Klarer du å drepe flere enn John Rambo gjorde i filmen?
Gode, gamle spill er en serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien.
- Navn: Rambo: First Blood Part II
- Utvikler: Ocean Software
- Utgiver: Ocean Software
- Første utgivelsesår: 1986
- Originale plattformer: Commodore 64, ZX Spectrum, Amstrad CPC
- Merknader: Et annet spill med samme navn kom til Sega Master System.
«What most people call hell, he calls home.» I denne perlen av en Commodore 64-klassiker basert på den ultravoldelige filmen med samme navn, er det bare å fyre løs og kose seg i Vietnams jungel. Filmens underliggende politiske og mennesklige budskap parkeres fullstendig. Men hey, ikke la det komme i veien for god pikselvold!
Oceans Rambo: First Blood Part II er fra 1986 og et slags motsvar til Capcoms ekstremt populære og porterte arkadespill, Commando, fra året før.
Plottet
Som John Rambo skal du inn i en fiendeleir i Vietnam for å frigjøre krigsfanger. Spillet har ett brett, og ditt første oppdrag er å befri en krigsfange og deretter finne helikopteret, som igjen ligger forbi fangeleiren. Vi hadde spillet originalt, men jeg forstod lite av rekkefølgen, så jeg tilbrakte mange timer, kniver og liv inne i leiren. Våpenutvalget er okay, det består av kastekniver, M60 skytevåpen, og diverse eksplosiver du kan skyte og kaste. I motsetning til i Commando er håndgranatene ubrukelige.
På plass i helikopteret kan du befri flere fanger, men.. husk å bytte til kniv som våpen for å få opp døren. Sa jeg intuitivt? Nei.
Når fangene er befridd og lastet opp i helikopteret, gjelder det å komme seg hjem fort som fy. Etter en stund blir du jaktet på av et grått helikopter som i motsetning til deg har våpen. Og så langt kom vi på 80-tallet. Det viste seg årevis senere at cluet er å unngå helikopteret til du kommer til basen.
Vrien å bli venn med igjen
Jeg, bror min og kompisene mine tilbrakte timesvis med dette spillet, mens «longplayerne» på YouTube får det hele overstått på snaue fem minutter. Vi kunne laget en hel Monty Python-sketsj med gamlinger som klaget på spillopplevelsene på 80-tallet.
Spillet har ekstremt frustrerende kontroller, og da jeg nylig plukket det opp igjen, brukte jeg lang tid på å bli «venn» med dem. Det er også vanskelig å forstå våpen-vekslingen, hva du generelt skal oppnå og hvor du skal. Når du er «inni» kontrollere og sånt, er det vel tilfredsstillende å plaffe ned både folk og palmetrær!
Men musikken holder seg godt!
Musikken er et kapittel for seg. Først og fremst en mesterlig(!) utført Ocean Loader i regi legendariske Martin Galway, hvor det vakre partiet i midten fortsatt gir meg frysninger! I sin tid noe negative assosiasjoner, da Rambo-plakaten brukte evigheter på å bli tegnet opp under innlastingen.
I tillegg klarer Galway gjennom spillmusikken å få frem Rambo-temaet til Jerry Goldsmith nesten bedre enn Goldsmith selv. Med det mener jeg at Goldsmith bruker et godt komponert tema litt for subtilt i filmen, mens Galway dundrer på mer direkte. Nok et spill hvor tårene sitter løst når jeg hører musikken på ny.
Selv sitter jeg igjen med et lass med gode minner fra spillet og det var et fint krydder i samlingen. Spillet kan være noe frustrerende å dra frem i 2023, spesielt hvis du har lite tid og/eller tålmodighet, og for min egen del får jeg tilfredsstilt retro-fixen min gjennom gode «longplays» på YouTube. See you inn hell!
Coverbildet brukt i toppen er hentet fra Mobygames.