La tankene vandre mens du suser gjennom slående vakre miljøer.
Exo One er et spill jeg har fulgt med på en stund, og tydeligvis er jeg ikke helt alene om å ha gjort akkurat det – en håndfull dager etter lanseringen har det over 700 positive brukeranmeldelser på Steam, noe som indikerer at det har gjort det rimelig solid på salgsfronten. Suksessen er fortjent, for selv om Exo One kan ha sine irritasjonsmomenter er det et unikt og herlig lite spill jeg anbefaler deg å ta en titt på.
Eksotisk romskip
I Exo One spiller du en slags romskip-pilot. Bakgrunnshistorien fortelles i korte glimt underveis, og er også av det kryptiske slaget, så jeg skal ikke gå i mer detalj enn Steam-siden gjør: Menneskeheten har plukket opp et mystisk signal fra verdensrommet, som inkluderer instruksjoner for hvordan vi kan bygge et romskip ulikt alt annet. Du er piloten, og spillet beskriver din reise ut i det ukjente.
Skipet er i bunn og grunn en ball, som kan rulle bortover de utenomjordiske miljøene. Å rulle er imidlertid ikke så effektivt i seg selv, så farkosten din har den unike egenskapen at den kan endre hvordan den påvirkes av tyngdekraften. I praksis kan den bli supertung, som gjør at den får opp enorme hastigheter når den ruller utfor bakker, og gå tilbake til sin lettere form når den når bunnen og tyngden bare er en ulempe. Hvis den havner i lufta kan den også forandre form, og bli flat slik at den kan glidefly. Du kan også «hoppe», som hjelper deg å få litt høyde.
Dermed kan du utnytte deg av bølgedaler i landskapet for å opparbeide deg stadig høyere hastigheter, og etter hvert også høydemeter. Du har kun energi nok til å kunne glidefly i en begrenset periode, men ved å gjøre deg tyngre vil du stupe mot bakken og raskt få tilbake energi, som du så kan bruke til å glidefly videre. Det krever en god del øvelse, men kontrollsystemet fungerer godt når man kommer inn i det. Flyt er et nøkkelbegrep her, og det å utnytte seg av terrenget og andre elementer i miljøene for å maksimere hastigheten kan være svært tilfredsstillende.
Hvert brett i spillet består av et gigantisk og stort sett åpent landskap som du må komme deg gjennom, for å finne en slags energikanon som kan slynge deg gjennom tid og rom til neste planet. I starten trenger du kun å bry deg om navigeringen og utforskingen, men etter hvert får du også mer intrikate utfordringer som må løses, og andre elementer som gjør de ulike brettene mer distinkte.
Vandrespill uten vandringen
Miljøene er som nevnt skikkelig flotte, og spillet har i tillegg dynamiske skyer og massevis av andre lekre effekter. På sitt beste er det nesten som å plasseres inn i et progrock-platecover fra syttitallet, som har blitt kombinert med en klassisk demoscene-produksjon. Lyden preges av vær og vind, og svevende bakgrunnsmusikk som flyter inn og ut av spillet.
Når jeg tenker tilbake på opplevelsen etter å ha fullført Exo One, vil hjernen min gjerne kategorisere spillet i samme bås som tradisjonelle gåsimulatorer eller vandrespill. I likhet med slike er dette primært et spill som fenger ved hjelp av stemning og slående vakre miljøer, og opplevelsen av å gradvis pusle sammen en bakgrunnshistorie i hodet. Men der gåsimulatorer ofte kritiseres for enkle spillmekanismer, er Exo One et spill der det å bevege seg er en underholdende og utfordrende oppgave i seg selv.
Samtidig skal det sies at spillet som helhet trenger de litt mer varierte oppgavene vi får i senere brett, for selv om kontrollsystemet er unikt og underholdende, er det ikke nok til å fenge hele veien gjennom. Da er det samtidig synd at noen av de mer gåteaktige verdenene kan oppleves litt retningsløse, og jeg skulle ønske spillet var flinkere til å peke meg i riktig retning. Det blir fort frustrerende når man ikke skjønner hva man skal gjøre.
Jeg hadde også et problem med et av spillets mest unike brett, der man befinner seg i et miniatyrsolsystem og skal prøve å komme fra én klode til en annen. Men her ser jeg at den første oppdateringen har gjort flere endringer, så jeg håper problemene jeg støtte på har blitt fikset. Uheldigvis er det ikke så veldig lett å sjekke, for selv om Exo One virkelig hadde fortjent en måte å gå tilbake til individuelle brett på finnes enn så lenge ikke noe slikt. Og jeg har ikke så lyst til å starte helt på nytt.
Det tok meg mellom to og tre timer å fullføre spillet én gang, og jeg satte pris på opplevelsen mens den varte. På tross av at hastighetene man kan oppnå er ganske ekstreme, er helhetsopplevelsen generelt rolig og nærmest litt meditativ – jeg skal innrømme at jeg aldri helt klarte å hekte meg på historien spillet prøvde å fortelle, og i stedet lot tankene vandre helt andre steder mens jeg spilte. Men det var fint, det og.
Exo One er ute på PC og Xbox-plattformene. Du finner mer informasjon på det offisielle nettstedet. Vi fikk tilgang på anmelderkode av PC-versjonen via utgiveren. Bildene i artikkelen er offisielle skjermbilder. Her er en trailer: