Det er store problemer i Little China, jordkloden må forsvares og Marshall McGraw rir til kamp i ukens spill.
I denne artikkelserien vil jeg – om alt går bra – spille meg gjennom fire kommersielle spillsamlinger for Commodore 64. Hver av disse har 30 spill, men fire spill befinner seg på to samlinger. For å likevel ende opp med totalt 120 spill (gulp!) har jeg lagt inn en reservesamling med fire spill i tillegg.
De aktuelle samlingene er Big Box 30 Mega Games (Beau Jolly), Big Box 2 (Beau Jolly), Red Hot Hits (Beau Jolly), 30 Games (Argus Press Software) og Super Sim Pack (US Gold). Strukturen i hver artikkel er den samme; ett spill fra hver av pakkene, i den rekkefølgen jeg listet dem opp, med unntak av Super Sim Pack som altså er reservepakken.
Her har vi dagens spill:
Big Trouble In Little China (Electric Dreams, 1987)
Jeg husker at da jeg opprinnelig spilte dette spillet, lurte jeg på om det var noe galt med kopien min. I dag vet jeg at det bare er et drittspill. Hvis det ikke hadde dukket opp i denne samlingen, ville det vært en klar kandidat til en viss annen serie jeg har gående.
Spillet er basert på filmen ved samme navn, som visstnok er en ganske artig B-film fra smått legendariske John Carpenter. Jeg kan ikke huske å ha sett den, men det gjelder vel også 80% av filmene jeg har sett, så jeg kan ikke være sikker. Den er ikke på Netflix, i alle fall.
I Big Trouble in Little China styrer du et team på tre tøffinger (anført av en fyr spilt av Kurt Russell i filmen) på sin vei mot venstre. De labber i vei, gjennom superensformige og lavoppløste bygater, helt til de møter en fiende. Da hopper de du ikke styrer ut av skjermen, for tre mot én er jo feigt, og du må banke fienden på egenhånd. Kampsystemet er absurd simpelt, og fiendene er absurd dumme – men siden du ikke har noen forsvarsbevegelser får de selvsagt stort sett inn noen slag uansett. Når den aktuelle fienden er banket kommer følget ditt tilbake, og du kan fortsette å labbe mot venstre. Noen ganger møter du fiender med pistol, som er vanskeligere siden de naturlig nok kan angripe på avstand.
Du kan når som helst veksle på hvilken av figurene i teamet du kontrollerer, men selv om angrepene deres på papiret er unike, har det fint lite betydning. Du kan egentlig bare se på dem som ekstraliv.
Etter å ha gått mot venstre en stund, kommer du inn i det som ser ut som et kloakksystem. Grafikken her er like begredelig som i byen. Det meste ellers er likt, bortsett fra at det nå dukker opp noen dragehoder i visse døråpninger, og disse er skikkelig vanskelige å unngå. Jeg skulle likt (not) å fortelle hva som kommer etterpå, men dragehodene spiste såpass mye av helsen min at jeg døde akkurat da jeg var på vei inn i neste sone.
Spillet har ingen musikk, og de to-tre lydeffektene vi får er av den typen du kan programmere med noen POKE-kommandoer i BASIC hvis du ikke helt vet hva du gjør. Men tittelskjermen er okay.
Siden spillet er så fælt, legger jeg heller inn filmtraileren:
Nå syntes jeg faktisk det var litt irriterende at filmen ikke er på Netflix. Jeg ble i så dårlig humør av dette, at jeg likevel legger inn en video fra spillet:
Guardian II (Hi-Tec Software, 1985/1990)
Guardian II er en oppfølger til den godt likte Defender-klonen Guardian fra 1984. Det ser ut til å være litt uenighet om hvor gammelt det er; GameBase 64 og Lemon64 sier det er fra 1985, mens Mobygames og andre kilder sier det er fra 1990. Utgiver Hi-Tec Software ble ikke dannet før i 1989, så i utgangspunktet virker det som Mobygames har rett. Med tanke på at spillskaper John Stevenson var en av folkene som lagde spill for Guardian-utgiver Alligata Software er det heller ikke utenkelig at spillet opprinnelig ble laget i 1985, men av en eller annen grunn ikke gitt ut før Hi-Tec snappet det opp.
