Trenger du en distraksjon fra virkeligheten? Da kan du bygge gård i No Place Like Home.
No Place Like Home finner sted i en fremtid der jordkloden har blitt en gigantisk søppelplass, og de aller fleste har gitt opp planeten vår og flyttet til romstasjoner. Bestefaren din er en av få som har holdt seg hjemme. Men nå er han forsvunnet. Du overtar dermed gården hans, og bruker den som base for å finne ham. Men først må du rydde unna all søpla som sperrer alle veier ut, ved hjelp av din høyteknologiske søppelstøvsuger. Og så skulle det jo være en gård, det her, så det tar ikke så lang tid før du bruker den nyvunne plassen på hønsehus og grisebinger, grønnsaksåkre og produksjonsmaskineri for de nyvunne ressursene.
Lett å la tiden fly
No Place Like Home er et komfortabelt spill, og det tror jeg noen og enhver har behov for i disse dager. Det er ikke-voldelig og ufarlig, søtt og urealistisk. Spillenes svar på fruktcoctail i sukkerlake. Kombinasjonen av gårdsdrift, søppelrydding og utforsking sitter godt, og sørger for at du alltid har plenty av ting på «to do»-lista. Avocadoene skal høstes, eggene skal bli til majones, hønsehuset skal oppgraderes og når det er ferdig har du hauger av søppel å rydde unna, slik at du gradvis avdekker mer av spillets store verden og hemmelighetene som befinner seg der. Tenk Stardew Valley med mer resirkulering, med andre ord.
Progresjonen handler i stor grad om å få tilgang på nye plantegninger, som blant annet gjøres via oppdrag for de få andre gjenværende raringene i nærområdet. Disse oppdragene handler som oftest om å finne ting i de søppelfylte miljøene, noe som mer eller mindre betyr at du må saumfare dem med søppelsugeren din. Samtidig finner du gradvis nye frø og andre greier, som også hjelper deg videre fordi andre plantegninger må kjøpes for en viss mengde «penger», og typisk også en ressurs du ikke har tilgang på før du for eksempel har funnet de nødvendige frøene i en søppeldynge langt hjemmefra.
Penger kommer i form av «ferdigpakket mat», som er en ressurs du kan finne rundt forbi, eller skape selv ved hjelp av riktig maskin. Her er det naturlig nok slik at en potet, for eksempel, gir deg veldig lite mat. Men om du først bruker kjøkkenet for å lage potetmos ved hjelp av to poteter, får du bittelitt mer valuta for grønnsakene. Pommes frittes med ketchup (fire poteter og to tomater) er enda bedre. Og så videre. Jo mer avansert en rett er, og jo mer «eksklusive» råvarer den bruker, jo mer verdifull er den. Du kan eksperimentere deg frem til ulike retter, eller finne oppskrifter i søpla rundt forbi.
Hvis du for eksempel kombinerer majones (som lages ved hjelp av egg) med to auberginer, får du en slags frikassé som virkelig gir «penger» i kassa tidlig i spillet. Men egg kommer heller ikke gratis; er du heldig krever høna kun en vask før hun er klar til å legge egg igjen, men sannsynligvis krever hun dyrefor, som også må lages via kjøkkenet og en eller annen grønnsak (potet, for eksempel). Disse må igjen dyrkes, vannes og høstes. Så det blir en del arbeid her, spesielt for de mer avanserte rettene.
Samtidig er det heldigvis ikke slik at du trenger episke summer for å oppgradere eller kjøpe nye ting i spillet, så du behøver ikke å skalere opp gårdsdriften i det uendelige. Etter hvert er det bedre å fokusere på det du faktisk trenger, i stedet for å bruke halve dagen på å dyrke alt mulig rart.
