Ah, endelig et baseball-spill!
I denne artikkelserien vil jeg spille meg gjennom fire kommersielle spillsamlinger for Commodore 64. Hver av disse har 30 spill, men fire spill befinner seg på to samlinger. For å likevel ende opp med totalt 120 spill har jeg lagt inn en reservesamling med fire spill i tillegg.
De aktuelle samlingene er Big Box 30 Mega Games (Beau Jolly), Big Box 2 (Beau Jolly), Red Hot Hits (Beau Jolly), 30 Games (Argus Press Software) og Super Sim Pack (US Gold). Strukturen i hver artikkel er den samme; ett spill fra hver av pakkene, i den rekkefølgen jeg listet dem opp, med unntak av Super Sim Pack som altså er reservepakken.
I en kommentar til forrige artikkel påpekte Erlend at det er lenge siden jeg har kommet over noen spill jeg faktisk har lyst til å fortsette å spille også etter å ha skrevet om dem. Og det er sant, selv om det jo skal sies at disse spillene har litt mer konkurranse nå enn da jeg var en liten pode som spilte Commodore 64-spill på verdens største og mest utydelige kasse-TV. Og hvem vet, kanskje jeg kommer over en supervanedannende perle i dag? Vi får se…
Championship Baseball (Gamestar, 1986)
Jeg lovet at jeg skulle gi dette spillet en større sjanse enn jeg ga Championship Football, som jeg ikke skjønte bæret av. Og det har jeg virkelig gjort, selv om jeg fortsatt ikke kan si å ha noen spesielt god kontroll på det. Problemet er, som sist, at dette er en simulator av en sport jeg egentlig ikke forstår. Okay, baseball er ikke like über-rart som amerikansk fotball, men jeg kjenner ikke begrepene manualen snakker om, og jeg har bare en overfladisk idé om hvordan spillet flyter.
Som seg hør og bør startet jeg dette spillet på treningsbanen. Det tok skikkelig (og jeg mener skikkelig) lang tid før jeg ble halvfortrolig med noe så enkelt som å treffe ballen når det var min tur til å slå. Det som viste seg å løse litt opp i sakene var at jeg sluttet å se på det (velanimerte og egentlig ganske flotte) skjermbildet til høyre, der vi får se spillet fra synsvinkelen til «catcheren». Da ble timingen min alltid feil, nærmest uansett hva jeg prøvde på, og jeg tror jeg kunne telle ti «strikes» for hver gang jeg traff ballen. Det hjalp å bare bruke oversiktsbildet, skjønt manualen forteller at man kan følge med på animasjonen til «pitcheren» (urk, disse begrepene) for å forutse hva slags kast han kommer til å kjøre på med.
Å time såpass bra at jeg får noen som helst forutsigbarhet i slagene klarte jeg ikke, men på mystisk vis fikk jeg faktisk én «home run». Synd det ikke var i en ordentlig kamp.
Å starte spillet på ordentlig gikk forutsigbart nok ganske dårlig. Jeg fikk for så vidt med meg hva som skjedde, i begge posisjonene laget kan spille i, men jeg klarte aldri å slå ballen langt nok til å få noe særlig med bevegelse i laget mitt (og i dermed også muligheten til å nå mer enn én base). Jaja. Etter cirka én time med spilling (inkludert treningsøktene) tok jeg capsen min og gikk.
Kanskje problemene med timingen har med emulatoren å gjøre; jeg tror nok helst de ligger hos meg, men jeg skal ikke utelukke at jeg hadde klart meg bedre om jeg spilte på ordentlig utstyr. Det jeg uansett ser her, er konturene av et godt spill. GameStar var en utvikler som tok det å lage sportssimulatorer ordentlig seriøst, og her har de laget et spill som åpenbart gjør ære på sporten det simulerer. Presentasjonen er også flott, som vanlig, og det overrasker meg ikke at dette spillet er godt likt hos baseballfantastene som hadde Commodore 64. Skjønt jeg forstår det også slik at Accolades Hardball er enda et hakk bedre likt.
Det kan forresten nevnes at jeg har skrevet om forgjengeren til Championship Baseball i en annen stor serie.
Defenders of the Earth (Hi-Tec Software, 1990)
Det slår meg når jeg starter dette spillet at jeg i løpet av denne serien er på god vei til å jobbe meg gjennom hele 120 forskjellige Commodore 64-spill, og at det egentlig bare er to av disse som er noe i nærheten superheltspill; dette, og Strontium Dog som dukker opp litt senere i serien. Og ingen av dem er typiske Marvel-saker. Det slår meg også at Marvel-greiene var helt utenfor interessesfæren til praktisk talt alle jeg kjente på åtti- og nittitallet. Men mange av oss likte av en eller annen grunn Fantomet, og whaddayaknow? Han er med i dette spillet.
Defenders of the Earth følger en gjeng «gode, gamle» superhelter som gjerne dukket opp på tegneseriesidene i avisene her til lands. Fantomet har jeg nevnt, skjønt dette er en slags fremtidsversjon som har faktiske superkrefter. Så har vi Mandrake, en tredvetallsmagiker med flosshatt jeg også husker fra avisene, uten at jeg noensinne orket å sette meg inn i historiene hans. Om Lyn Gordon noensinne var i avisene husker jeg ikke, men jeg husker trippel-B-filmen med legendariske Max von Sydow i rollen som skurken. Den siste av firspannet i spillet er Lothar, som visstnok er Mandrakes assistent selv om han har det som åpenbart er et skurkenavn.
Jeg må jo innrømme at motivasjonen for å spille et over 30 år gammelt spill forsvinner litt når jeg ser at det fikk karakterer rundt 50% da det opprinnelig kom ut. Spesielt når det ikke ser ut til å være noe annet enn et rett-frem actionspill av den typen det kom fryktelig mange av. Og det tar heller ikke veldig lang tid før jeg innser at, jo, jeg kan bruke tiden min på mye bedre ting enn dette.
Men okay, litt spiller jeg. Defenders of the Earth er altså et actionspill. Du spiller Lyn Gordon, som jeg antar er forsvarernes leder, og må skyte deg gjennom mengder av skjermer fulle av fiender. Disse er av typen som fortsetter å flomme mot deg uansett hvor mange du skyter, og de kommer selvsagt fra begge sider slik at du stadig må snu deg og skyte noen som kommer bakfra.
I den grad Defenders of the Earth har noen funksjonalitet som skiller det fra andre spill i sjangeren, handler det om lagkompisene dine. De gidder aldri å hjelpe deg i kamp, men rett som det er kommer du over en eller annen dør eller annen form for barriere. Da trykker du «space», og det lagmedlemmet som er egnet til å fikse problemet dukker opp og gjør nettopp det. Det tar en stund, så i mellomtiden må du bare skyte løs på fiendene som hele tiden angriper. Systemet er helt automatisert, så det tilfører strengt tatt svært lite. Annet enn frustrasjon første gangen du oppdager at det å forlate en skjerm får hinderet til å komme tilbake, og det nå er noen minutter til neste gangen du kan påkalle det aktuelle lagmedlemmet.
Skal jeg si noe positivt om spillet, må det være at det ser ganske pent ut. Det har massevis av detaljer, og mye fin pikselkunst. Animasjonene er også glatte. Det er tydelig at dette er et spill fra den siste halvdelen av Commodore 64-plattformens kommersielle levetid. Ulempen er at skjermbildet noen ganger blir litt rotete.
Så okay. Et kompetent og småartig spill, som sikkert kunne gitt meg litt moro nå og da i gamle dager, men ikke noe jeg føler for å bruke tiden min på nå.
War Cars Construction Kit (Firebird, 1988)
Med et navn som War Cars er det lett å få en idé om hva slags spill dette er … og den er sannsynligvis feil. Dette er ikke det jeg vil kalle et bilspill, og et krigsspill er det vel heller ikke.
I stedet er War Cars et slags «capture the flag»-spill. Spillarealet er et labyrintaktig veinett, der det dukker opp flagg som du og motstanderen din må kappes om å fange. Du har ikke noe minikart over veinettet, men ser hele tiden hvor flagget er i forhold til deg og motstanderens kjøretøy. Når et flagg er tatt, dukker et nytt et opp. Flaggene gir deg også litt ulike egenskaper – et av dem lar deg for eksempel krasje i motstanderens kjøretøy uten å selv miste liv (ellers mister begge liv i kollisjonen).
Det er ikke noen form for kjøring her, du følger bare veinettet og velger retning i kryss. Det er kun plass til én bil på veien.
War Cars er … artig i små doser. Dataspilleren er ikke alt for flink, så lærer man labyrinten å kjenne bør det være ganske grei skuring. Merkelig nok er det ikke noen mulighet for at to mennesker kan spille, selv om skjermen alltid er delt i to slik at man kan se hva motspilleren foretar seg.
Construction Kit-delen av tittelen refererer til at du kan lage dine egne labyrinter. Dette var ikke en alt for vanlig funksjonalitet i spill fra åttitallet, og det er jo alltid gøy med spill som tillater litt kreativitet. Jeg har ikke akkurat tålmodigheten til å lære meg redigeringsverktøyet å kjenne akkurat nå, kanskje jeg hadde hatt det på åttitallet – men igjen tror jeg nok flerspiller hadde gjort det litt mer fristende å holde på med dette.
Jaja, et artig konsept i alle fall.
Lander (Channel 8 Software, 1983)
Okay, dette spillet gidder jeg ikke å spille. Grunnen er at det også dukket opp i en tidligere serie jeg har kjørt, Turbotape-kassettene, og det var overhodet ikke gøy å spille den gangen.
Superkjappversjonen er at det er et spill av den typen der du må lande et romfartøy på en planet. Tenk Lunar Lander eller Jupiter Lander – sistnevnte har vi jo faktisk fått en liten sak om her siden sist. Lander har noen okay aspekter ved seg, slik som at det har flere brett og turbasert flerspiller, men det feiler på det absolutt viktigste området, nemlig fysikken.