Advarsel: Denne artikkelen inneholder hamsterkamp og en naken (110 år gammel) dame.
I denne artikkelserien vil jeg spille meg gjennom fire kommersielle spillsamlinger for Commodore 64. Hver av disse har 30 spill, men fire spill befinner seg på to samlinger. For å likevel ende opp med totalt 120 spill har jeg lagt inn en reservesamling med fire spill i tillegg.
De aktuelle samlingene er Big Box 30 Mega Games (Beau Jolly), Big Box 2 (Beau Jolly), Red Hot Hits (Beau Jolly), 30 Games (Argus Press Software) og Super Sim Pack (US Gold). Strukturen i hver artikkel er den samme; ett spill fra hver av pakkene, i den rekkefølgen jeg listet dem opp, med unntak av Super Sim Pack som altså er reservepakken.
Mermaid Madness (Electric Dreams, 1986)
Myrtle er en 110 år gammel havfrue som ikke har hatt særlig hell i kjærligheten. Nå har hun imidlertid blitt hodestups forelsket i en kar ved navn Careless Colin. Uheldigvis er han ikke like interessert i henne, faktisk er han så uinteressert at han har tatt på seg dykkerdrakt og hoppet i sjøen for å unngå henne (logikken bak dette valget er litt vanskelig å få fatt på). Men han heter ikke «Careless» til fornavn for ingenting; han har nemlig glemt å fylle oksygentanken, og i tillegg klart å sette seg fast under et forlist skip. Myrtle har bestemt seg for å redde drømmemannen, i håp om at det kanskje får ham på gli, og her overtar vi.
Mermaid Madness er et actioneventyr satt til et relativt lite, men ganske variert område. Vi får utforske undersjøiske huler, et oversvømt egyptisk tempel (utenfor England?) og til og med noen øyer der Myrtle får føtter i stedet for fiskehale. Du må plukke opp ulike greier rundt forbi, og finne ut hvor de kan brukes. En lanterne gjør mørke rom lyse, dynamitt kan åpne nye passasjer, og så videre. Noen av løsningene er litt rare; av en eller annen grunn vil en livsfarlig fiende uskadeliggjøres av en kiste, for eksempel, og en stor østers gir deg en perle om du hiver salt på den.
Samtidig må du unngå å komme i kontakt med alt som beveger seg, da det som alle vet er livsfarlig, skjønt det er mulig å få tilbake tapt energi ved å plukke opp flasker med stout(!). Du har også en tidsfrist, da Colin holder på å gå tom for luft.
Mermaid Madness er egentlig trivelig nok. Kontrollene fungerer greit, og spillet er passe vanskelig. Men noen av gåtene er såpass rare at jeg neppe hadde kommet på løsningene selv, og det er også lett å komme i situasjoner der du ikke kan vinne spillet. Hovedårsaken til dette er kombinasjonen av dynamitt og måten spillet fungerer på – du plukker opp ting ved å trykke skyteknappen, og hvis du bærer noe vil du da slippe dette. Men om du prøver å slippe dynamitt, kan du ikke plukke den opp igjen. I stedet vil den etter en liten stund sprenge. Gjør du dette på feil skjerm, kan du like godt starte på nytt.
Irriterende nok vil spillet også tolke det som at du ønsker å slippe dynamitten om du for eksempel prøver å ta en flaske stout, selv om disse ikke plukkes opp men drikkes på stedet (og ja, jeg søkte akkurat på nettet for å finne ut om det er mulig å drikke fra en flaske under vann, noe jeg altså nå kan bekrefte – selv om det ikke virker direkte praktisk).
Uansett. Jeg blir enormt overrasket om Mermaid Madness er noens favorittspill gjennom tidene, men det er samtidig vanskelig å mislike.
Her er en longplay, som faktisk ikke er spesielt lang i det hele tatt:
Og noen bilder:
Eliminator (Hewson, 1988)
Eliminator ser ved første øyekast ut til å være et futuristisk racingspill, men jeg kvier meg for å putte det i den sjangeren. I stedet brukes det typiske bak bilen-perspektivet vi kjenner fra racingspill til å servere en kombinasjon av skyting og hinder-unnamanøvrering, med noen finurlige tillegg.
Du styrer et slags romskip i bunnen av skjermen (eller toppen, mer om det senere), som du kan flytte fra side til side. Selv om banen du kjører på svinger, trenger ikke du å bry deg med det – romskipet ditt følger automatisk banen uansett. Hastigheten din er dessuten konstant, du kan verken bremse eller gasse. I stedet møter du stadig fiender som må skytes og hindringer som må unngås.
Noen ganger dukker det opp to krystaller på banen, en rød og en gul, og avhengig av hvilken du plukker opp kan du få nye våpen eller påfyll av helsepoeng. Du velger blant våpnene du har plukket opp ved å trykke stikka opp eller ned, og noen har begrenset ammunisjon.
En kommentar på Lemon64 sammenligner Eliminator med indie-perlen Audiosurf, og rent mekanisk er det faktisk ganske passende – selv om ting generelt går i et mye mer bedagelig tempo her. Inkludert Jeroen Tels avslappende og funky lydspor, som jeg liker veldig godt på tross av at det egentlig høres ut som det ble laget for et helt annet spill.
Det er ikke dermed sagt at Eliminator er særlig lett. Allerede på andre brett blir det temmelig vanskelig. Da deles nemlig banen av ei elv, og vannet er fatalt. Du starter på den ene siden av banen, men rett som det er kommer du over hopp som lar deg sprette over på den andre siden (eller bare unngå hindringer på den siden du er på). Uansett er marginene kjempesmå, og spillet øker i tillegg vanskelighetsgraden på en irriterende måte ved at det kommer hindringer som dekker hele det tilgjengelige området på en av sidene, og du må rett og slett huske når du skal veksle side og når du bør holde deg der du er.
På neste brett introduseres tunneler og spesielle hopp som rett og slett sender deg opp i taket slik at du kan bruke det som bane i stedet.
Eliminator er teknisk ganske imponerende, med kul 3D-effekt på banene og glatte bevegelser. Det er ikke dumt å spille, heller, selv om jeg føler selve skytingen faller veldig flatt. Men jeg liker ikke hvordan det krever at du i praksis lærer ved å dø, og spesielt den andre banen syntes jeg er blodig vanskelig. Heldigvis har spillet et passordsystem, så det burde ikke være helt umulig å fullføre for tålmodige sjeler.
Et artig gjensyn var det nok, men jeg ble ikke så mye mer hektet nå enn jeg ble da jeg opprinnelig kjøpte Eliminator i en helt annen samlepakke i barndommen.
Får legge inn en longplay her og (for musikkens skyld, om ikke annet):
Ninja Hamster (CRL, 1987)
Hvor har fargene blitt av? Som du kanskje skjønner, i alle fall om du har litt kjennskap til åttitallets hjemmeplattformer, er ikke Ninja Hamster et spill laget for Commodore 64 i utgangspunktet. I stedet er det et ZX Spectrum-spill, og det synes.
Ninja Hamster er et en-mot-en-slåssespill der en ninjahamster (haha.) må banke en serie med andre antropomorfe kryp. Tenk Barbarian, Way of the Exploding Fist eller International Karate, eller Street Fighter-serien om du trenger noe litt mer velkjent å sammenligne med. Uheldigvis er det ikke i nærheten av like gøy som noen av disse. Det er fint lite taktikk eller eleganse i disse slåsskampene, i stedet handler det mest bare om å spamme diverse angrep mens datamotstanderen henger på deg som en klegg. Det er veldig lite moro.
Ninja Hamster har i skrivende stund en brukerscore på 1,78 av 10 hos Lemon64, så jeg tror ikke jeg er veldig kontroversiell når jeg sier at det er et av de mest begredelige spillene så langt i denne samlingen med spillsamlinger. Det er i tillegg helt uinteressant, så det er fryktelig lite å si om det. Noen dårlige spill kan man jo snakke om fordi de gjør uvanlige ting, men dette er bare et superenkelt drittspill i en sjanger alle kjenner.
Skal jeg prøve å være positiv et øyeblikk, er musikken helt grei, og figurene småmorsomme og detaljerte (selv om de ikke har farger). Uheldigvis er det ikke mye du får sett av detaljene, i og med at nærkamp involverer at de overlapper hverandre og bare ser ut som en levende klatt med sort spy på skjermen. Spillet har forøvrig også flerspiller, men i en verden der IK+ eksisterer, vet jeg ikke hvorfor noen skulle ville spille dette om de har lyst til å lekeslåss på Commodore 64.
Jeg skal ikke plage dere med noen video, men her er flere bilder:
Timezone (Channel 8 Software, 1984)
Timezone er et sideskrollende romskytespill av den enkle typen, men med en på papiret småinteressant vri: Hvert brett er satt til en egen historisk epoke.
På første brett må du skyte flygeøgler og det jeg etter ganske mye gransking av pikslene fant ut at er flygende vulkaner. På neste er vi i antikkens verden og slåss mot merkelige trekanter (kanskje noe Pytagoras-greier?) og irriterende missiler skjult i greske templer. Så er det over til middelalderen, der vi møter pegasuser og flygende borger. Neste er det som for 40 år siden var nåtiden, der du møter jagerfly, flygende stridsvogner og det jeg antar er offentlige skjemaer. Dette er egentlig det mest spesielle nivået, da bygningene du passerer har tekst, og forteller en slags historie (det virker sannsynlig at spillskaperen hadde vært arbeidsledig en stund, og var lite begeistret den britiske utgaven av NAV). Siste brett finner sted i fremtiden, med romvesener og flygende tallerkener.
Grunnen til at jeg kan si dette, er at jeg fullførte alle brettene i Timezone på første forsøk med spillet. Jeg døde noen ganger på brett nummer to, der missilene var litt vanskelige å unngå, og det siste brettet der noen av fiendene kommer inn bakfra. Men ellers var dette grei skuring. Det er bare å holde inne skyteknappen, så får du drept flesteparten av fiendene før de er i nærheten av deg. Resten er det bare å unngå.
Jeg hatet ikke opplevelsen, men da jeg hadde rundet spillet og startet på første brett igjen skrudde jeg det av. Dette er rimelig enkle saker, selv for 1984, og det eneste som er spesielt med spillet er det mildt sagt rare fiendeutvalget. Men det funker jo.
Det finnes tydeligvis ikke noen videoer av dette spillet på YouTube. Tidligere i serien ville jeg laget en selv. Meeen. Dere får bilder i stedet:
