Det første spillet i FIFA-serien er fortsatt moro å spille.
I årenes løp har jeg opparbeidet meg mye sær kunnskap og erfaring som man sjeldent får bruk for i det virkelige liv. Men av og til viser det seg faktisk at noen trenger akkurat de tingene jeg tilfeldigvis har blitt veldig god på. Litt i overkant av ett år siden ble jeg kontaktet av selveste Nasjonalgalleriet. For det nye galleriet skulle de ta vårt favorittmedium inn i varmen, i rommet Skjermtid. Her skulle de prøve å gi et lite inntrykk av spillmediet via ulike installasjoner, og en idé som boblet opp var å illustrere spillenes teknologiske utvikling gjennom en fotballspillmontasje.
Siden Nasjonalgalleriet ikke gjør noe halvveis kunne de ikke bare google «footage from old soccer games» og slenge inn resultatet. I stedet måtte de ha egne opptak – en ikke helt rett-frem oppgave for dem, men enkelt for noen med den stort sett temmelig unyttige kompetansen akkurat jeg har.
Det var også viktig for Nasjonalgalleriet å få rettighetsinnehavernes velsignelse til å vise materialet jeg hadde tatt opp, og jeg antar det var slik en av videosnuttene mine havnet hos Electronic Arts’ nordiske kontor i Sverige. Det ene ledet til det andre, og plutselig hadde jeg bruk for nerdekompetansen min igjen. EA ville ha opptak fra FIFA International Soccer fra 1993, og de hadde dessuten noen ganske spesifikke ting de ønsket video av. I opptakene for Nasjonalgalleriet trengte jeg egentlig ikke å bli god i de ulike spillene – et kvarters tid med video resulterte som regel i noen kule sekvenser som kunne brukes. Men skulle jeg gjenskape spesifikke situasjoner i FIFA, hadde jeg ikke noe annet valg enn å brette ermene opp, og lære meg å spille dette spillet skikkelig.
Et legendarisk spill … som gikk meg hus forbi
Nå stusser du kanskje på hvorfor i alle dager jeg ikke kunne spille FIFA International Soccer fra før. Det er jo et legendarisk spill, som la grunnlaget for en av tidenes mest suksessrike serier. Vel, jeg hadde Amiga i 1993. Og selv om FIFA International Soccer kom til Amiga også, fikk ikke den versjonen helt den samme mottakelsen som konsollutgaven. Jeg prøvde demoen i sin tid, trakk på skuldrene og gikk tilbake til Sensible World of Soccer. Det kom absurd mange forskjellige fotballspill på den tiden, og FIFA-navnet var i seg selv ikke noe trekkplaster (Electronic Arts har nok rett når de spekulerer i at de har gjort mer enn FIFA selv for å promotere navnet). Så bortsett fra at akkurat dette spillet hadde presentasjonen på stell, visste jeg ikke helt hvorfor jeg skulle bry meg.
Det er dermed først nå at jeg for alvor har gitt dette spillet en sjanse, og skjønt at det faktisk hadde ganske mye for seg. Jeg er fortsatt en Sensi-mann, og jeg vil heller ikke påstå at FIFA International Soccer har tålt tidens tann like godt som Sensible World of Soccer og enkelte andre spill i sjangeren. Men jeg har samtidig fått ny respekt for denne mammuten av et spill, og jeg tror også at jeg har endt opp med en viss forståelse av hva som gjorde det til den kjempesuksessen det ble.
Utviklerne ville gjøre det ordentlig
Sentralt her er nok utviklernes tilnærming til sporten. For mens Electronic Arts som helhet overhodet ikke hadde noen interesse av fotball, var det åpenbart at det (etter EA-standard) vesle teamet med utviklere som fikk i oppdrag å lage selskapets første ordentlige fotballspill faktisk brydde seg. Og de hadde samtidig en annen tilnærming enn fotballspillutviklere flest, som enten kjørte full arkadelinje eller lagde spill som fanget mye av fotballens essens og flyt, men samtidig forenklet eller fjernet mange elementer for spillbarhetens skyld.
