86% til Sid Meier’s Civilization? Hrmph!
I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg holder for tiden på med et av favorittbladene mine – CU Amiga.
Vi har nå kommet til august 1992. Som vanlig starter jeg med å sjekke hvilke spill CU Amiga anmeldte denne måneden, og jeg må jo innrømme at det dukker opp en liten overraskelse her.
Hva skjedde med Civilization?
Det var mange spillanmeldelser denne måneden, men for en gangs skyld fikk vi generelt ikke de ville karakterene vi etter hvert har begynt å bli vant med fra CU Amiga. Det eneste spillet som scoret over 90% var plattformspillet Zool, som jeg testet demoen av i forrige artikkel (og egentlig ikke ble så imponert over). Det fikk 91%, og med tanke på hypen CU Amiga selv hadde vært med å bygge opp rundt denne utgivelsen får jeg vel nesten følelsen av at det var så lavt de turte å gå.
Et spill som ikke fikk over 90% heter Sid Meier’s Civilization. Denne ubestridte klassikeren ble avspist med 86%, og var med den karakteren faktisk ikke dette nummerets bestscorende strategispill engang. I stedet var det Vikings: Fields of Conquest som stakk av med den tittelen (med 87%). På den ene siden er det jo lett å tenke «what the actual fuck, CU Amiga?» På den andre merker jeg at jeg fikk litt lyst til å teste Vikings, nå.
Ellers skal det for all del sies at Civilization-anmeldelsen er skikkelig positiv, og i stedet for å trekke frem problemer med spillet virker anmelder Tony Dillon mest opptatt av at det kompliserte spillet nærmest føles malplassert «i disse konsollfokuserte dager.» Jaja, det er jo en grei karakter, og som vi har vært inne på noen ganger er det jo ikke slik at folk i 1992 visste hvilke spill som kom til å bli klassikere og hvilke som skulle bli glemt. For Tony Dillon var Civilization et av ti(!) spill som havnet på anmelderpulten hans den måneden, og med det i mente er det jo nesten rart han fikk tid til å spille gjennom én runde engang.
Gode karakterer fikk uansett også Premiere (85%) og Guy Spy (82%), som begge ligger på coverdisken. Super Tetris – for nei, Tetris har selvsagt aldri vært noen Nintendo-eksklusiv serie – fikk også 82%. For å kjapt liste opp de andre spillene som fikk 80% eller mer: Fotballspillet Graham Taylor’s Soccer Challenge (81%), hjernetrimmeren Locomotion (80%) og baseballspillet TV Sports Baseball (80%).
Over til diskettene:
Disk 38
Den første disketten inneholder er ikke så veldig interessant for vår del. Den har tekstredigeringsprogrammet Transwrite Junior, som for så vidt ser ut til å ha en god del nyttige funksjoner. Den har også AZSpell, som har en ordliste på cirka 120 000 ord og muligheten til å rette tekstfiler. Et antivirusprogram (som bare heter Virus Checker) får vi også, samt en demonstrasjon av det kraftige programmerings-/makrospråket ARexx. I tillegg har CU Amiga lagt inn noen instrumenter for musikkprogrammet OctaMED, som fulgte med forrige blad.
Disk 39
I tillegg til demoene jeg skal til å skrive om, har denne disketten – av en eller annen grunn – et bilde med diverse Star Trek «clipart». Jeg har lagt det inn nederst.
Premiere
Core Design skulle senere gjøre seg bemerket med Tomb Raider, men før det skjedde var de en av de store utgiverne på Amiga. Premiere er nok ikke deres mest kjente lansering, men det fikk en god mottakelse da det kom – inkludert, som nevnt, 85% fra CU Amiga. Av samme anmelder som ga Civilization én prosent høyere score. Argh, slutt Joachim!
Premiere er uansett et plattformspill som finner sted i et filmstudio, og demoen som ligger på denne disketten gir oss et lite glimt av et westernbrett. Den tar egentlig bare noen minutter å spille gjennom, og er lett nok til at det bør gå på første forsøk.
Det Premiere gjør litt ulikt vanlige plattformspill er at det har to dybdenivåer som du kan hoppe mellom. Du kan altså enten være nær bakgrunnen, eller nær «kameraet». Så hvis det kommer en fiende i «banen» nærmest kameraet, hopper du bare inn mot bakgrunnen og så unngår du den. Noen steder deler banene seg opp og går separate veier. Konseptet er for all del ikke dumt, men denne korte demoen viser ikke noen interessant bruk av dybdesystemet.
