Dette Commodore 64-spillet huskes av mange.
Commodore 64-spillet Miami Vice er strengt tatt ikke spesielt godt. Det har et småknotete kontrollsystem, og en typisk spilløkt handler egentlig bare om å kjøre rundt uten at noe skjer, før du blir utålmodig og uforsiktig, og berører vegg slik at bilen din sprenger i lufta. Jeg er også i tvil om det faktisk går an å vinne spillet selv om man har instruksjonene – i så fall skal man ha både overmenneskelig tålmodighet og ekstreme mengder flaks. Miami Vice er likevel et spill jeg alltid har hatt et godt forhold til, sannsynligvis fordi det ga meg en forsmak på en type spill jeg kom til å elske i fremtiden.
Utforsking av en åpen by
Miami Vice bygger på et solid konsept. Handlingen finner sted i en (sannsynligvis ikke helt realistisk) versjon av storbyen Miami, der du må jakte på skurker. Byen er et nettverk av gater du kan kjøre rundt i, der du finner ulike barer, hoteller, varehus og andre steder som kan ha noe av interesse i. Disse kan du gå inn i, og de har stort sett flere rom å utforske. Her vil det på ulike tidspunkt befinne seg kriminelle som driver med noe kriminelt (jepp), og hvis du klarer å ta dem i akten kan du arrestere eller skyte dem.
Hovedproblemet er at byen er stor, og du må time raidene dine perfekt for å ha noen sjanse til å fakke skurkene. Du vet heller ikke når skurkene er hvor; spillet foregår over én uke, der hvert minutt tar ett sekund i sanntid. I «manualen» finner du en oversikt over skurkenes gjøremål på mandag, men ikke for resten av uka, og oversikten har også en god del usikkerhet. «Blades» besøker for eksempel Sam’s Bar, enten klokka 2 på natta eller 9:20 på morgenen. Du må være på pletten innen tolv sekunder etter at et møte har startet for å finne noe, og skal du få både skurkene og bevismaterialet må du ankomme åstedet mellom fire og åtte sekunder etter møtestart.
Hvis du var i samme situasjon som meg, og spilte Miami Vice uten instruksjonene, er sjansene store for at du aldri fant noe som helst. Du hørte kanskje rykter på skolen om at noen hadde truffet en banditt eller funnet en pengesekk en gang, men om du trodde på det var en annen sak (det gikk mange røverhistorier om ting kreative fortellere hadde «oppdaget» i ulike spill, og uten Google var det ikke så lett å faktasjekke dem).
Spillet blir ikke lettere av kontrollsystemet. Du ser bilkjøringen ovenfra, litt som i det første Grand Theft Auto-spillet, bare at skjermbildet ikke skroller. Byen består i stedet av 8×16 skjermer, og når du kjører ut av én skjerm kommer du inn på naboskjermen. Det gjelder å holde tungen rett i munnen, for det er mye annen trafikk i byen, og ingen bryr seg om deg. Hvis du krasjer i en annen bil, eksploderer dere begge. Dermed er det spesielt viktig å ha være i riktig kjørefelt når du nærmer deg kanten av skjermen og biler kan dukke opp uten forvarsel.
Bil som kan kjøre i fire retninger
Dette gjøres litt vanskeligere av kontrollene. Du har to styremoduser i spillet. Den ene lar deg bevege deg fra side til side på veien; da kan du også lene deg ut av vinduet og skyte andre trafikanter. Den andre lar deg svinge 45 grader til en av sidene, skjønt svingeprosessen tar tid og kan reverseres underveis. Dermed får du en viss mulighet til å detaljstyre svingen, men prosessen vil alltid ende opp med at bilen kjører i én av fire retninger. Eller eksploderer, om det viser seg at bilen trenger mer plass for å fullføre svingeanimasjonen enn du faktisk har til rådighet.
Systemet oppleves fryktelig knotete i starten, og selv om det blir bedre med øvelse, er det litt for lett å gjøre en liten feil, og ende opp med å eksplodere. Da sendes bilen din tilbake til byhallen, og hvor mye av «livet» ditt du mister avhenger av hvor raskt du kjørte da du krasjet.
Jeg kom som nevnt aldri noen vei med Miami Vice, men jeg har likevel gode minner fra spillet. Det er et av de tidligste eksemplene på et åpen verden-spill jeg noensinne prøvde, og jeg brukte lang tid på å bare utforske byen. Selv om det aldri var noen skurker i noen av barene og hotellene jeg besøkte, var de alle litt forskjellige, og det var alltid spennende når jeg oppdaget et nytt sted. Og bare det å gå fra bilkjøring til utforsking av individuelle bygninger i samme spill var helt nytt for meg; byen ble på en måte mer ekte når den faktisk hadde steder man kunne besøke.
I tillegg spilte jeg ofte Miami Vice sammen med broren min, og da kunne vi finne på våre egne historier mens vi spilte. Kanskje vi skulle til Joe’s Bar for å finne noe, som vi måtte levere til Milton Hotel og snakke med noen der – der spillet selv feilet med å skape et engasjerende rammeverk rundt kjøringen og utforskingen, klarte vi det gjerne selv. Og når vi ble lei av det, var målet å se hvor raskt det var mulig å kjøre om vi fant ei rett slette som strakk seg over flere skjermer, og bare akselererte helt til vi møtte veggen. Det skulle ikke forundre meg om vi brøt lydmuren noen ganger.
Proto-GTA?
Jeg har alltid sett på Miami Vice som et slags proto-GTA, selv om det for all del er et mye enklere spill (GTA-skaperne har selv trukket frem mer avanserte spill som Elite, Syndicate og Mercenary som inspirasjonskilder, men sjansene er samtidig svært små for at de ikke var klar over Miami Vice). For meg var det uansett dette spillet som vekket interessen for åpen verden-spill, og selv om det altså ikke er noe jeg vil anbefale deg å bruke tid på i dag, vil det alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.
Jeg kan forresten ikke skrive om Miami Vice uten å nevne musikken. Spillet har nemlig en fabelaktig versjon av Jan Hammers titteltema laget av Martin Galway, og den gjorde nok at det ble et par hakk artigere å utforske Miamis virtuelle gater. Her kan du høre den:
Ellers har jo spillet en flott versjon av Ocean Loader under innlastingen fra kassett.
