Inntrykk: Ixion

Du er menneskehetens siste håp i dette futuristiske strategispillet. Jeg håper du gjør det bedre enn meg.

Ah, fremtiden. Hvorfor er den nesten aldri god? Selv i de tilfellene der vi mennesker klarer å unngå å ødelegge planeten eller krige oss halvt til døde, dukker det alltid opp ett eller annet. Rikinger, roboter eller romvesener som vil ha kloden vår, asteroider som vil knuse den eller mystiske sykdommer som i beste fall dreper oss og i verste fall forvandler jordens milliarder til zombier.

Ixions fremtidsvisjon er også av den ganske dystre sorten. Og frem til et punkt ganske realistisk; jaget etter kontinuerlig vekst har gjort Jordkloden til et kjipt sted å leve, og siden det ikke er så voldsomt mye mer å hale her, begynner rikingene å sikle etter nye planeter som kan utnyttes til døde. De selger dermed ideen om å redde menneskeheten ved å finne et nytt hjem, ute i verdensrommet et sted. Du får rollen som administratoren på Tiqqun, et gigantisk romskip som kan reise mellom solsystemer på jakt etter et nytt sted å bo.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer, nøyaktig, for hvis du klarer å unngå «spoilere» er det en ganske kul overraskelse, men oppgaven din blir raskt en god del viktigere for menneskehetens overlevelse enn det du tror i starten.

Stadig mer å ta seg til

Ixion er et spill som vokser og vokser mens du spiller det. Du starter med ett av seks romskipsegmenter åpent for bruk. Det har konstruksjonsmaterialer liggende der romskipbyggerne har lagret dem, det har tyngdekraft og det har luft man kan puste i. Ellers er det ingenting der, og i praksis må du bygge opp en koloni. Du starter med en sentral for «byggerne» dine, så setter du opp lagre for materialene som trengs, før du bygger boliger, matproduserende fasiliteter (insekter, nam!), en messe der maten kan fortæres og et medisinsk senter for å ivareta kolonistenes helse. For å få strøm til det hele må du ut på utsiden av romskipet og bygge solcellepaneler.

Snart trenger du mer. Materialene som ligger i romskipet er ikke nok, så du må hente inn nye eller lage dine egne. Teknologiene du starter med er ikke nok, så du må forske frem nye. Alle fasilitetene du bygger for å få dette til trenger folk, så du må få fatt i nye. Og vips trenger du mer plass, mer strøm, og helt nye ressurser. Legg til at Tiqqun hele tiden må ha vedlikehold og at det å flytte den er en risikosport i seg selv, og resultatet er at du hele tiden må ha mer.

«Mer» finner du i solsystemet utenfor Tiqqun. Du starter med én landingsplattform, som kan være base for tre forskjellige romskip, men kan bygge flere ettersom du låser opp nye seksjoner. Du har frakteskip, gruveskip og vitenskapsskip, der de to første automatisk gjør det de skal så lenge de har noe å gjøre (du kan detaljstyre hva de skal prioritere) mens vitenskapsskipene sendes til steder av interesse direkte. For å finne nye steder av interesse, samt ressurser som kan hentes inn, må du bruke romsonder for å utforske solsystemet du er i.

Oppdagelsesferd i rommet

Vitenskapsskipene er helt essensielle. Tidlig i spillet sender du dem rundt til de planetene og basene i vårt eget solsystem, for å finne ut hva som har skjedd der. Vel fremme har du som regel flere valg. Noen ganger ekskluderer de hverandre, andre ganger kan du gjøre alt. Noen valg er risikable, andre er tryggere, og så videre. Alle tar tid å utføre, og de fleste resulterer i at du får ny informasjon, samt nye vitenskapspoeng som du kan bruke ombord på Tiqqun for å forske frem nye teknologier. Noen ganger resulterer de også i materialer, som frakteskipene dine så kan hente slik at du slipper å produsere dem selv – hendig, for mens du relativt tidlig kan lage metallene du trenger for å bandasjere Tiqquns skrantende skrog, ligger produksjon av ting som elektronikk frem i tid.