FIFA-utviklernes tankegang var basert på det originale EA Sports-mottoet: If it’s in the game, it’s in the game. Altså, hvis noe er en del av sporten som simuleres, skal det være med i spillet. Det er nok en overdrivelse å si at det første FIFA-spillet er en komplett simulering av sporten fotball, men takket være et avansert kontrollsystem har det et svært rikt spekter med bevegelser og ting du kan gjøre, både med og uten ballen. Med ballen kan du både skyte og sende høye eller lave pasninger, samt forvirre motspillerne med hælspark. Du bestemmer selv hvor hardt du sparker, og det er mulig å få ballen til å skru. I tillegg kan du prøve å heade eller prøve det på spektakulære volleyskudd eller brassespark. Du kan også sklitakle eller prøve å presse motspillerne bort med skuldren, eller spurte for å nå ballen før dem.
I tillegg har spillet en rekke aspekter du kan skru på og av, slik som at dommeren kan gi spillerne gule og røde kort, at offsideregelen skal følges og at spillerne kan bli slitne underveis slik at innbyttere blir viktigere. Det har også rike systemer for formasjon og taktikk, og selvsagt også ulike typer vær og underlag. Få av disse elementene er unike i forhold til andre fotballspill fra tidlig på nittitallet, og flere gjøres dessuten betydelig bedre av andre spill, men som helhet har FIFA International Soccer en imponerende bredde og dybde.
Fokus på animasjonene
I tillegg er presentasjonen viktig. Spillet bruker det som på denne tiden var en relativt uvanlig, isometrisk kameravinkel. Ikke bare minner den mer om fotball på fjernsyn enn for eksempel fugleperspektivet i Sensible Soccer og Kick Off eller det sideskrollende systemet mange andre spill brukte, men den er med å gi et mer tredimensjonalt inntrykk av ballbevegelsene enn i de fleste konkurrentene. Spillet har også et svært rikt sett med animasjoner for de ulike tingene man kan gjøre, noe som gjør at det – på sitt beste, i alle fall – ser skikkelig imponerende ut.
Så må jeg også påpeke at det også er svakheter med presentasjonstypen utviklerne har valgt. Man får ikke like godt overblikk her som i fugleperspektiv-spillene, og det kan fort bli litt ping-pong-fotball når man ikke vet helt hvor ballen kommer til å ende opp. Siden spillet er så fokusert på forhåndsskapte animasjoner hender det dessuten ofte at ballen gjør rare ting fordi fysikken som styrer den ikke helt matcher animasjonene som spilles av. Det er ikke sjeldent at ballen ser ut til å teleportere seg en liten meter eller plutselig forandrer retning i luften når den fanges opp av en animasjon.
Det er et lite lag mellom simulasjonen og grafikken som gjør at det du ser ikke alltid er det du får, og dette gjør at spillet aldri føles like glatt og naturlig som for eksempel Sensible World of Soccer. For meg er dette ganske viktig, og en hovedgrunn til at selv om jeg har hatt det gøy med FIFA International Soccer, kommer det neppe til å bli noe fast inventar i (retro)spillrotasjonen min.
Veldig likt de nye spillene
FIFA International Soccer lider nok også litt av at det rett og slett er det første spillet i en serie som har blitt mer eller mindre perfeksjonert over hundreogørten utgivelser i en periode på 30 år. For når man spiller det i dag, er det fortsatt et gjenkjennelig FIFA-spill. At modellen spillet introduserte er så solid at den i praksis fortsatt benyttes er imponerende, men det betyr jo at jeg underbevisst sammenligner det med det siste FIFA-spillet jeg spilte, som strengt tatt er noen hakk bedre.
Men det å endelig sette seg inn i FIFA International Soccer har som sagt vært en artig opplevelse. Det skjer mye rart på banen her, og jeg føler aldri jeg har like god kontroll som i andre fotballspill nevnt allerede, men når spillet sitter og jeg får et mål etter et noenlunde bra angrep, føler jeg meg like stolt som den feirende spilleren på banen. Selv om han heter Bing Gordon og slett ikke er noen profesjonell fotballspiller, men i stedet en av datidens EA-topper (den første FIFA-lisensen selskapet fikk dekket – til utviklernes skuffelse – faktisk ikke spillernavn).
Siden FIFA-snuttene jeg tok opp ble brukt i markedsføring skal jeg ikke lenke til dem her – unntaket får bli denne videoen som dukket opp på legendariske Tomas Brolins Instagram-konto. Han var ikke så fryktelig imponert, da.