Nikolai har skaffet seg Paradox’ nyeste storstrategitittel Victoria 3 og forteller hvordan den første kampanjen gikk.
Det er ingen hemmelighet at jeg liker storstrategisjangeren, en sjanger jeg ble introdusert for allerede i 2001 som tenåring. Den gang som nå var det ledende selskapet Paradox Interactive – da Paradox Entertainment – selskapet som har gitt oss titler som Europa Universalis, Hearts of Iron, Crusader Kings (som jeg har skrevet flere spilldagbøker fra tidligere) og nettopp Victoria. Victoria 2 kom ut i 2010, og først nå tolv år etter har det kommet en oppfølger. Dette spillet er nok en god del mer nisje enn de andre spillene til Paradox, som i seg selv er, eller i hvert fall var, veldig nisje.
I Victoria 3 spiller du som nesten hvilket som helst land i verden som eksisterte i 1836 (unntaket er enkelte desentraliserte land i Amerika og Afrika som var organisert som stammesamfunn) og leder samfunnet ditt gjennom 100 år med rivende utvikling. Du koloniserer, handler, bygger industri, driver diplomati og styrer samfunnet i enten en liberal, konservativ, reaksjonær, sosialistisk, kommunistisk eller anarkistisk retning, og sikkert andre retninger jeg ikke kommer på i farten. Samfunnet var i rivende utvikling både politisk, økonomisk og militært og du er som nasjonens sjel, Gud eller hva enn du vil kalle deg selv i førersetet. Du har en enorm kontroll over det meste, men du må ha folket og interessegruppenes støtte skal du være sikker på å ha suksess! Et område du dog har mindre kontroll, er militært, hvor utviklerne har bestemt seg for å gå for en helt ny modell hvor din oppgave er å skaffe ressurser, teknologi og overordnet mål, mens generalene dine gjør resten.
Spillet er komplekst og det tok meg lang tid å lære meg nyansene i spesielt økonomien. Som i at jeg etter to hele kampanjer og nesten 30 timer fremdeles bare har en sånn passe kontroll på tematikken! Jeg har likevel hatt det utrolig morsomt, og vil i denne spilldagboken fortelle om min første kampanje som Sverige. En kampanje hvor jeg var på dypt, dypt vann – og koste meg i bølgene!
Med det setter vi i gang:
Sverige, 1836-1841
Sverige er ikke den stormakten hun engang var. En gang i tiden var hun et imperium, en stormakt. Idet andre land ble mektigere, ble Sverige svakere. Finland var tapt, tilstedeværelsen i Tyskland likeså, Baltikum i Russlands hender. Med Napoleons nederlag hadde Sverige fått Norge, en fattig nabo. Men viktigst, det svekket arvefienden Danmark.
Idet 1836 startet var Sverige konservativt, fattig og relativt svakt. Kongen, Karl Johan, regjerte over et fattig land i utkanten av Europa, bestående av 2,79 millioner sjeler, hvorav litt over halvparten kunne lese og skrive og brutto nasjonalprodukt var kun fem millioner pund.
Han var fast bestemt på å forandre dette.
Og det er her jeg, den ydmyke Nasjonalsjelen (I Trening), kommer inn. Du skjønner, Maktene ™ har bestemt at jeg skal guide Sverige til hennes forut bestemte storhet. Litt av en oppgave. Jeg er, selvsagt, ydmyk. Beæret. Redd. Ja, definitivt redd. Men jeg vil få det til. Ja, det vil jeg!
Dette er Sverige og hennes nemesis Danmark, i tillegg til Norge som er i personalunion med Sverige. En dag skal de alle forenes.
Dette er hvor vi sto da det hele startet.
Landsens, fattig og klar for å gjøre store ting. Jeg garanterer.
Den første tingen som sto på agendaen, så klart, var å bygge opp de nødvendige ressursene for vår snart ekstremt sterke økonomi. Jern, tømmer og stål var det første som fikk utvidet produksjonen.
Politisk gikk vi for en konservativ regjering, som etter det første valget etter å ha vedtatt stemmerett for rike godseiere i 1841, så slik ut:
På dette tidspunktet hadde vi allerede innført fattiglover, utvidet økonomien vår ved blant annet å utvikle teknologien «atmospheric engine» som bedret produktiviteten, kjøpt inn en drøss med kull fra Storbritannia og Preussen (i tillegg til å bygge ut kullgruvene våre til maks) og blitt en middels stormakt. Den siste statusen ville dog komme og gå over årene. Av og til en liten stormakt, av og til en middels.
Du kan si, rent teoretisk så klart, at jeg ikke visste jeg trengte flere havner for å få nok konvoier til all handelen vår med verden omkring. Slik kom kull. Kull er bra. Etter at denne, ahem, testen, var over gikk ting bedre enn før.
Så ved slutten av 1841 hadde vi økt brutto nasjonalprodukt til 8,1 millioner pund, innbyggertallet var økt til 2,91 millioner og gjennomsnittlig levestandard var 12,7 [på spillets skala 1-100]. Alt dette på fem år. Godt jobbet, Nasjonalsjel! Bra! Jepp, en og annen radikaler, så klart. 193 000 av dem. Men også 130 000 lojalister. Du vinner, du taper, du går i pluss.
Det neste tiåret var litt av et tiår forresten. Jeg vil komme tilbake til det ganske snart. Men nå har jeg steder å være. Nasjonalsjeler har det travelt. Sees!