Ellers kan spillet skilte med tegnefilmaktig grafikk og massevis av glatte animasjoner og kule detaljer. Det ser genuint ganske stilig ut, selv om spillet nok ville fått litt pepper for både den ene og den andre klisjeen i dag. Jeg tipper presentasjonen ga det en god del gratis da det ble anmeldt, for som spill føles det rimelig gjennomsnittlig – kontrollene og bevegelsene er lite dynamiske, fiendene er forutsigbare og hindringene er rett-frem og uinteressante.
Urk, jeg føler denne beskrivelsen ble tørrere enn en Mariekjeks. Men sånn sett reflekterer den spillet ganske greit, for selv om presentasjonen er morsom er det rett og slett veldig tørt å spille. Fullversjonen er forhåpentligvis bedre.
Guy Spy
Guy Spy har vi for så vidt vært innom tidligere i denne serien, da vi fikk en demo av en imponerende (men ikke så veldig underholdende) taubanesekvens. Denne gangen har utvikler Readysoft disket opp med en annen del av spillet, der du av ukjente grunner må slåss mot en egyptisk gud. Skjermbildet viser en lang korridor, med Guy nær kameraet og guden i den andre anden av korridoren. Guy beveger seg som på et rutenett, der han kan gå i fire retninger. Poenget er å unngå å bli truffet av lyn mens du prøver å plukke opp et sverd og kaste det på guden, ørten ganger (sverdet teleporteres alltid tilbake til Guys spillområde etter å ha truffet fienden). Ganske rett-frem, men også relativt vanskelig siden lynet dreper deg umiddelbart om det treffer.
Det virker også tilfeldig hvor sverdet lander når det kommer tilbake, og det kan være litt knot å navigere seg til riktig posisjon for å plukke det opp.
Readysoft er nok mest kjent for å ha oversatt Laserdisc-spillene i Dragon’s Lair-serien til diverse hjemmeplattformer, inkludert Amiga. Så de hadde åpenbart talent for både animasjon og grafikkteknologi, og med Guy Spy virker det som de har prøvd å bruke erfaringene fra Dragon’s Lair (og Space Ace) på et litt dypere spill basert på deres egne figurer. Resultatet er sånn halvveis – det ser flott ut, men er egentlig ikke særlig gøy å spille.
Jommen ble det ikke litt tørt, det her også. Takk for at dere besøker Spillhistorie.no, Norges tørreste spillnettsted! Jaja, her er uansett en «longplay»-video fra Guy Spy, sekvensen jeg akkurat har spilt er cirka syv minutter inn i spillet:
Project X Bonus Level
Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å si noe morsomt om dette spillet, heller. Project X er et sideskrollende romskytespill i klassisk euro-stil, som fikk mye skryt da det opprinnelig ble lansert og … vel, igjen mistenker jeg nok at det har mest med grafikken å gjøre. Selve spillet er i alle fall alt for vanskelig til at jeg noensinne hadde særlig mye moro med det.
Denne «demoen» er et av spillets bonusnivåer. Du flyr skipet ditt gjennom en serie huler, og må plukke opp seks gjenstander underveis. Hastigheten går opp og ned av seg selv, men du kan gi deg en ekstra fartsboost om du av en eller annen grunn syntes det går for treigt. Krasjer du i en vegg er spillet over.
Jeg ville blitt ganske overrasket hvis noen løp ut og kjøpte Project X etter å ha spilt dette bonusnivået, for det gir vel strengt tatt ikke noe godt inntrykk av spillet. Grafikken er temmelig kjedelig (på tross av heftig parallax-skrolling i bakgrunnen), og en demo av et «shoot’em’up»-spill som dropper skytingen kan vel ikke akkurat sies å gjøre jobben sin så godt. Men i rettferdighetens navn ER dette den mest vanedannende demoen på disketten, for kontrollene sitter godt og det føles alltid som din egen feil når du dør. Denne komboen betyr det fristende å stadig prøve på nytt, for å gjøre det enda litt bedre denne gangen.
Project X ble laget av Team 17, som fortsatt holder det gående. I dag er det jo selvsagt Worms de er mest kjent for, men de er også en svært profilert utgiver av indie-spill. Faktisk ga de ut et nytt spill i går kveld, nemlig Batora: Lost Haven, som jeg har skrevet en sniktitt på. Jeg har ikke testet fullversjonen enda.
Star Trek-bildet:
