Nikolais eventyr som Sverige i Victoria 3 fortsetter, nå med enda mer Sverige!
Det er ingen hemmelighet at jeg liker storstrategisjangeren, en sjanger jeg ble introdusert for allerede i 2001 som tenåring. Den gang som nå var det ledende selskapet Paradox Interactive – da Paradox Entertainment – selskapet som har gitt oss titler som Europa Universalis, Hearts of Iron, Crusader Kings (som jeg har skrevet flere spilldagbøker fra tidligere) og nettopp Victoria. Victoria 2 kom ut i 2010, og først nå tolv år etter har det kommet en oppfølger. Dette spillet er nok en god del mer nisje enn de andre spillene til Paradox, som i seg selv er, eller i hvert fall var, veldig nisje.
I Victoria 3 spiller du som nesten hvilket som helst land i verden som eksisterte i 1836 (unntaket er enkelte desentraliserte land i Amerika og Afrika som var organisert som stammesamfunn) og leder samfunnet ditt gjennom 100 år med rivende utvikling. Du koloniserer, handler, bygger industri, driver diplomati og styrer samfunnet i enten en liberal, konservativ, reaksjonær, sosialistisk, kommunistisk eller anarkistisk retning, og sikkert andre retninger jeg ikke kommer på i farten.
Samfunnet var i rivende utvikling både politisk, økonomisk og militært og du er som nasjonens sjel, Gud eller hva enn du vil kalle deg selv i førersetet. Du har en enorm kontroll over det meste, men du må ha folket og interessegruppenes støtte skal du være sikker på å ha suksess! Et område du dog har mindre kontroll, er militært, hvor utviklerne har bestemt seg for å gå for en helt ny modell hvor din oppgave er å skaffe ressurser, teknologi og overordnet mål, mens generalene dine gjør resten.
Spillet er komplekst og det tok meg lang tid å lære meg nyansene i spesielt økonomien. Som i at jeg etter to hele kampanjer og nesten 30 timer fremdeles bare har en sånn passe kontroll på tematikken! Jeg har likevel hatt det utrolig morsomt, og vil i denne spilldagboken fortelle om min første kampanje som Sverige. En kampanje hvor jeg var på dypt, dypt vann – og koste meg i bølgene!
Første kapittel finner du her mens andre kapittel kan leses her.
Med det fortsetter vi:
Sverige – senere Skandinavia
Wow, årene 1865 til 1876 gjorde en stakkars Nasjonalsjel stolt. Det started ganske dårlig, for i 1867 var vi så godt som bankerott, men heldigvis klarte vi å få innført et nytt skattesystem – opphavsånd var selvsagt meg selv – og det reddet oss igjen.
Året etter fikk vi allmenn stemmerett, noe jeg må innrømme jeg er stolt over. I 1870 fikk vi igjennom offentlige skoler, og deretter multikulturalisme i 1871. Dette førte til den første av mange immigrasjonsbølger i 1873. Samme år vant sosialdemokratene sitt første valg, noe som førte til total adskillelse av stat og kirke i 1874. Jepp, dette var litt av et tiår.
De neste to årene var noe mer skremmende, for da gjorde kommunistene sør i Norge opprør, og mens hæren slo ned det opprøret krevde det nylig opprettede Tyskland vår underkastelse! Jeg mener, det Habsburg-ledede Tyskland er kanskje mektige, men kan vi ikke bare være venner? Uansett, vi avfeide «forslaget» og slo nordmennene, og heldigvis skjedde det ikke noe mer etter det i den retningen. Muligens fordi vi gjorde alt for å være venner med Tyskland.
Økonomisk gikk det også så det suste. I 1870 kunne vi sette ned skattene, til allmenn jubel, mens 1871 så oss fri for gjeld, da Storbritannia tilbød seg å ta på seg gjelden vår. Vi står i deres gjeld, så klart, noe som kan være skummelt, men det var en lettelse like fullt. Året etter satte vi i gang med å elektrifisere landet, og i 1874 gikk brutto nasjonalprodukt i taket. Det var en god til å være Nasjonalsjel.
Nå satte vi i gang med å øke den militære styrken vår. Kostbart, men nødvendig. I 1874 ble vi en del av det britiske økonomiske marked, noe som skulle straffe seg senere, men var en god idé der og da. Du skjønner, når man er juniorpartner i et slikt økonomisk market, kan man ikke være en stormakt, siden man ikke er uavhengig. Og å være stormakt er en fin ting, med mange bonuser.
Så da vi var kommet hit, fant jeg ut at det var på tide å utvide Sveriges makt. Å forene Skandinavia, det er en fin ting, så lenge det er under vår ledelse! Så etter å ha fullført opprustningen og innført bedre forhold for arbeiderne i landet gikk vi i 1878 til krig mot Danmark for å gjøre dem til vår vasall. Tyskland bestemte seg for å støtte oss, mens Russland og – av alle – Kina støttet Danmark.
Med Kina langt unna og Russland mye svakere enn Tyskland, var resultatet at vi vant relativt lett. Og 23. februar 1879 var Skandinavia endelig forent! Dette skulle vise seg å totalt ruinere oss økonomisk dessverre, da det å samordne økonomien til tre land viste seg å være utenfor min ekspertise. Ahem. Jeg prøvde å fikse problemet med en byggeboom for å øke inntektene. Og det virket nesten. Men bare nesten. I 1884 gikk vi konkurs.
Deretter gikk det opp og ned noen år, men i 1891 gikk det endelig i grønt og fire år senere kunne vi igjen senke skattene og øke lønningene til de statsansatte og militæret. Imens begrensent vi (1883) barnearbeid, introduserte ytringsfrihet (1891) og erstattet monarkiet med en parlamentarisk republikk (1895). Det var en tid med mange forandringer!
Mellom 1876 og 1896 økte brutto nasjonalprodukt fra 29,3 millioner pund til hele 94,7 millioner pund, skrive- og leseferdighetene og levestandarden fortsatte å øke, og befolkningen var kommet opp i 9,23 millioner sjeler.
Men om disse to tiårene hadde sett store forandringer, skulle Skandinavia anno 1926 ikke være til å kjenne igjen. I 1896 var hun en nylig etablert parlamentarisk republikk. Tre tiår senere var hun blitt til en sovjetstat og hadde fullført marsjen til full kommunisme.
Det første store steget skjedde i 1900 da kvinners stemmerett ble innført. Fire år senere reformerte vi politiet, så ble skolegang obligatorisk i 1907, før vi innførte proteksjonisme som førende økonomisk system i 1909.
Men 1909 skulle bli mye viktigere på et annet punkt. Først av alt avsluttet vi tollunionen med Storbritannia og etablerte Skandinavia som et mektig rike i egen kraft. Det startet også den skandinaviske imperialismen på riktig, etter å bare ha hatt små, spredte kolonier før dette.
En krig for å vassalisere småstatene på det afrikanske horn startet dette året og gjorde det etiopiske området til en episk kamparena. Etter ett år var Geledi, Majerteen, Warsanbgali og Ausa våre vasaller og Egypt, som støttet dem, tvunget til å betale krigsskadeerstatning.
I 1912 vassaliserte vi Harar på det afrikanske horn, deretter Borona og Isaaq i samme område, før en ny krig i området i 1914 førte til en krig mot Italia – som vi vant og tok to nye vasaller; Wello og Kaffa.
Disse årene ble Skandinavia ledet av en intellektuell storhet, den norske jøden Sigmund Freud, noe som må sies å ha vært svært progressivt for tiden vi levde i.
Freud styrte også den skandinaviske «erobringen» av Antarktis i 1917, i tillegg til underkuingen av Egypt som skandinavisk vasall og underleggelsen av Eritrea, Sinai, Palestina, Jordan, Libanon og deler av Syria direkte under skandinavisk overherredømme.
1920 skulle se hele Levanten [nevnte områder utenom Eritrea] gjøre opprør, men dette opprøret ble raskt slått ned, med hard hånd.
Og til slutt, i 1921 fullførte Sigmund Freud og hans allierte målet sitt med å gjøre Skandinavia til et kommunistisk og demokratisk paradis, da de innførte sovjetmodellen med arbeiderparlamenter som grunnlag for styringen av landet. Ingen kunne forutsett dette bare et tiår tidligere, men nå ble det stemt igjennom uten problemer.
Man skulle tro det ville innebære slutten på imperialismen. Man ville tatt feil. Idet hæren ble omformet til den røde armé, noe som sikret kommustisk styre, ble Suez-kanalen bygget i 1923. Skandinavia var kommet til Midtøsten for å bli. Samme år ble Hawai’i «overtalt» til å bli en del av Skandinavia. Og i 1926 lå endelig all makt trygt i arbeiderparlamentenes hender. Skandinavia hadde blitt et kommunistisk utopia.
De neste årene var fredelige, men økonomisk ekspansive. Ved slutten av 1936 så verden slik ut:
Og Skandinavia, hun var mektig:
Godt jobbet Nasjonalsjel, ikke sant?
Godt jobbet!