Klarer du å beskytte verden mot de utenomjordiske? Finn svaret i dette strategispillet.
Britiskutviklede UFO: Enemy Unknown fra 1994 er en av de virkelig store bautaene innenfor strategispillenes historie. Ved å kombinere storstrategi og rikholdig taktikk på en måte der begge delene av spillet var like viktige, og der det du gjorde i den ene delen fikk direkte innflytelse på det som skjedde i den andre, var det med å legge grunnlaget for ikke bare spill direkte inspirert av konseptet, men også serier som Total War og Jagged Alliance.
Det amerikanske navnet på UFO: Enemy Unknown var XCOM: UFO Defense, og i dag er det XCOM-navnet serien lever videre under. Jeg har stor sans for de moderne XCOM-spillene, som i mine øyne byr på en bortimot perfekt videreføring av de klassiske konseptene rettet mot massemarkedet. Men ved å rette seg mot massemarkedet har de også polert bort aspekter av originalspillene fra nittitallet som mange satte pris på, og her kommer Xenonauts-serien inn i bildet.
Xenonauts fra 2014 var i praksis et forsøk på å gjenskape UFO: Enemy Unknown med modernisert grafikk og grensesnitt. Etter en litt røff lansering endte det takket være iherdige utviklere og trofaste fans å bli en aldri så liten favoritt hos detaljglade strategispillere, og dermed en aldri så liten indie-hit. Nå er Xenonauts 2 ute i «early access,» og jeg har tatt en titt.
Vi er ikke alene
Som i originalspillet og inspirasjonskilden er konseptet i Xenonauts 2 som følger: Vi er ikke alene i universet, og uheldigvis deler vi det med noen store drittsekker. De har nå startet å invadere kloden vår. Først i det skjulte, men snart blir det full krig. Å bekjempe en utenomjordisk trussel er ikke noe for enkeltnasjoner, så man har satt sammen en topphemmelig, internasjonal organisasjon for jobben. Det er denne du leder.
Xenonauts 2 har to hovedbestanddeler. På den ene siden har du storstrategispillet på verdenskartet, der du bygger og videreutvikler baser, velger hva som skal produseres av materiell, ansetter soldater, vitenskapsfolk og ingeniører og forsker på teknologier som gradvis gjør menneskeheten bedre rustet til å stå imot invasjonen. Rett som det er dukker det opp hendelser som du kan velge å svare på – for eksempel at en UFO oppdages innen rekkevidde av en av dine baser. Denne kan du så prøve å skyte ned, og om det lykkes kan du sende en gruppe soldater til den krasjede farkosten for å uskadeliggjøre mannskapet og grabbe ressursene du finner der.
Da går spillet over i turbasert, taktisk modus der du styrer opp til ni soldater på slagmarken. Spillet bruker et velkjent system her; hver soldat har en viss mengde «tidspoeng» hver tur, som kan investeres i alt fra å løpe eller snu seg rundt til å avfyre skudd mot fienden. Poeng som er til overs etter endt tur kan brukes til å automatisk angripe fiender som kommer innenfor rekkevidde neste tur. Som seg hør og bør er det viktig å holde seg i skjul, samtidig som du har et overblikk over omgivelsene. Du kan kun se det soldatene dine kan se, og ingen av dem har øyne i nakken.
Når du enten har oppnådd målene dine, gitt opp og flyktet eller fått hele gruppen din utslettet, vender du tilbake til storstrategispillet der du må leve med resultatene. Skadde soldater må komme til hektene igjen, mens døde må erstattes. Forhåpentligvis har du også fått fatt i utenomjordiske ressurser som kan brukes til å lage mer avansert utstyr, eller data som kan hjelpe deg å oppnå andre mål. Har du hatt is i magen, så har du kanskje klart å fange enkelte fiender i stedet for å drepe dem; da kan de studeres og avhøres slik at folkene dine er bedre rustet til å bekjempe dem i fremtiden.
Slik går det, slag i slag. Gradvis vil du låse opp nye teknologier som gir deg nye muligheter, og samtidig fører handlingen videre. Og der du i starten kjemper mot begrensede fiendestyrker samt de utenomjordiske allierte her på Jorden, ender du opp med å møte elitene og kanskje til og med måtte forsvare basene dine fra direkte angrep. Samtidig er du avhengig av økonomisk støtte fra verdenslederne, som igjen er avhengig av hvor godt du gjør jobben din for å beskytte dem. Om en hel region går tapt er det krise, skjønt du taper ikke spillet før du har mistet to.
Kjente trakter
Jeg tipper at det jeg beskriver her høres ganske kjent ut for mange av dere. Og dette er vel også mitt største ankepunkt mot Xenonauts 2 slik det er akkurat nå; det er veldig kjent. Jeg har ikke bare vært borti de gamle spillene i XCOM-serien, men også Cenegas i mine øyne undervurderte UFO-serie og selvsagt også Firaxis’ nye XCOM-spill, så selv uten erfaring med originale Xenonauts var det med en viss følelse av å ha vært her før at jeg satte meg ned med Xenonauts 2. Og etter cirka ti timer med spilling, kan jeg ikke akkurat si at den har forsvunnet.
Så er det også noe komfortabelt over opplevelsen. Litt som å reise på ferie til et sted vi har vært før, og vet at vi liker. Det er et bra sted, egentlig, bare synd at lokalbefolkningen er så hissige.
Xenonauts 2 har også noen nyheter. Luftkamp er viet mye mer oppmerksomhet her enn i originalen, og selv om utviklerne er åpne på at systemet er uferdig, er det veldig fint med ekstra variasjon. Vi må også kjempe mot menneskelige fiender nå, i form av slamper som har gått over på de utenomjordiskes side og skaper trøbbel og kaos. En viktig del av den tidlige fasen i spillet går ut på å nøytralisere disse. De taktiske oppdragene er dessuten mer varierte enn før, med ulike typer mål som krever ulike tilnærmingsmåter.
Utviklerne sier også at de planlegger å legge inn flere nyheter i fremtiden, så mens spillet kanskje er litt for likt sin forgjenger akkurat nå, vil det forhåpentligvis utvikle seg i en litt mer unik retning ettersom «early access»-perioden stiger frem.
Kampsystemet er et av områdene der Xenonauts 2 skiller seg fra nyere spill i XCOM-serien. For mens grunnkonseptene er veldig like, er Xenonauts 2 litt mer detaljfokusert. Hver soldat kan utstyres med en rekke ulike våpen og andre verktøy, og det er en viss taktisk fleksibilitet her som mangler i Firaxis’ spill. Dette resulterer riktignok også i et litt mer tungrodd system, men spillet er rimelig lettlært (om du har erfaring med sjangeren), og selv om det kunne vært litt glattere gjør grensesnittet generelt jobben sin godt.
Samtidig har tidligversjonen noen aspekter ved seg jeg ikke er superkomfortabel med. Oppdrag har ofte «myke» tidsfrister, altså at fienden får inn uendelig med forsterkninger om du venter for lenge. Dette presser deg til å spille uforsiktig om du skal nå målene dine, mens fienden i større grad spiller avventende. Dermed er det lett å havne i fiendens «overwatch» (siden de typisk ikke bruker særlig med poeng i sin tur), eller i situasjoner der fiender utenfor din synsrekkevidde får angrepet deg når det er deres tur. Dine soldater tåler generelt lite, i alle fall tidlig i spillet, og fienden er ganske treffsikre. Så det går raskt å miste soldater her.
Dette er for all del en taktisk utfordring som jeg kanskje ikke løser så godt som jeg burde, men siden det skjer så ofte merker jeg at fristelsen til å laste inn tidligere lagrede spill når ting ikke går min vei er mye større her enn i mange andre tilsvarende spill. Jeg har aldri lyst til å «save scumme», men jeg endte opp med å gjøre det flere ganger for å unngå frustrasjon.
Så skal det samtidig sies at det er veldig tilfredsstillende når jeg gjør smarte valg og opplever at de gir uttelling. Når jeg lokker en fiende til å bruke «overwatch» på en enhet utstyrt med skjold (snudd i riktig retning, selvsagt), og så popper opp fra bak et vindu og fyller ryggen hans med bly, for eksempel.
Konklusjon
Jeg liker hvor Xenonauts 2 er på vei, og jeg tror det kommer til å bli et godt – om kanskje litt vel trygt – XCOM-alternativ etter hvert som utviklingen skrider frem. Slik det er nå klarte det ikke helt å fenge meg, men så skal det også sies at jeg har en viss aversjon mot å legge fryktelig mange timer i spill jeg vet er uferdige. Det tok ikke veldig mange timene med spilling før jeg for eksempel fikk midlertidige tekster som resultat på romvesenobduksjoner og forskning. Dermed føler jeg at jeg til en viss grad ødelegger for meg selv ved å fortsette å spille, i stedet for å vente til spillet er mer ferdigutviklet.
Utviklernes plan er å jobbe med spillet i cirka ni måneder, for å legge inn nytt innhold og mer variasjon, samtidig som de tar imot spillernes tilbakemeldinger. De har et solid fundament å jobbe med, så jeg er optimistisk med tanke på fremtiden – selv om jeg heller vil anbefale deg å putte spillet i ønskelista enn å kjøpe det, akkurat nå.
Xenonauts 2 ble nylig sluppet i «early access» på Steam, Epic og GOG. Vi har mottatt testeksemplar av spillet fra utgiver Hooded Horse.
Her er en trailer: