Et sinssykt lite spill som er like feilbalansert som en ensom flodhest på en vippehuske.
Dette er en serie artikler som tar for seg (noen av) lanseringsspillene for Commodore 64. Den ble opprinnelig publisert på nettstedet Retrograd 17. september 2012. Her er flere saker fra Retrograd.
Av alle de spektakulært underimponerende spillene som akkompagnerte Commodore 64 ut til butikk, er dette kanskje det aller minst imponerende. Det faktum at det finnes folk på Internett som nærer varme minner om dette spillet må tilskrives et slags nostalgisk Stockholmsyndrom som gjør at folk utvikler varme følelser for spill som gjørme-kjølhalte dem som barn.
Hvor fryktelig galt er det?
Kickman setter spilleren i de generøst proporsjonerte skoene til en enhjulssyklende klovn hvis jobb det er å fange fallende ballonger på hodet – for dermed å spidde eller samle dem (lang historie). Ballongene er arrangert i formasjonsrader øverst på skjermen før de faller nedover i tilfeldig rekkefølge, og det er mulig å se for seg at den kreative prosessen bak dette spillet startet med at noen så en sirkusklovn spille Space Invaders.
Hvor lett er det å fange de fallende ballongene? Det krever reaksjonsevnene til et topp motivert ekorn på speed. Ballongene hamrer mot bakken med monstrøs hastighet – så raskt, faktisk, at det i mange tilfeller er umulig å rekke fram hvis man står dårlig plassert. Det stemmer: dette er et spill hvor den tilfeldige rekkefølgen på de fallende objektene jevnlig gjør det umulig for spilleren å lykkes.
Som i mange av de aller første C64-utgivelsene, består spillmusikken her av en infernalsk jamring som går i loop hvert tredje sekund. Det er faktisk mulig at den monstrøse lille gladlåten i dette spillet er enda mer jævlig enn den i Radar Rat Race, noe som strengt tatt burde vært umulig.
Hvordan kunne det gå så fryktelig galt?
Kickman er basert på en spillehallmaskin fra Bally Midway. Originalen er eksentrisk og langt fra noen klassiker, men den funker – og kan til og med beskyldes for å inneha en viss keivhendt sjarme.
Det er to hovedgrunner til at spillehallmaskinen fungerer, mens Commodore 64-versjonen ikke gjør det: 1) ballongenes fallhøyde er mye lengre i originalen, slik at det alltid er gjørbart å rekke fram hvis man reagerer raskt og plasserer seg klokt, og 2) spillehallversjonen ble ikke kontrollert med joystick men med trackball – et grensesnitt som lot spilleren snu og bevege seg langs den horisontale aksen med stor presisjon og hastighet.
Det er en krevende øvelse å oversette spill på tvers av grensesnittbarrierer (tenk på hvor mange mus-og-joystickdrevne FPS-skytere som har feilet på Xbox/PS3) og i dette tilfellet har man rett og slett gått på trynet i myra med spillbalansen.
Spillhistoriens første cameo?
Spillehallversjonen av Kickman ble lansert midt under Pac Man-farsotten, og siden Bally Midway eide de amerikanske rettighetene til dette første store spillikonet, bestemte de seg for å bruke ham til å skape blest rundt klovneballongpunkteringsspillet sitt. Pac Man ble derfor integrert i Kickman som et slags bonusobjekt som innimellom kommer til spillerens unnsetning ved (karakteristisk nok) å ete opp ballongene som Kickman har akkumulert på hodet sitt.
Retrograd skulle gjerne vært flue på veggen under designmøtene til Kickman-prosjektet. Vi antar at det siste av dem må ha foregått omrent slik: «OK… vi må få klemt inn Pac Man for å ha noen som helst sjanse til å selge dette mildt retarderte klovneballongpunkteringsspillet som vi er 99% ferdige med… Hva gjør Pac Man – Pac Man spiser. Kan Pac Man spise klovnen? Nei, det sender feil budskap til barna. Hva med ballongene? EUREKA! Når Kickman har åtte balonger på hodet kommer Pac Man og eter dem opp for ham. Ren briljanse! Til programmeringsmaskinen!»
Kickman på Commodore 64:
Spillehallmaskinen Kickman: