gigantiske hamburger-komponenter liggende på gulvet. Ved å løpe over disse får du dem til å falle ned én etasje, og hvis det allerede ligger en bit av hamburgeren der, vil denne igjen bli dyttet ned en etasje (dermed kan du skape kjedereaksjoner). Målet er å danne hamburgere på tallerkenene under den nederste etasjen. Underveis plages du av hamburgerens eldgamle fiender, et speilegg og ei pølse, som kverker deg om de kommer i kontakt med deg. Det er mulig å legge ut salt for å midlertidig uskadeliggjøre dem. Hvis de treffes av en fallende hamburgerbit vil de «dø», og sendes ned i bunnen av skjermen. De klatrer raskt opp igjen, men du får i det minste en pause.
Et ganske absurd konsept, med andre ord, men ikke så originalt som en kanskje skulle tro. Mr. Wimpy er nemlig åpenbart «inspirert av» arkadespillet Burger Time – jeg tror ikke Burger Time hadde det innledende hente-ingredienser-brettet, men ellers er hele konseptet likt, og arkadeoriginalen har til og med samme fiender (pølser og speilegg), så man skal ikke anklage Ocean for å ha vært spesielt kreative her. Skjønt om det grusomme vesenet du møter på brett nummer to var i arkadeoriginalen aner jeg ikke (se siste bildet i galleriet under).
Mr. Wimpy er uansett overraskende artig å spille. Kontrollene er presise, og spillet går akkurat passe raskt. Det er i tillegg noe merkelig tilfredsstillende over hamburgermakingen. Samtidig er det noen irriterende elementer her. Jeg tror for eksempel spillet kunne vært bedre om det bare hadde droppet det første brettet, som føles som en unødvendig hindring på veien til det som egentlig er maten i spillet. Det er også irriterende at fiendene dreper deg bare de kommer i kontakt med deg, også om du for eksempel befinner deg i en stige og en fiende i etasjen over sneier hodet ditt.
Det mest problematiske er imidlertid at hvis du dør, sendes du ned til akkurat samme sted som fiendene sendes når de dør. Så hvis du dreper en fiende og sporenstreks blir drept av en annen, vil du og ditt forrige offer okkupere samme posisjon. Dermed vil du miste alle livene dine ett etter ett, siden fienden ikke rekker å flytte seg før du gjenopplives. Det er smått ufattelig at dette problemet fant veien til det ferdige spillet, for det må ha dukket opp under spilltestingen (hvis det var noen slik), og burde vært ganske lett å fikse. Mr. Wimpy hadde vært utrolig mye bedre uten denne feilen; når du gjør det godt, og så får alle livene dine revet bort på denne måten, frister det lite å fortsette.
Men utenom dette er Mr. Wimpy for all del et artg spill. Det var forøvrig også en promoteringsgreie for en ekte fastfood-kjede som heter Wimpy (navnet er visstnok inspirert av hamburgergale Tjoms fra Skippern, som heter J. Wellington Wimpy på engelsk).
Yatzy (ukjent)
Her var det enda en merkelig lang pause før min virtuelle kassettspiller fant noe nytt, og irriterende nok er Mr. Wimpy det siste spillet listet opp på lappen over innhold på kassetten, så hvis det mangler noe har jeg ingen måte å vite hva det er på.
Da jeg først startet Yatzy, trodde jeg det ikke virket. Men det hadde en virkelig teit grunn; de som lagret spillet på kassetten fant ut at det var kult å gjøre spillnavnet gult. Dermed ble tekstfargen gul. Tilfeldigvis hadde spillet gul bakgrunnsfarge, og på den første skjermen hadde det ikke gjort noe for å spesifisere noen egen tekstfarge, så det ble gul tekst på gul bakgrunn.
Etter å ha fikset tekstfargen, oppdager jeg enda et norsk spill laget i BASIC. Du får ingen premie for å gjette hva det handler om. Det er begrenset hvor gøy det er å spille Yatzy mot seg selv (det er begrenset hvor gøy det er å spille Yatzy med andre også, men greit nok…), og spillet har i tillegg et veldig merkelig grensesnitt der man for eksempel må trykke 6-tallet så mange ganger som det er seksere på skjermbildet, om man vil holde dem. Ikke helt unaturlig, kanskje, men jeg fant faktisk aldri ut hvordan jeg skulle velge hvilken kategori jeg ville legge resultatene mine i.
Selve presentasjonen syntes jeg imidlertid er ganske okay, selv om spillet bruker litt vel lang tid på å tegne opp skjermbildet.
Som et de andre norske spillene jeg har kommet over, er ikke dette på GB64, og ser heller ikke ut til å være basert noen av de yatzy-spillene som er der. Spillskaperen nevnes ikke, og programlistingen gir ingen hint om hvem han eller hun er (skjønt det faktum at spillet har norske REM-kommentarer får meg til å tro at det er norskutviklet, og ikke oversatt).
Sist gang fikk jeg hjelp av Stone Oakvalley (som driver et hendig nettsted med mye informasjon) til å identifisere spillskaperne og hvor spillene kom fra. Med den informasjonen gjorde jeg et forsøk på å spore opp Yatzy-skaperen også, men uten å lykkes. Du må gjerne si ifra om du vet noe mer om spillet. Uansett kan det lastes ned her (.d64-filen har også Master-Mind og Firkanter):
DownloadSnokie (Funsoft, 1983)
Okay, her har vi med en aldri så liten skandale å gjøre, og jeg tar på meg nesten all skyld. Dette spillet var nemlig på en tidligere kassett, rett etter Bugaboo The Flea. Jeg oppdaget dets eksistens da jeg lette i papirene etter informasjon om hva som kunne ha vært i den lange pausen mellom Mr. Wimpy og Yatzy. Til mitt forsvar skal det sies at filnavnet til Snokie var blankt, noe som kanskje forklarer hvorfor jeg overså det da jeg var på den aktuelle kassetten.
Snokie har jeg spilt før, og jeg har inntrykk av at det er ganske godt kjent hos Commodore 64-veteraner. Det er et slags plattformspill der du spiller en liten fugl, som kan løpe og hoppe. Målet er å komme seg så langt bortover et sideskrollende landskap som mulig. Det er imidlertid alt annet enn lett. Landskapet har rikelig med fordypninger, og faller eller sklir du ned i en av disse dør du umiddelbart. Dessuten forfølges du stadig av rullende steiner (som du heldigvis kan hoppe over), og senere dukker det opp andre typer hindringer og farer som bevegelige plattformer, fallende stalaktitter og kraftfelt.
Fuglen beveger seg skikkelig raskt, og spillet krever millimeterpresisjon. Knappe tidsfrister gjør også at du aldri får tid til å være så forsiktig som du egentlig burde være.
Resultatet er et mildt sagt dritvanskelig (faguttrykk, slå det opp) spill, der du sannsynligvis får ditt første dødsfall under to sekunder etter å ha startet å spille. Ikke bare må du være ekstremt rask på labben, men du må også planlegge fremover slik at du ikke lander i en bakke og sklir ned i en av de dødelige fordypningene. Men siden kontrollene er så presise, er det ikke så frustrerende som det i utgangspunktet kan virke. Egentlig minner det meg litt om TrackMania, merkelig nok. Du må spille om og om igjen for å lære «banen» utenat, og jo mer du spiller, jo bedre blir du. Dermed kommer du lenger og lenger hver gang, og det er alltid gøy å se hva slags utfordringer spillet disker opp med bak neste bakketopp.
Hele spillet tar egentlig bare litt over minuttet å fullføre, hvis du vet hva du skal gjøre og spiller perfekt, men du må regne med mye øvelse før du kommer så langt. Heldigvis har spillet sjekkpunkt der du ikke bare får påfyll med tid, men også kan starte igjen når du mister liv.
Min spillopplevelse ødelegges litt av en ting jeg har klaget over noen ganger i denne serien allerede. Hver gang du dør må spillet gjennom en liten melodi før du får starte igjen, og når du får «game over» (etter tre liv) må du skrive inn navn/initialer og se en animert tittelsekvens i tillegg. Det er ikke den voldsomme ventetiden, men det skaper unødvendig friksjon. Spesielt i et spill som dette, der døden kommer så raskt og så ofte.
Uansett; Snokie er overraskende vanedannende. Det er ikke uten grunn at jeg sammenlignet det med TrackMania tidligere, for selv om sjangeren er helt annerledes føles det merkelig likt. Jeg mangler tålmodigheten som er nødvendig for å faktisk fullføre det, men det var artig å spille. Snokie er også historisk interessant, da det var et av de aller første skrollende plattformspillene som dukket opp utenfor arkadehallene (hvis vi er litt strenge med definisjonene ser det kun ut til å være slått av Track Attack på Apple II, samt muligens hjemmeversjonen av Taito-spillet Jungle Hunt).
Hunchback (Ocean Software, 1983)
Dette er nok et plattformspill, men selv om det har skrolling foregår denne mellom hver «skjerm», slik at du ikke får styre mens det skroller. Du befinner deg på toppen av en slottsmur, og målet for hver skjerm er å komme seg fra venstre side av skjermen til ei bjelle i høyre side. Lettere sagt enn gjort, selvsagt, siden spillet disker opp med en rekke ulike hindringer – avgrunner du må hoppe over (via slengtau), riddere med lanser som du må hoppe over (timet slik at du ikke treffer lansen, som de regelmessig stikker opp), flygende piler og steiner, og så videre. Ofte kombinerer skjermene to eller flere ulike typer farer.
Du har også en tidsfrist for hver skjerm, som fantasifullt nok illustreres av en ridder som klatrer opp muren for å få fatt i deg (og blir raskere og raskere for hver skjerm).
Hunchback er betydelig lettere enn Snokie, men tidsinvesteringen er også mye større, og siden skjermene er like hver gang blir det fort kjedelig å spille gjennom de samme delene av spillet om og om igjen før man kommer dit man døde sist. Dessuten er ikke alle elementer implementert like godt; slengtauene er for eksempel en stadig kilde til frustrasjon og tapte liv. At du på enkelte skjermer får ei pil rett i bakenden nesten umiddelbart etter start (og dermed garantert mister minst ett liv med mindre du er klar over det fra før) er heller ikke direkte gøy.
Så selv om Hunchback er artig nok på sin måte, og skal få gratispoeng for at det på samme måte som Snokie er et svært tidlig eksempel på sjangeren, orker jeg ikke å spille det så voldsomt lenge. Det holder med noen få runder.
Morsomt nok skulle spillet egentlig handle om Robin Hood, men utviklerne syntes figuren de hadde laget så ut som om han hadde pukkelrygg, og dermed ble det Ringeren av Notre Dame i stedet.