Det slår meg forresten at det å kalle et spill for en Defender-klone i 2022 muligens vitner om at jeg har litt for høye forventninger til gjennomsnittlseserens kunnskapsnivå om klassiske spill. Defender kom tross alt i 1981, og seriens til nå siste tilskudd var et 3D-spill fra 2002.
Så okay, Defender er altså et sideskrollende romskytespill der du må forsvare menneskeheten fra invaderende romvesener. Du flyr romskipet ditt over et repeterende landskap, der du har noen mennesker på bakken og UFO-er i lufta. UFO-ene liker å grabbe menneskene og ta dem med opp i toppen av skjermen, der de forvandler dem til mutanter. Heldigvis har du en radar og kan holde øye med hva som skjer på brettet, slik at du kan prøve å redde menneskene før de når toppen. Defender er lynraskt, vanskelig og overraskende vanedannende. Et godt eksempel på en finjustert klassiker, som sammen med stallkameraten Robotron: 2084 var med å sementere spillskaperen Eugene Jarvis som en av de virkelig store fra arkadehallenes gullalder.
Det er kanskje mer treffende å kalle Guardian II en klone av Defenders oppfølger, Stargate, for det har en del flere fiender og systemer som virker mer inspirert av det spillet. I tillegg har det elementer jeg tror er originale, så noen ren klone er det ikke. Ulike fiender har svært distinkte måter å oppføre seg på, og spillet er i likhet med sine inspirasjonskilder langt mer intrikat enn den enkle (men for all del ganske effektive) presentasjonen skulle tilsi.
Samtidig skal jeg ikke hevde at jeg er helt frelst. Jeg syntes som sagt det er interessant, og å lese om de ulike systemene i manualen ga meg høye forhåpninger. Men i praksis syntes jeg ikke det er så voldsomt gøy å spille dette spillet. Kanskje fordi manualen anbefaler tastaturstyring og jeg syntes den var voldsomt kronglete. I tillegg er det litt ujevnheter i både skrollingen og bevegelsene til enkelte fiender, som gjør det lett å krasje i fiender (ekstra irriterende siden det i så fall er kun du som dør, ikke fienden). Men det er ikke direkte dårlig, altså – vi er nok litt i «det er ikke deg, det er meg»-territorium her.
Her er uansett en video:
Kane (Mastertronic, 1985)
Westernspillet Kane handler dessverre ikke om legenden Morgan Kane, men om en lovmann med et nesten like tøft navn, nemlig McGraw («Marshall McGraw ifølge manualen, men jeg regner vel med at Marshall er yrkestittelen og ikke fornavnet). Et bandittselskap planlegger å bygge jernbane rett gjennom et indianerreservat, og kun McGraw kan stoppe dem. Men først må han skyte noen fugler.
Kane har fire ulike brett. I det første befinner McGraw seg i indianerlandsbyen, og må ved hjelp av pil og bue skaffe seg mat for resten av eventyret. Fugler flyr inn fra venstre, og McGraw må prøve å treffe dem før de får krysset skjermen. Du styrer siktet. Det gjelder å skyte litt i forkant av fuglen du sikter på, for pilen bruker tid på å komme seg til målet. Det som er litt artig med denne biten er at jo mer mat du klarer å skaffe, jo flere liv får du for resten av spillet.
