Dette norsk indie-skytespillet må du få med deg.
Det norske spillet Northern Journey har til nå klart å snike seg under radaren til de fleste, inkludert meg selv, og det er skikkelig dumt. Northern Journey er nemlig et av de mest fascinerende spillene jeg har spilt i år, og leverte en opplevelse jeg garantert kommer til å huske i lang tid. Det har definitivt sine svakheter og frustrerende aspekter, men fengslet meg likevel fra start til mål – noe som er godt gjort, med tanke på at dette førstepersonsspillet krevde nesten 20 timer å fullføre.
Utrivelig oppdragsgiver
Northern Journey starter ved at du, som en ikke-navngitt eventyrer, har rodd deg vill i en mystisk fjord. Plutselig skyter noen hull i robåten din, og du må sporenstreks til land før den synker og du får en våt grav. Det viser seg at skytteren er en «reisende fløytespiller» som har bestemt at du må hjelpe ham å få tilbake noen greier som har blitt stjålet. Hva disse greiene er … vel, det finner du vel ut etter hvert.
Dermed starter et mildt sagt merkelig eventyr. Northern Journey kan kalles et førstepersons skytespill, men det føles ikke som noen førstepersonsskytere jeg har spilt på en stund. Stemningen og måten flere av nivåene er designet på vekker minner om Dark Souls eller deler av Hexen II, men spillet har en nærmest absurd variasjon og inkludere alt fra dykking i nøkkinfiserte tjønner til glideflyging over iskalde fjell. Presentasjonen er både moderne og gammeldags på en gang, og ofte fryktelig bisarr.
Det er litt som om noen skulle ha utviklet et superavansert spill i 1995, og sendt det gjennom tidsmaskinen til 2021 for å gi det ut på datamaskiner som faktisk kan kjøre det. Men for å komme til nåtiden måtte det gjennom en Event Horizon-aktig skrekkdimensjon, og det som kom ut igjen er ikke helt … seg selv. Dette hendelsesforløpet ville også forklart hvorfor spillet har så mange edderkopper. Jeg mener, hvis det finnes noen rekordliste over antall edderkopper av ulike typer i ett spill, tror jeg Northern Journey ville toppet den ganske glatt.
Fantastiske miljøer
Det jeg liker absolutt best med Northern Journey er miljøene. Ikke bare ser noen av dem helt spektakulære ut – sjekk skjermbildene – men de er som regel en fryd å utforske. Spesielt i den første halvdelen av spillet, der det går veldig mye på kryss og tvers, og spillet disker opp med snarveier og hemmeligheter i lange baner. Men uansett hvor du befinner deg kan du være sikker på at stedet er minneverdig; jeg tror ikke spillet har ett eneste «generisk» miljø, alle stedene har ett eller annet spesielt og unikt ved seg som gjør at du husker dem.
Ofte er det landskapet i seg selv. Selv de kan være overdrevent voldsomme, er har de fleste av dem et troverdig fundament. De ser ut som noe vi faktisk kunne kommet over i de villeste villmarkene Norge har å by på. Det at de har et slags gjenkjennelig fundament gir utforskingen en ekstra dimensjon. Omgivelsene føles i tillegg ofte levende, takket være spektakulære elver og fossefall, som man alltid føler en mystisk trang til å stoppe opp og ta (skjerm)bilde av før man fortsetter på reisen.
Utforskingen er dessuten litt krevende i seg selv, ikke fordi miljøene er fysisk vanskelige å navigere, men du må ha øynene med deg og huske detaljer. Selv om Northern Journey ikke er et rollespill (det har to typer magidrikker du kan finne rundt om i miljøene, som gir deg permanente oppgraderinger), gir det litt av den samme gode følelsen av å gradvis lære seg spillverdenen å kjenne som mange klassikere innenfor den sjangeren.
Kamp kan være irriterende
Men spillet har også ting jeg ikke er så begeistret for. Våpnene du får tilgang på er alle veldig krevende å bruke, av ulike årsaker. Projektiler bruker tid på å komme dit de skal, og påvirkes av tyngdekraften på veien. I tillegg er mange av dem veldig små. Noen våpen har også en merkbar pause fra du trykker skyteknappen til de faktisk fyrer av, og andre kan kun være klare for avfyring i en viss periode før prosessen må startes på nytt. I seg selv er ikke dette noe jeg direkte misliker; det er mulig å bli god med alle våpnene, og der jeg for eksempel hatet slyngen i starten var den (lettere oppgraderte varianten) førstevalget mitt mot slutten.