Du velger selv hvor mye av solsystemet du er i som skal støvsuges for ressurser før du drar videre, men for å komme videre i utgangspunktet må du følge en lang serie med historiedrevne oppdrag. Noen av disse kan gjøres i rekkefølgen du selv ønsker, men alt må gjøres, og selvsagt stiller disse oppdragene stadig nye krav til den generelle kapasiteten din i spillet. Det gjør også mannskapet ditt, som blir mer og mer desperate jo lenger ekspedisjonen varer, og dermed trenger stadig nye ting for å blidgjøres.

Som sagt: Ixion blir større og større mens du spiller det. Men det åpner seg opp på en håndterbar måte. Hadde du hoppet rett inn i Ixion slik det er ti timer inn i kampanjen, ville du antakeligvis blitt overveldet og gitt opp, men med de ni foregående timene i bakhodet går det greit. Sånn cirka, i alle fall; en betydelig andel av krisene som har oppstått i mitt spill skjedde fordi jeg overså eller misforsto viktig. Men så har jeg funnet ut av det, og reddet meg inn. Jeg burde nok ha beklaget mine mange feiltrinn overfor stasjonens innbyggere, men de mistenker allerede at jeg er inkompetent, og jeg trenger ikke mer ustabilitet nå.

Jeg kunne selvsagt ha lastet inn et tidligere spill, men siden jeg alltid har klart å redde meg inn igjen, har jeg unngått å gjøre det. Tabbene mine har blitt en del av historien, som avataren min kan fortelle i tavernaen på den nye kolonien når den tid kommer. «Haha, husker dere den gangen menneskeheten var minutter unna å bli utryddet fordi jeg ikke helt skjønte at jeg manuelt måtte igangsette reparasjon av skroget?» Alle kommer sikkert til å le godt. Ikke de som døde på veien på grunn av tabbene mine, selvsagt. Men alle de andre.

En vanedannende helhetsopplevelse

Heldigvis har jeg som spiller hatt en mye artigere opplevelse med Ixion enn de stakkars folkene ombord på romskipet mitt har hatt. Dette er et skikkelig vanedannende spill, og en av grunnene til at det fungerer så godt er at det er mer enn bare et «bybyggerspill» satt til et gigantisk romskip. Ved første øyekast virker det kanskje som Ixions byggedel og Ixions utforskingsdel er to separate greier, men jo mer du spiller, jo mer skjønner du hvordan alt passer sammen, og hvordan valgene du tar i én del får direkte, håndfaste konsekvenser for hva du kan gjøre og hvordan du bør gjøre det i den andre.

Dør noen på en ekspedisjon? Da må vitenskapsskipet få nye folk, kanskje noen som egentlig produserer mat for en hardt presset befolkning. Men kanskje du har oppdaget en ruin der det ligger folk i kryosøvn, som du kan vekke opp på skipet ditt slik at du får flere mannskaper? Da må frakteskipene dine i aksjon. Men har du nok matproduksjon til de nye folkene? Kanskje du må ha nye matkilder, i tillegg til insektsfarmene? Da trenger du vitenskapspoeng, fra en ny ekspedisjon. Og kanskje helt nye ressurser.

Måten spillet hele tiden drives videre gjennom handlingen og sideoppdragene du finner via vitenskapsskipene gjør det også ekstra spennende. Det er alltid gøy å utforske de ulike solsystemene, og finne ut hva som venter der. Verdensrommet huser mange mysterier, og ikke alle kan spores tilbake til utforskerne som har vært før deg.

Logistikk til glede og besvær

Det er også mye logistikk å kose seg med her, hvis du er av typen som liker det. Selv syntes jeg dette er et av aspektene av spillet som kunne vært litt mindre rigid. Ta ressurser, for eksempel. Hver sektor du har åpnet opp er i praksis en egen koloni, med egne innbyggere og ressurser. Separate ressurser og materialer trenger separate lagringsplasser, i hver sektor der du har behov for dem. Du kan flytte ressurser fra en sektor til en annen, men om de må innom en tredje på veien må det også være lager for dem der. Hver sektor har også sine egne romskip tilknyttet den, og hvis et frakteskip tilknyttet én sektor henter inn ressurser du egentlig vil ha et annet sted, må du manuelt sette opp logistikk for å flytte dem til riktig sektor.

Spillet gir deg verktøyene du trenger for å gjøre dette, og for å detaljstyre skipene slik at de ikke tar med seg «feil» ressurser til «feil» sted i utgangspunktet, men jeg føler jeg har bedre ting å foreta meg enn slik detaljstyring, og jo flere ressurser som åpnes opp, jo mer knot blir det. Legg til at det selvfølgelig er svært begrenset med plass ombord på romskipet, og alt som skaper ineffektivitet er dermed problematisk.

Jeg skulle også ønske at spillet lot meg automatisere oppdragene litt mer. Trenger du hundre enheter mat for å løse et oppdrag på en planet, må du manuelt velge frakteskip for å hente maten. Du kan ikke bare la dette være en prioritert oppgave for alle frakteskipene dine. Så da må ett av skipene tas fra hva enn det var det holdt på med, hente mat fra sin sektor (noe som kanskje krever merarbeid ettersom du må sikre at det er nok mat der i utgangspunktet) og ta det til planeten over flere turer. Dette gjør at noen av disse oppdragene tar mer tid enn de burde.

Men okay, dette er ikke veldig alvorlige problemer. Det er bare ting som skaper det jeg oppfatter som unødvendig friksjon, i et spill der du tross alt har nok å holde styr på i utgangspunktet. Er du for eksempel en Dwarf Fortress-veteran, tenker du sikkert at jeg syter som en baby. Det hjelper forresten også at spillet har et rent, informativt og lettfattelig grensesnitt, så når du først vet hva du må gjøre er det lett å gjøre det.

Hold på (noen av) lagrefilene

Ixion er ikke noe roguelite-spill, og du kan som nevnt laste inn tidligere posisjoner om du gjør noe galt. Men siden det er historiedrevet og tidkrevende, er det ikke nødvendigvis fristende å spille store deler av det om igjen. For min del har det aldri vært nødvendig, men jeg kan se for meg at man kan kludre seg inn i kjipe situasjoner, for eksempel om man brenner for mange vitenskapspoeng på ting som er «kjekt å ha», samtidig som man kanskje ender opp med å feile noen historiesituasjoner der man kunne blitt belønnet med nye slike. Min magefølelse sier at man bør beholde noen lagrede posisjoner fra ulike punkter i spillet, i stedet for å skrive over dem hele tiden.

Før vi runder av, må jeg nevne presentasjonen. Ixion ser temmelig flott ut, enten du er inne i stasjonen eller ute i verdensrommet, med detaljerte bygninger og spektakulære solsystemer. Det har i tillegg massevis av mellomsekvenser underveis. Musikken er dyp og retrofuturistisk, og kunne godt vært hentet fra en milliardproduksjon fra Hollywood, mens lydene forøvrig høres autentiske og stemningsskapende ut, og resultatet er en fryd for øyne og ører.

Enkelte aspekter kunne riktignok vært litt bedre; jeg syntes for eksempel «fotgjengerne» som labber rundt på veiene i romstasjonen mest av alt minner om SimCity 2000s forsøk på å vise tung trafikk, og her er det åpenbart at det vi ser bare er en animasjon og ikke noe som representerer noe som faktisk eksisterer i simulasjonen. Spesielt siden disse også labber rundt på veisnuttene som finnes før du faktisk får befolket en seksjon.

Konklusjon

Ixion har virkelig klart å hekte meg med sin kombinasjon av bygging og utforsking i verdensrommet. Når denne kombinasjonen får selskap av en historiedrevet kampanje, sideoppdrag og rikelig med hendelser som finner sted (og må tas stilling til underveis) lykkes spillet i å skape en genuin følelse av å være på en episk reise i verdenrsommet, der hvert valg er viktig og hver situasjon kan være dødelig. Spillets fokus på historiefortelling gjør at jeg kanskje ikke kommer til å spille det flere ganger (selv om det har flere avslutninger), men det er stort og rikt nok til at den ene turen gjennom det bør by på nok moro for de fleste.

Ixion slippes i dag, på PC. Vi har fått anmelderkopi av spillet, og har hatt tilgang på denne i et par uker allerede.