I den neste fasen må McGraw ri til byen Kane. Dette er en sideskrollende affære der du må hoppe over busker og steiner. Enkelt i prinsippet, men timingen må være perfekt. Vel fremme i byen har vi nok en skytesekvens, der Kane løper rundt i bunnen av skjermen mens du styrer siktet, og må prøve å kverke banditter som dukker opp i dører og vinduer i selve byen. Her må du også unngå å bli skutt selv. Du har begrenset med kuler i magasinet, og for å lade må du løpe ut av skjermen og tilbake igjen. Så følger nok en ridesekvens, der du denne gangen jakter på et tog.
Minispillene i Kane er enkle, men de fungerer egentlig ganske greit. Grafikken er pen, skjønt det virker som utviklerne har rappet løpeanimasjonen til helten i Impossible Mission (jeg føler også at jeg kjenner hesten igjen – C64Wiki hevder den er tjuvlånt fra Harvey Smith Showjumper, et spill jeg aldri har spilt). Spillet får bonuspoeng for å inkludere muligheten til å øve på de ulike sekvensene. Så er det samtidig litt irriterende at pila av og til går rett gjennom fugler uten å treffe dem. Skytesekvensen i byen er vel den jeg liker best.
Kane byr på forglemmelig moro av den typen billigspillutgiver Mastertronic var kjent for. I Storbritannia kostet det to pund da det var nytt, og jeg tror nok de fleste var fornøyd med hva de fikk for den summen. Grei helgemoro for ukepengene. Jeg hadde det i en tilsvarende samlepakke (med 20 spill i stedet for 30), og husker at jeg hadde sansen for det. Så dette var for så vidt et artig gjensyn, selv om jeg neppe tror jeg noensinne kommer til å gidde å spille det igjen.
Her kan du se hele spillet:
Phase 4 (Channel 8 Software, 1984)
Phase 4 er et superenkelt romskytespill der du må drepe en viss mengde fiender på hver skjerm for å komme videre. Du kan styre skipet fritt rundt på skjermen, men kan kun skyte oppover. Fiendene kommer i ulike utgaver, som oppfører seg på unike og som oftest litt irriterende måter. På det første brettet angripes du blant annet av en greie som kommer inn fra venstre, og prøver å holde samme høyde som deg, et fly som kan komme fra begge sider og sender bomber skrått nedover, og en UFO som flytter seg helt i toppen av skjermen og sender bomber rett nedover.
Det er veldig hektisk, og veldig lett å miste liv, men «løsningen» på første brett viser seg å hele tiden holde seg på venstre side av skjermen slik at du kan ta ut den første av de nevnte fiendene med en gang den kommer inn på spillområdet. Dermed får den aldri tid til å plage deg, og det blir langt enklere å overleve angrepene fra de to andre.
Det neste brettet har skrollende stjerner i bakgrunnen, og mer tradisjonelle romfiender som sender bomber nedover. De er egentlig trivielle å ta ut, siden de aldri beveger seg fra side til side, og dine skudd dekker et bredere område av skjermen enn deres. Så er vi tilbake på bakkenivå igjen, riktignok med en annen bakgrunn. Her byttes flyet ut med en fiende som har en irriterende missil som oppsøker deg, og egentlig ble dette brettet for vanskelig. Men takket være litt juks fant jeg også ut at spillet har et fjerde brett (Phase 4, antar jeg), som er en enkel, sideskrollende greie.
Dette er enda et kjempeobskurt spill fra 30 Games-pakken, men heldigvis er det én video av det på YouTube, så jeg slipper å lage noen selv. Det er som nevnt litt irriterende å spille, men også merkelig vanedannende, og på samme måte som The Milky Weigh fra forrige artikkel spilte jeg det mer enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. Bakgrunnene er også overraskende kule, spillets alder tatt i betraktning. Phase 4 er ikke et spill jeg vil anbefale at du aktivt oppsøker, men skulle du på mystisk vis få startet det opp vil det ikke overraske meg om du også syntes det er litt småartig.
Her er videoen. Blinkeadvarsel! (bonus: hvis du vil gjenskape blinkingen skriver du bare følgende i BASIC «10 for x = 0 to 15:poke 53280,x:next:goto 10»):
