SimAnt møter Dungeon Keeper i dette underholdende maurstrategispillet.
Får du fullstendig fnatt av småkryp med litt for mange bein? Empires of the Undergrowth har dem i bøtter og spann. Maur, edderkopper, tusenbein, biller i alle former og fasonger … skjermen fylles av dem, og de ser skikkelig autentiske ut også. Så med mindre du er ute etter litt eksponeringsterapi, kan det tenkes du bør unngå dette spillet.
Men hvis du ikke har de helt store problemene med disse krypene, i alle fall ikke så lenge de holder seg på den andre siden av skjermen, er situasjonen ganske annerledes. Empires of the Undergrowth strategispillet er nemlig både unikt, smart og vanedannende, og selv om det fortsatt er i «early access» har jeg få problemer med å anbefale det.
Gudespill i mikroformat
Jeg er fristet til å beskrive Empires of the Undergrowth som et gudespill, selv om du i så fall kun spiller guden til en liten maurtue. Ikke la det stoppe deg, det er ganske gøy å være maurgud selv om ingen av krypene du hersker over har den mentale kapasiteten som trengs for å tilbe deg.
Uansett om hvor høye tanker du har om din rolle i spillet, er poenget altså å lede en maurkoloni til seier over alle utfordringene som møter dem. Du starter med en dronning og en liten gruppe maur, i et lite hulrom under jorden. Ved å markere vegger og jord kan du få maurene dine til å grave ganger og kamre, og her kan du legge inn «rom» som har ulike funksjoner. Slike rom består av individuelle ruter som du plasserer ut dynamisk, og de kan dermed ha akkurat de fasongene du ønsker. Rutene kan også oppgraderes.
For å øke populasjonen i kolonien din trenger du to ting: Mat og rom for larver. Hver rute i et larverom har kapasitet til å huse én larve, og når denne er klekket får du en ny maur. Så vil en ny larve plasseres i ruten, og klekkes om den originale mauren dør. Det vil si at du slipper å manuelt lage nye maur hele tiden, men larven vil trenge mat for å klekkes så prosessen er ikke gratis.
Maur fra samme rom havner i samme gruppe i spillet. Du vil typisk ha flere slike, både fordi du har flere typer maur, fordi plassbegrensninger kan tvinge deg til å lage flere rom fremfor gigantiske kamre, og fordi det generelt ikke lønner seg å putte alle maureggene i én kurv. Du har ikke direkte kontroll over maurene dine, men du kan fordele de individuelle gruppene dine i ulike feromongrupper, og sette ut markører som de er smarte nok til å finne veien til selv.
Så hvis du for eksempel vil ha maurene dine til å hente mat fra to ulike steder samtidig, kan du fordele dem på to feromongrupper der begge bør ha en gruppe med arbeidere og en gruppe med soldatmaur til å beskytte arbeiderne. Du kan når som helst dra individuelle maurgrupper fra én feromongruppe til en annen, og har i tillegg alltid en gruppe som ikke kan sendes rundt ved hjelp av markører men i stedet gjør nødvendig arbeid i tuen din. Disse må du heller ikke neglisjere ettersom tuen vokser.
Under og på jorden
I starten er spillet rimelig enkelt, og finner typisk kun sted under jorden der du gradvis graver deg frem til kilder på mat for å øke befolkningen din samtidig som du beskytter dem mot farene de graver frem i samme slengen. Du kan se sånn cirka hva som venter deg, da røde utropstegn markerer fiender og grønne spørsmålstegn markerer mat. Naturlig nok lønner det seg ikke å grave seg ut i et rom med fem røde utropstegn før du har nok forsvarere på plass.
Men snart må du forlate den relativt komfortable jorden, og sende maurene dine ut på overflaten for å finne det de trenger. Her møtes du av nye typer fiender og utfordringer. Noen brett kan for eksempel ha tidevann som regelmessig dekker deler av spillmiljøet som en minisyndeflod. Senere vil du møte på andre, konkurrerende maurtuer, og kan bli nødt til å lede styrkene dine inn i deres tuer for å overvinne dronningene deres og utrydde dem. Naturen er som kjent ganske nådeløs.
Kampanjen i Empires of the Undergrowth har en morsom struktur. På den ene siden følger du en koloni med maur i et laboratorium, der du har en slags metaprogresjon. Her er det begrenset hvor mye du kan utvide deg og hva du kan gjøre, men ved å ta individuelle oppdrag får du belønninger som ekstra mat, ekstra plass (som du kan grave ut selv) og honning. Sistnevnte bruker du til å låse opp nye typer maur, og nye spesialegenskaper for disse.
I laboratoriet følges kolonien din av to forskere, som stadig kommenterer det du gjør. Ved jevne mellomrom vil de også sette deg på prøver, og ved å klare disse låser du opp nye oppdrag. Men for å klare dem må du altså være godt forberedt. Du bør ha det som trengs etter å ha løst de tilgjengelige oppdragene én gang, men det er mulig å prøve seg på nytt om du vil ha litt mer belønninger (og du får også belønninger selv om du feiler et oppdrag, så tiden din er ikke helt bortkastet).
De individuelle oppdragene har egentlig fint lite med det som foregår i laboratoriet å gjøre. I stedet presenteres disse som om de skulle vært dokumentarfilmer, der du styrer ulike maurtuer i ulike situasjoner og med ulike utfordringer og det som skjer beskrives av en fortellerstemme i bakgrunnen. Her får du etter hvert også styre nye typer maur, som har andre egenskaper og nye spillmekanismer.
Overraskende variert
Da jeg først satte meg ned med Empires of the Undergrowth var jeg redd for at det raskt kom til å bli ensformig, men det har ikke vært tilfellet. Oppdragene er overraskende varierte, og du må stadig lære nye ting for å lykkes. I tillegg er det mer dybde i spillsystemene enn det man får inntrykk av i starten, og selv om du ikke har veldig mange forskjellige typer enheter til enhver tid er det viktig å gjøre gode valg underveis.
Samtidig skal det sies at flere av brettene har et visst puslenøttpreg. De virker å ha en idealløsning, og om du ikke klarer å identifisere denne vil du slite. Dermed kan det bli en del prøving og feiling frem til du havner på rett spor, og jeg måtte starte flere av brettene på nytt mange ganger før jeg traff løsningen. I tillegg føler jeg ikke at metaprogresjonsoppdragene er særlig interessante; de pøser bare på med flere og flere fiender, og forutsetningene du har i starten teller mye mer enn hva du gjør underveis. Enten har du det som skal til for å løse dem, eller så har du det ikke.
Men det frister stadig å prøve på nytt. Jeg er litt overrasket over hvor vanedannende Empires of the Undergrowth har vist seg å være. Det har nok litt med den kontinuerlige veksten man opplever når ting går rimelig greit; både tua og populasjonen blir hele tiden større og større, og man føler genuint hvordan det vesle imperiet blir mektigere og mektigere.
Mye innhold
Om kampanjen ikke er nok for deg, har du også tilgang på «skirmish»-modus som du kan skreddersy selv, samt en hel haug av individuelle scenarier – ofte med helt nye spillregler og -mekanismer. Og som om ikke det var nok kan du leke deg med alle krypene i spillet i en slags arenamodus, der du sender dem i kamp mot hverandre og ser hvem som vinner. Ikke bare er det litt artig å se hvor mange arbeidsmaur du trenger for å kverke en padde – hva om du gir dem noen tusenbein også? – men dette tillater deg å få et inntrykk av styrkeforholdet mellom ulike kryp uten å måtte ofre noe for det.
Spillet har med andre ord rikelig med innhold, selv om det fortsatt er i «early access.» Der har det forresten vært ganske lenge; det ble lansert i 2017, og vi må faktisk tilbake til 2015 for å finne den første artikkelen jeg skrev om det på Spillhistorie.no. Det virker fortsatt som det har et års tid eller deromkring igjen – jeg tipper den lange utviklingsprosessen har ført til at utviklerne har måttet oppgradere eller gjenskape mye av innholdet og grafikken minst én gang underveis, for det er fint lite her som minner om skjermbildene i min første artikkel om spillet.
Faktisk syntes jeg Empires of the Undergrowth tar seg svært godt ut, både over og under jorden. Omgivelsene er interessante, og småkrypene er både detaljerte og godt animerte. Du trenger ikke mer enn et blikk på en hoppeedderkopp for å gjenkjenne både utseendet og bevegelsene fra virkeligheten (min holdning til edderkopper generelt oppsummeres med «burn it with fire», men akkurat hoppeedderkopper finner jeg både fascinerende og merkelig søte. Les også: Children of Time). I tillegg gjør skuespillerne en glimrende jobb med stemmene i bakgrunnen, og spillet har rikelig med flott musikk.
Alt i alt er Empires of the Undergrowth skikkelig kult. Det føles også veldig friskt og annerledes; joda, det har hentet inspirasjon fra SimAnt og Dungeon Keeper, men totalpakken føles ikke som noe annet jeg har spilt. Så det får en tommel opp herfra, og jeg gleder meg til å ta fatt på det igjen når versjon 1.0 kommer ut.
Du finner Empires of the Undergrowth på Steam, GOG, Itch.io og Epic. Vi har fått en anmelderkode fra utgiveren. Her er en trailer: