Et lite kjærlighetsbrev til flipperspill

Ordentlige flipperspill er fantastiske saker.

Jeg har aldri hatt noen voldsom nostalgi for fysiske flipperspill. Det var svært få av dem der jeg vokste opp, og de eneste klare minnene jeg har av å ha spilt ekte flipperspill stammer fra danskebåten. Jeg vet ikke hvem som fant ut at det var en god idé å putte flipperspill på bøljan blå, men resultatet var i alle fall som forventet; en rask «game over», og ikke noe spesielt ønske om å fortsette. Nei, da var det bedre å putte myntene på enarmede banditter.

Klassikere på Commodore 64 og Amiga

Det var derfor gjennom dataspill at jeg ble ordentlig kjent med denne typen spill. På Commodore 64 var jeg innom både David’s Midnight Magic og Night Mission, men selv om disse spillene var imponerende for sin tid og teknologi, fengslet de meg ikke. Det gjorde imidlertid Pinball Dreams på Amiga. Spillet som kalte seg selv den første ekte flipperspillsimulatoren leverte timevis med moro, og hektet selv ordentlige flipperspillveteraner. Noen ganger til min forferdelse; jeg husker ikke hvor mange ganger jeg måtte påpeke at det ikke spilte noen rolle hvor hardt og voldsomt man trykket på tastene, og kunne man kanskje ta det litt med ro?

Senere kom spill som Pinball Fantasies og tok det hele enda et hakk videre. Det var med dette spillet jeg virkelig begynte å skjønne flipperspill. Jeg gikk fra å ha som mål å holde ballen i spill så lenge jeg kunne til å forstå de individuelle brettenes oppdrag og mekanismer, og lærte dermed å opparbeide meg unike strategier for hvert brett for å få så høy score som mulig. Det var utrolig vanedannende, og i mange år ville jeg uten å nøle listet Pinball Fantasies som et av mine topp-ti favorittspill gjennom tidene.

Nå er det ganske lenge siden jeg virkelig har latt meg hekte av flipperspill i dataspillformat, selv om både PinballFX og Pinball Arcade har fått spilletid i senere år. Ekte flipperspill har jeg heller ikke brukt mye tid på; det har alltid vært et mål å besøke Tilt når jeg en sjelden gang er i Oslo, men det har også alltid kommet opp en eller annen grunn til at det ikke har vært mulig. Og her i Kristiansand er det jo ingen som har flipperspill.

Bortsett fra at det er det. En rufsete høstkveld ble jeg med Håkon Puntervold fra Spæll inn gjennom en umerket dør ved siden av et bilverksted, og der åpenbarte det seg et aldri så lite stykke paradis. I tillegg til en hel rekke klassiske arkadespill fra åtti- og nittitallet, sto det her åtte flipperspill på rekke og rad. The Addams Family. Scared Stiff. Twilight Zone. Strar Trek og Star Wars, Deadpool og The Shadow, og hva enn det piratspillet het. Wow!

I begynnelsen var det riktignok de klassiske arkadespillene jeg fokuserte mest på, for uansett hvor langt vi har kommet med teknologi for stuespilling er det lite som slår å plaffe ned fiender ved hjelp av lysgevær i Operation Thunderbolt eller sitte ned i en Out Run-maskin med ratt og pedaler og et kabinett som beveger seg etter kjøringen din ved hjelp av bråkende hydraulikk.

Herlige maskiner

Men så var det flipperspillene, da, med sine blinkende lys og tiltrekkende lydeffekter. Jeg måtte jo prøve dem. I starten gikk det som på danskebåten. Jeg mistet ballen raskt og brutalt, og hadde jeg måttet putte penger på disse maskinene ville jeg neppe ha gitt dem mer enn én sjanse. Men det slapp jeg. Så det var bare stoltheten som fikk seg den ene trøkken etter den andre, ikke lommeboka. Og etter hvert begynte jeg å skjønne at jeg måtte gjøre det samme som da jeg spilte Pinball Fantasies på Amiga. Jeg måtte spesialisere meg. Ikke hoppe til en ny maskin hver gang jeg tapte, men finne én som jeg kunne spille igjen og igjen. En jeg kunne lære, slik at jeg skjønte hva som skjedde og hva jeg kunne gjøre for å få ting til å skje.

Jeg er fortsatt ikke noen flipper-trollmann. Jeg er ikke spesielt god på de maskinene jeg prøver å spesialisere meg på, engang. Men jeg har det sabla moro. Det er nemlig noe helt eget over å spille disse spillene. Opplevelsen er så deilig fysisk. Når jeg står der og holder fast i maskinen, føler jeg det som skjer i hendene mine. Jeg føler hvert dunk og hver sprett, og til og med vibrasjonene fra ballen som ruller. Faktisk kjenner jeg hvordan underlaget kan føles annerledes fra én maskin til en annen. Legg så til hvordan sansene ellers bombarderes av lys (fra ekte lamper i allverdens farger) og lyd, og helhetsopplevelsen er rett og slett unik.

For noen uker siden – for ordens skyld før dette hersens coronamarerittet kom tilbake for fullt – var jeg med på en miniturnering en lørdags kveld. Jeg var selvsagt ikke der for å vinne, dette var først og fremst en sosial greie, skjønt 157 millioner poeng på Deadpool syntes jeg var en respektabel score. Men spesielt én opplevelse står igjen fra den kvelden. På ett tidspunkt var så godt som alle maskinene i bruk samtidig, og det lydbildet som preget rommet akkurat da … wow. Jeg måtte rett og slett bare stoppe opp, og ta det inn.

Jeg trodde aldri jeg skulle få sjansen til å oppleve noe som dette, og når sant skal sies var det ikke en opplevelse jeg visste at jeg ønsket meg engang. Men nå er jeg i alle fall frelst.

Det aktuelle lokalet tilhører en nyoppstartet forening for arkade- og flipperspillentusiaster i Kristiansand. Akkurat nå betyr COVID-restriksjonene at det er en liten pause i planene om å utvide medlemstallet, men vær sikre på at dere får høre mer om foreningen i fremtiden. Så hvis du holder til her i nærheten og syntes dette virker kult, er det bare å følge med.