Søpla må bort
Søppelryddingen er også noe du vil bruke mye tid på. Svært mye tid, siden hvert av spilets mange miljøer generelt er helt overfylt av søppel. Mesteparten er i tillegg mer eller mindre forsteinet, så først må du bruke en svær drill til å borre det løs, før du suger det opp med søppelsugeren din. Det er en oppgave som er både tilfredsstillende og kjedelig på samme tid. Litt som rydding i virkeligheten, egentlig. Ikke bare ser du tydelig resultatene av arbeidet ditt, men det dukker stadig opp skjulte skatter og nye greier under søpla, og i tillegg finner du brytere og andre hemmeligheter som åpner huler og andre «skjulte» steder med mer godis.
Men det er samtidig litt demotiverende hver gang du ankommer et nytt sted, og ser alle haugene med søppel som venter deg der. Fordelen med å rydde hjemme er jo at når du først har fått gjort det, kan du nyte resultatet en stund (hvor lenge er jo et annet spørsmål). Men når du har ryddet et sted ferdig i dette spillet, bærer det typisk over til et annet sted, der nye søppeldynger venter. Du kan dyrke og bygge nesten overalt (til og med under jorden), men det tar tid å komme seg fra A til B, og med mindre det er snakk om steder du besøker ofte, er det ikke så mye poeng i å forvandle et tilfeldig område til jordbruksareal.
Bortsett fra et par situasjoner der det at jeg hadde oversett en dings jeg trengte for å fullføre et oppdrag (noe som igjen sperret senere oppdrag fra samme oppdragsgiver), føler jeg spillet har hatt en tilfredsstillende progresjon så langt. Det tar generelt aldri veldig lang tid mellom hvert fremskritt, og det er alltid like tilfredsstillende å komme hjem etter en lang ekspedisjon og oppdage at du har helt nye frø i ryggsekken din.
Utforskingen involverer forresten også litt veldig enkel kamp, som det heldigvis ikke er for mye av, og relativt enkle gåter som må løses. Ikke nok til at det trekker spillet inn i actionsjangeren eller eventyrspillsjangeren, men nok til at du får noen avbrekk fra den monotone søppelryddingen. Underveis får du også tilgang på diverse gjenstander som du kan bruke til å dekorere huset ditt, hvis du har lyst til det – skjønt dette aspektet av spillet kan du for så vidt også greit ignorere om du ønsker det.
Litt for «spill»-aktig til tider
Da jeg spilte Stardew Valley ble jeg smått forelsket i den sukkersøte småbyen spillet foregår i, og alle folkene som holdt til der. Jeg følte meg knyttet til spillverdenen, og elsket å være i den. Den følelsen klarer ikke No Place Like Home helt å levere. Verdenen virker i større grad som kulisser i et spill, og figurene omfavner sin rolle som informasjons- og oppdragsdispensere. Disse oppdragene er generelt også ganske teite, og ikke noe som gjør meg nevneverdig interessert i hva som egentlig skjer, utover hva jeg får som belønning. I tillegg prøver aldri økonomien å late som om den er noe annet enn en spillmekanisme, og som resultat er det ikke så lett å bli involvert i det absurde universet spillet skaper.
Samtidig er det i aller høyeste grad en sjarmerende verden, og spesielt bondegården er et område jeg føler jeg har fått et ordentlig eierskap til etter hvert. Den er sikkert ganske lik bondegården til de fleste andre som spiller, men jeg har bygd den, og den er min. Spillet har ikke klart å suge meg inn slik Stardew Valley i sin tid gjorde, men jeg har stadig lyst til å starte det opp igjen, og fortsette litt til. Det har blitt 16 timer til nå, og det blir sikkert ganske mange flere. No Place Like Home er rett og slett ganske trivelig å bruke tid på.
No Place Like home er fortsatt i «early access», men fullversjonen skal slippes den 17. mars. Jeg kommer nok til å ta en ekstra titt på spillet i etterkant av lanseringen, men enn så lenge gir jeg det en tommel opp. Dette er nok ikke et spill jeg vil huske som en stor klassiker, men for meg personlig har det vært rett spill til rett tid.
Vi fikk tilgang på spillet via utgiverens PR-apparat. Spillet er tilgjengelig på Steam.