Her er det både nye storspill og gamle favoritter i ny drakt.
2022 har vært et godt spillår for min del, med både oppussinger av gamle favoritter og nye oppfølgere jeg har ventet på. Det har også blitt noen spill som kom ut mellom 2020 og nå, ettersom det ble en lang liste med spill jeg ikke rakk disse årene.
For det aller meste har det gått i store titler som tar mange timer å gjennomføre, noe som er uvanlig at jeg får til siden tiden mer eller mindre ikke strekker til ellers. Selv med mange av dem krysset av lista har jeg fått kost meg med noen nye utgivelser fra i år. Så la oss kjøre på.
God of War Ragnarök
Første tittelen med utgivelse i år ble oppfølgeren til God of War fra 2018, og det var nesten ved ren skjær flaks at det lot seg gjøre. Som kjent har Sony hatt vanskeligheter med å få levert nok PlayStation 5-maskiner siden konsollen ble utgitt. Samme kvelden som God of War Ragnarök ble sluppet var jeg heldig nok til å få tak i en på Finn, fra en i nærområdet som hadde kjøpt dobbelt opp. Da var det bare å slenge seg i bilen halv elleve på kvelden og få henta, rett hjem og koble opp, for nå skulle det spilles. Og spilling ble det.
Ragnarök starter med et brak og følger så å si rett på der forgjengeren sluttet, selv om det har gått noen år. Kratos og Atreus med Mime på slep er tilbake, og fortsetter eventyret sitt i norrøne omgivelser på kryss og tvers av «heimene» som hører til. Veldig tidlig i spillet får man endelig møte to velkjente navn som har blitt nevnt mange ganger i forrige spill, nemlig Thor og Odin, som har et enda mer dysfunksjonelt far og sønn forhold enn hovedkarakterene vi spiller. Måten de er fremstilt på strider naturligvis med de historiske fortellingene vi er kjent med, Thor er for eksempel representert som en fyllebukk med «daddy issues» som elsker å slåss, mens Odin ser nesten ut som en slags mafiaboss med kåpe hengende over skuldrene, og er en sleip jævel. Man møter flere norrøne guder og andre kjente navn underveis. Utvikleren har gjort en fantastisk jobb med å gjenskape disse med sin egen vri.
Spillet er lett å sette seg inn i, måten karakterene styres på er helt identisk fra forgjengeren uten noen forandringer. Naturligvis starter man med simpelt utstyr, og alle våpnene må man oppgradere helt fra bunnen av. Et nytt friskt pust i dette spillet er at man også får styre Atreus, som har en egen liten del av historien i spillet. Er det lenge siden du spilte God of War anbefaler jeg at du spiller gjennom det før du gir deg ut på dette, siden de henger sammen såpass sterkt.
Jeg kan ikke huske sist jeg har hatt det så moro med et spill, så dette er uten tvil mitt favorittspill fra 2022.
Stray
Dette var et temmelig originalt spill som ga meg en overraskelse. Ikke at man ikke har spilt som et dyr før, men Stray gjør det litt annerledes. Jeg kan vertfall ikke huske å ha spilt som en katt før.
Stray er ikke vanskelig eller komplisert på noen måte, og har klassiske elementer som utforsking med enkle utfordringer. Det er heller ikke så altfor langt. Katten man spiller har ingen unike evner og føles veldig naturtro. Man får også et veldig annerledes perspektiv i spillet siden kameraet er plassert på samme høyde som kattens synsvinkel, selv om man kan rotere kameraet rundt. Byen er stor og delt inn i flere områder som har hvert sitt unike design, så ingenting ser likt ut når man beveger seg videre. Litt unikt med Stray til PlayStation 5 er at utviklerne har utnyttet funksjonene i selve håndkontrollen. Det vil si at enkelte lyder, som mjauingen, kommer ut fra den innebygde høyttaleren, og avtrekkerne gir motstand basert på hva man gjør, som for eksempel å klore på tepper.
Alt i alt er Stray et friskt pust og absolutt anbefalt, siden det er såpass lett å sette seg inn i. Det tar ikke mer enn 6-8 timer å gjennomføre første gangen, med mindre man bare dytter på for å bli ferdig.
The Last of Us Part I
Dette har jeg ønsket meg i flere år allerede, så gleden ble stor da det ble annonsert tidligere i sommer.
Lenge hadde jeg planlagt å spille gjennom Part 2 men bestemte meg for å vente siden Sony skulle gi ut The Last of Us Part I til PlayStation 5, i en helt ny drakt. Denne gangen er det ikke en oppskalert og justert versjon man får, men en nyskapning med bedre grafikkmotor, som er mer tilpasset dagens standard. Men det er mer eller mindre kun det visuelle som har fått et løft, spillet byr ikke på noe nytt eller gjør noen endringer på historien og karakterene fra tidligere utgivelser.
Det ser fantastisk ut selv om det ikke er helt på lik linje med Part 2. Aller mest legger man merke til at karakterene har blitt endret litt, sånn at de ser like ut i begge spillene, naturligvis med aldersforskjellene på plass mellom tidslinjene de representerer. Alt er mer detaljert i dette dystopiske eventyret man befinner seg i.
Tilleggspakken som heter Left Behind følger også med hovedspillet, som er et pluss da man får hele pakka på en gang. Det som skuffer meg litt, er at de ikke har utnyttet håndkontrollen til PlayStation 5, som de gjorde med 4. Enkelte lyder kom ut av høyttaleren på 4 sin håndkontroll, men ikke til 5. Det er litt flisespikkeri og trekker ikke spillet ned på noen måte. Det skal uten tvil spilles igjen når det kommer til PC utpå nyåret.
Final Fantasy VI Pixel Remaster
Square Enix gjør mye for tiden, en haug med nye utgivelser samtidig som de pusser opp gamle slagere på forskjellige måter, med litt blandede resultater syns jeg personlig. Litt skeptisk var jeg til Final Fantasy VI, siden de gikk på en solid smell med Chrono Trigger en stund tilbake. For ikke å snakke om hvor horribel jobb som ble gjort med Final Fantasy VIII.
Jeg har aldri spilt Final Fantasy VI før nå, selv om jeg har original kopi til Super Nintendo, og en gjenutgivelse til originale PlayStation. Det har blitt nok en tittel jeg har hatt på lista over spill jeg vil dra gjennom, men aldri fått ut fingeren til å sette meg ned med det siden disse klassiske rollespillene er mer krevende på sin egen måte i forhold til de moderne som blir gitt ut, man blir ikke holdt i hånden og forklart eksakt hva man skal gjøre til enhver tid. Men nok om det.
Square Enix har også gjort en bra jobb med å pusse spillet opp fra topp til tå. Ingenting av det originale er forandret på, kun modernisert. Litt skuffende at det kun følger med noen få låter fra lydsporet som en nedlastbar tilleggstjeneste.
Crisis Core: Final Fantasy VII Reunion
Ruller jo rett av tunga den tittelen der, eller? Siste tittelen for meg i år, og enda et spill i serien jeg ikke har gjennomført før, selv om jeg har opprinnelig utgave til Sonys PlayStation Portable i hylla.
Jeg sitter igjen med litt blandede meninger om denne utgivelsen. Det er mye bra som er gjort dog. Grafikken er forbedret på alle måter, med nye 3D figurer på absolutt alt. Styringen av hovedkarakteren Zack er heldigvis endret på også, denne var nesten uutholdelig å håndtere på PlayStation Portable som ikke hadde to stikker å hjelpe med.
Det er en ting jeg stusser litt på, og til dels irriterer meg med Square Enix sitt arbeid i oppussingsarbeid gang på gang. Alle de animerte sekvensene ser mindre pene ut. Årsaken er at de gjenbruker de originale sekvensene, oppskalerer og slenger på et simpelt filter for å gjøre det bittelitt skarpere. Det føles så halvgjort og billig at det blir skuffende for totalopplevelsen, selv om resten er aldri så bra.
Flere opplevelser fra i år
Jeg har kommet gjennom flere andre titler også, spesielt noen som ble sluppet ut rett før PlayStation 5 kom på markedet. Mange av disse har fått oppgraderingsoppdateringer for ytelsens skyld. Endelig fikk jeg spilt gjennom Death Stranding som var en ganske unik opplevelse. Samme med Ghost of Tsushima, Uncharted 4: A Thief’s End med sin tilleggspakke The Lost Legacy, God of War 2018, og The Last of Us Part 2.
For første gang fikk jeg spilt gjennom Bloodborne. Ikke at det har fått noen oppgradering, men det var merkbart at det hadde en mer stabil bildefrekvens og raskere lastetid enn PlayStation 4 Pro klarte. Også Sekiro: Shadows Die Twice fikk jeg gjennomført, så det lades med andre ord opp til enda flere av FromSoftware sine titler utpå nyåret, noe jeg gru-gleder meg til.