Men det er i møtet med fiendene at det kan bli frustrerende, blant annet fordi det er mye edderkopper og andre småkryp her. De har små kropper og beveger seg på uforutsigbare måter, og de kan være veldig vanskelige å treffe med knøttsmå piler, bolter og steiner. Legg til at det gjerne er veldig mange av dem, og at de ofte kommer mot deg som kamikazedroner, og det kan bli ekstra frustrerende. Spesielt når den ideelle løsningen ofte er Serious Sam-aktig rygging i sirkel, samtidig som miljøene er fulle av livsfarlige skrenter eller steiner og landskapsformasjoner du henger deg fast i at ryggingen blir like farlig som fiendene i seg selv.
Jeg liker ikke å være for kritisk her, for det er åpenbart gjort mye for å sikre at spillets våpen skal være varierte og interessante å bruke, og tilby en god mestringsfølelse når man blir flinkere. Og det fungerer, egentlig. Men likevel er altså kamp det jeg liker minst. Det ble mye frustrende bomming, mye bruk av «quickload»-knappen og mye leting etter situasjoner der jeg kunne nærmest jukse meg til en urettferdig fordel for å ta brodden av de verste fiendene.
Vanvittig variasjon
Samtidig er altså spillet enormt variert, og selv om enkelte sekvenser tar litt mer tid enn de kanskje burde, vet du alltid at det venter noe helt nytt og annerledes bak neste fjelltopp. Så når den siste gigantmyggen ligger og vrir seg på bakken og den siste kjempeflåtten har slurpet sin siste liter med blod, er frustrasjonen raskt glemt, og du koser deg med det neste spillet har å by på. Stemningen kan også veksle kraftig fra øyeblikk til øyeblikk, skjønt det holder seg vanligvis i spekteret småguffent-dritskummelt.
At Northern Journey er laget av én person er nesten ufattelig å skjønne, for det har dobbelt så mye interessant innhold et gjennomsnittlig AAA-spill, og ti ganger så mye sjel i tillegg.
Men det er altså et enmannsprodukt, så det har åpenbart visse områder som har blitt nedprioritert. Det meste av historiefortellingen foregår ved at du løper opp til forskjellige folk og får en infodump på skjermen, og det skal godt gjøres å beskrive handlingen som særlig engasjerende i seg selv. Men spillet omfavner begrensningene, og det er mye (mørk) humor her. Så det som kanskje egentlig er en svakhet er med å bygge opp under spillets merkelige sjarm.
Teknisk er det ikke så mye å si på Northern Journey – jeg kom ikke over en eneste ordentlig «bug», og ytelsen er jevnt over svært god. Det kan som nevnt være litt lett å sette seg midlertidig fast i terrenget, og retro-skytespill-tyngdekraften kan noen ganger sprette deg rett ut i undergangen. Lagresystemet er dessuten (av det jeg mistenker er tekniske årsaker) litt kresent med tanke på når det lar deg lagre, noe som skaper trøbbel enkelte steder der vanskelige sekvenser kommer etter hverandre. Men dette er ting som kan skape et lite «argh» der og da, og er glemt like etterpå.
Konklusjon
På tross av at Northern Journey har sine frustrerende aspekter, og til og med oppleves som et lite ork til tider, byr det på en helhetsopplevelse utenom det vanlige. Dette vesle indie-spillet er genuint noe av det kuleste jeg har opplevd på spillfronten i år. Spillets fantasifulle, mystiske og ofte gufne miljøer er en skrekkblandet fryd å utforske, og i er Northern Journey er i tillegg et sjeldent eksempel på et ordentlig gedigent spill som aldri gjentar seg selv og byr på nye ideer helt til siste slutt.
Jeg tør ikke love at du vil falle like pladask for Northern Journey som jeg har gjort, men jeg håper virkelig du tar sjansen på å prøve det. Jeg vil gå så langt som å si at hvis du går gjennom 2021 uten å ha opplevd dette spillet, vil du ha gått glipp av en av spillårets mest spennende utgivelser, uavhengig av plattform og sjanger.
Og det ville jo vært litt dumt, ikke sant?
Vi fikk en anmelderkopi av Northern Journey direkte fra utvikleren. Spillet er kun tilgjengelig på PC, der det distribueres på Steam. Det koster 83 kroner. Her er en trailer: