The Addams Family – var det så bra som CU Amiga ville ha det til?
I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg holder for tiden på med et av favorittbladene mine – CU Amiga.
Månedens blad diskuterer blant annet den spell nye Amiga-modellen Amiga 600 og den kommende tungvekteren Amiga 4000. Jeg legger også merke til at bladet har en konkurranse der man kan vinne et helt PD-bibliotek – i dette tilfellet 1000 disketter fulle av gratis spill og programvare. Det må jo ha kostet litt i porto.
The Addams Family fikk 95%
Uansett, månedens store lansering var The Addams Family, et plattformspill basert på den veldig populære filmen ved samme navn. Spillet fikk hele 95%, og ble løftet opp som Amiga-ens svar på Mario. Som vi skal se under, føler jeg vel kanskje det var å ta litt i, selv om det skal sies at Super Mario World først fikk sin europeiske lansering i april dette året, og at det derfor neppe hadde kommet ut da anmeldelsen ble innlevert.
Rollespillet Eye of the Beholder 2: The Legend of Darkmoon fra SSI og Westwood Studios stakk av med 92%, og her tenker jeg nok at karakteren har tålt tidens tann litt bedre. Dette spillet regnes jo fortsatt som et av de virkelig store rollespillene fra det tidlige nittitallet. PC-versjonen finnes på GOG. Det taktiske Warhammer 40 000-spillet Space Crusade fikk samme karakter. Dette er et spill jeg alltid har hatt lyst til å teste, uten å helt ha fått mannet meg opp. Vi får se om det blir noe av.
Mer rollespill får vi i Might & Magic III, som fikk 90% (og også fortsatt er tilgjengelig i sin PC-utgave). Plattformspillet Fire & Ice fikk samme karakter, mens det blodige actionspillet Deliverance fikk 85%. Det går jo også an å nevne at 3D-krigssimulatoren Pacific Islands fikk 83%, og at både vintersportsspillet Super Ski 2 og det sideskrollende insektsskytespillet Apidya fikk 80%. Det er alltid litt artig å se den store variasjonen i Amiga-markedet på denne tiden.
Men okay, nå er det tid for å utforske diskettene. Det er to stykker, og de inneholder følgende greier:
Sculpt 4D Junior
Ok, for det første kommer jeg selvsagt ikke til å bruke masse tid på å prøve å lære et 3D-modellerings- og animeringsprogram fra tidlig på nittitallet i 2021, og for det andre får jeg ikke lov heller, siden programmet er kopibeskyttet. Dette er nemlig en fullversjon, og for å få lov til å bruke den må jeg slå opp i manualen (som fulgte med bladet, men som jeg ikke har tilgang på).
Men det er jo likevel noe uendelig kult over det hele. Jeg mener, tenk på det: Vi er i 1992, og vi har et program som dette på coverdisken til et av Storbritannias bestselgende datablader. Selv om kraftige 3D-modelleringsprogrammer er enkelt tilgjengelig (gratis!) i dag, er det jo likevel noe vi typisk tenker på som profesjonelle verktøy, og ikke noe «vanlige PC-brukere» vil ha særlig interesse av å prøve. Men på nittitallet, og kanskje spesielt på Amiga, var det annerledes. Datamaskinen var ikke bare en arena for spill eller tekstbehandling for leksene, men et kreativt verktøy som måtte utforskes for alt det var verdt. Spranget fra å være en bruker til å bli en skaper var så utrolig lite.
Så selvsagt hadde CU Amigas lesere (eller en god porsjon av dem, i alle fall) lyst til å prøve seg som skulptører av 3D-modeller, selv om det for de fleste ble med forsøket.
PowerPacker 3.0b
Et vanlig – og svært nyttig – program. Powerpacker er en «cruncher», altså et komprimeringsverktøy for kjørbare filer (det du kjenner som en .exe-fil, men som ikke trengte å ha .exe i navnet på Amiga, ettersom den datamaskinen var smart nok til å skjønne hva en fil var uten å måtte stole på at den hadde riktig navn). I motsetning til løsninger som WinZip lager ikke PowerPacker et arkiv, bare en mye mindre versjon av den aktuelle filen, som pakkes automatisk ut når den kjøres. PPAnim, som brukes til å komprimere animasjoner i IFF-format, er også inkludert, og det samme er en demoversjon av PowerPacker 4.
The Addams Family
Det er bare én spilldemo på den andre CU-disketten, og jeg kan for så vidt skjønne hvorfor. The Addams Family-demoen åpner nemlig med en animasjon av hånden Thing fra filmen, som popper opp av en boks og gjør masse greier før den lokker spilleren inn. Det skulle ikke forundre meg om denne animasjonen alene tar en tredjedel av plassen på disketten.
Jeg har aldri sett filmen, merkelig nok, så jeg aner ikke hva den egentlig handler om. Spillet er uansett et helt normalt tidlig-nittitalls-plattformspill. Det vil si; jeg føler det er litt vanskeligere enn slike spill vanligvis var, og etter å ha klaget på korte og lette demoer en stund nå setter jeg pris på en demo som er både fyldig og utfordrende. Det jeg ikke setter like stor pris på er systemet som registrerer når man kolliderer i ting, for jeg kan sverge på at mange av dødsfallene mine kom uten at jeg var nær tingen jeg visstnok krasjet i.
Men det gikk for så vidt greit nåt jeg tok hensyn til det, og jeg merket at jeg ble flinkere og flinkere for hver gang jeg spilte. The Addams Family er faktisk et ganske vanedannende lite spill, og nivået er satt sammen på en måte som muligens er hakket mer gjennomtenkt enn i et typisk Amiga-plattformspill fra tidlig på nittitallet.
Spillet har også mange småkule detaljer, slik som hvordan hovedpersonen (en greit gjenkjennelig pikselutgave av Raul Julia) gjemmer seg med hodet mellom armene når han dukker. Selv om grafikkstilen er litt kjedelig – bakgrunnene er for eksempel helt sorte – ser det for så vidt fint ut. Musikken er også fin, selv uten å ha sett filmen kjenner jeg igjen tittelmelodien.
Samtidig, og dette kan godt være et resultat av at dagens versjon av meg selv mentalt putter The Addams Family i samme bås som spill som kom både ett og to år senere, er det noe «been there, done that» over hele opplevelsen. Fullversjonen hadde visstnok en ganske åpen struktur (jeg ser Wikipedia sammenligner det med Super Metroid fra et par år senere), så på den måten skiller spillet seg fra majoriteten av eldre plattformspill på Amiga, som tross alt hadde en veldig lineær struktur. Men ellers ser jeg kanskje ikke helt hva som var så fantastisk med dette spillet, skjønt det er selvsagt mulig jeg heller burde prøve fullversjonen.
Jeg tror nok uansett at jeg ville satt stor pris på denne demoen om jeg hadde fått fatt i den i 1992, og jeg fortsatt var en ganske fersk Amiga-eier. Her er forresten de bildene jeg rakk å ta av introen (det mangler sikkert noen, da jeg ikke var rask nok på labben):
