Dette indie-spillet er en aldri så liten perle.
The Legend of Tianding ble lansert i starten av november, men jeg må innrømme at jeg aldri fikk med meg utgivelsen selv om jeg følger relativt godt med på Steam. Det var ikke før utgiveren sendte ut pressekoder for å feire de gode brukeranmeldelsene spillet har fått at jeg ble oppmerksom på spillet og fikk lyst til å prøve det. Akkurat det er jeg glad for at jeg gjorde, for The Legend of Tianding har faktisk vist seg å være et av de bedre actionspillene jeg har spilt på lenge.
Et okkupert Taiwan
Handlingen finner sted tidlig på nittenhundretallet, i Taiwan. På den tiden var den nå uavhengige øynasjonen okkupert av Japan, etter at Kina gikk på en forsmedelig smell i den første kinesisk-japanske krigen (som ble avsluttet i 1895), og de japanske overherrene var ikke spesielt populære hos lokalbefolkningen. En av de som havnet i konflikt overmakten var Liao Tianding, en røver som ble en slags Robin Hood-figur i landet. Historien hans har i ettertiden vært inspirasjon for både filmer, teaterstykker og tegneserier, og i 2004 kom det også et populært Flash-spill basert på historien. The Legend of Tianding er en slags nyversjon av dette spillet, laget i samarbeid med originalskaperen.
Hvor trofast spillet er mot inspirasjonskilden har jeg selvsagt ingen anelse om, og siden det har rikelig med overnaturlige elementer ligger det neppe spesielt tett opp mot den ekte historien om Liao Tianding heller. Men det byr i alle fall på et artig bilde inn i en historie som for min egen del er ganske fremmed, og selv om jeg ikke skal påstå at jeg ble så fryktelig revet med av handlingen fungerte den som et godt bakteppe for det man gjør i spillet.
Sideskrollende action
The Legend of Tianding er en sideskrollende kombinasjon av slåssespill og plattformspill. Begge delene har overraskende stor dybde, med varierte utfordringer og et bredt spekter av måter å overvinne dem på. Du har for eksempel mange egenskaper som du kan bruke i kamp, inkludert muligheten til å avvæpne fiender som har fått litt bank fra før, slik at du kan bruke deres våpen mot dem og kumpanene deres. Her kan du bruke alt fra batonger til bazookaer (neppe helt historisk korrekt), og hva slags våpen fiendene har påvirker dermed både kampsituasjonene og hvilke valg du tar i disse kraftig.
Kampsystemet er generelt skikkelig glatt og underholdende, og selv om miljøene er helt todimensjonale vekker det minner om sideskrollende slåssespill som Streets of Rage. Siden kampene foregår i plattformspillmiljøer har du ofte stor bevegelsesfrihet og mulighet til å bruke omgivelsene til din fordel. Og husk at pigger og andre farer i miljøene er like utrivelige for fiendene som for deg!
Det er rett og slett voldsomt moro å gradvis mestre systemet, og lære seg hvordan man best kan møte de mange fiendene spillet disker opp med.
Mellom kampsekvensene er det for det meste plattformhopping du driver med, og også her har spillet en haug av egenskaper som du kan og må mestre for å komme deg gjennom de stadig mer farefylte miljøene. Det som er litt stilig er at spesialangrepene dine også brukes i plattformhoppingen. Du kan for eksempel først dobbelthoppe, og så kjøre på med et kraftig flyvespark for å i praksis få tre hopp på rad og dermed komme ekstra langt i luften. Teknikker som dette er ikke bare hendig å kunne, men helt nødvendige – dette er ikke et spill som nøler med å sette deg i vanskelige situasjoner.
Øvelse gjør mester
I starten var jeg faktisk litt usikker på om jeg kom til å takle vanskelighetsgraden, da jeg generelt sliter litt med spill som gjør bruk av mange knapper på kontrolleren – det er kanskje min fortid med Commodore 64 og Amiga som gjør at jeg helst vil ha én eller til nød to knapper å forholde meg til. Men det gikk bedre etter hvert, og når jeg flere ganger på rad hadde konkludert med at «wow, her hadde jeg jommen flaks!» innså jeg til slutt at selv om flaksen kanskje var på min side, hadde jeg faktisk begynt å mestre spillet. Den følelsen av å gradvis bli bedre er fortsatt noe av det jeg liker best med dataspill.
Det skal også sies at spillet har to separate vanskelighetsgrader, og man kan veksle sømløst mellom dem i spillet. I «gentleman thief» blir ikke bare fiendene betydelig lettere å overvinne enn i «wanted outlaw», men ulike hindringer i miljøene forsvinner også som dugg for solen. Jeg syntes kanskje forskjellen mellom dem er litt vel stor – det hadde vært greit med en mellomting.
Jeg spilte for det meste på «wanted outlaw», men da jeg møtte spillets «bosser» måtte jeg regelmessig skru ned til «gentleman thief». De er nemlig litt i overkant vanskelige for min del, og jeg syntes ikke det er noe morsomt å stange i samme fiende om og om igjen. Sistebossen er spesielt vanskelig, og da jeg først møtte ham konkluderte jeg etter mye frustrasjon med at jeg ikke kom til å klare å runde spillet. Dagen etter fant jeg imidlertid ut at jeg skulle dra tilbake til byen for å gjøre litt god, gammeldags «grinding», og skaffet meg til slutt spillets beste våpen og muligheten til å ta med meg et par ekstra helsepakker. Det gjorde susen.
Halv-åpen verden
«Grindingen» var mulig fordi spillet også har en relativt åpen verden du kan utforske, der du kan ta sideoppdrag for ulike figurer underveis. Disse kan gi deg ekstra penger, samt amuletter med ulike (passive) egenskaper og til og med direkte forbedringer som ekstra helsepoeng. Dessverre er sideoppdragene ganske uinteressante, og handler i stor grad om å finne ting i miljøene som hovedoppdragene foregår i. Disse kan du nemlig når som helst vende tilbake til, for å snuse opp greier du ikke fant første gangen du rundet dem.
Det er riktignok begrenset hvor gøy det er å vende tilbake, siden hovedoppdragene er litt vel lange, og selv om jeg nøler med å kalle dem repetitive var var jeg generelt klar for å bli ferdig med dem litt før spillet var det. Har du først rundet et oppdrag én gang kan du heldigvis kan du hoppe tilbake til byen når du kommer til et av sjekkpunktene. Hvis du er en av dem som absolutt må ha med deg alt, forteller spillet deg nøyaktig hvor mye du mangler fra hvert segment av hovedoppdragene.
Apropos sideinnhold, spillet har faktisk et eget kortspill du kan prøve deg på, om du vil prøve å tjene noen ekstra slanter (penger kan blant annet brukes til å oppgradere grunnvåpenet ditt). Det heter Four Colour Cards, og er visst et tradisjonsrikt spill i den kinesisktalende verden – jeg brukte ikke veldig mye tid på det, men det er jo moro at det er inkludert.
The Legend of Tianding er et usedvanlig flott spill. Det kombinerer todimensjonal og tredimensjonal grafikk på en måte som gir det et herlig tegneseriepreg, og samtidig skikkelig dybde i skjermbildet, og fargebruken er fabelaktig. Figurene er også godt laget, skjønt animasjonene for det som er av mellomsekvenser føles litt billige. Mye av handlingen fortelles via en kombinasjon av tegneserieruter og en radiostemme – jeg får inntrykk av at utviklerne har latt seg inspirere av gamle hørespill, for selv om fortellerstilen er litt annerledes kjenner jeg igjen oppsummeringsformatet fra de norske hørespillene jeg lyttet til som barn.
Lyden holder også et høyt nivå, med mye kul musikk. Det er forøvrig kun undertekstene som er på engelsk, uten at det er noe problem.
Konklusjon
The Legend of Tianding er et skikkelig knallspill. Det kombinerer plattformhopping og slåssing på en herlig måte, og begge deler har nok dybde til at det holder hele veien gjennom spillet. Vanskelighetsgraden hopper litt underveis, men kan endres når som helst, og hvis du virkelig har problemer hjelper det som regel å oppgradere figuren litt. Selv om jeg ikke ble så veldig revet med av handlingen underveis, var jeg åpenbart så investert i figurene at jeg etter å ha fullført spillet én gang gikk tilbake til lagrefilen min for å gjøre det som trengs for å oppnå den beste slutten, noe som involverte en del spilling samt enda et møte med sistebossen. Da alt var overstått var jeg så fornøyd at jeg tok skjermbilde av spillets siste tegneseriepanel (som jeg selvsagt ikke skal dele her).
Selv om du sikkert vet like lite om dette spillet som jeg gjorde inntil forrige uke, anbefaler jeg virkelig at du tar en titt.
Teksten er basert på testing av en anmelderkode som vi fikk fra utgiver Neon Doctrine. Vi har testet spillet på PC, men det er også tilgjengelig for Switch. Finn ut mer på det offisielle nettstedet.