4×30 Commodore 64-spill, del 24

Det blir store baller og store pupper når spill som Italy 1990 og Insects in Space skal undersøkes.

I denne artikkelserien spiller jeg meg gjennom fire kommersielle spillsamlinger for Commodore 64. Hver av disse har 30 spill, men fire spill befinner seg på to samlinger. For å likevel ende opp med totalt 120 spill har jeg lagt inn en reservesamling med fire spill i tillegg.

De aktuelle samlingene er Big Box 30 Mega Games (Beau Jolly), Big Box 2 (Beau Jolly), Red Hot Hits (Beau Jolly), 30 Games (Argus Press Software) og Super Sim Pack (US Gold). Strukturen i hver artikkel er den samme; ett spill fra hver av pakkene, i den rekkefølgen jeg listet dem opp, med unntak av Super Sim Pack som altså er reservepakken.

Italy 1990 (US Gold, 1990)

Med unntak av «managerspillet» F.A. Cup er det faktisk ingen fotballspill i de fire samlingene med Commodore 64-spill denne serien egentlig tar for seg. Men nå er vi over på reservesamlingen Super Sim Pack, for Park Patrol fra Big Box 30 Mega Games er et av fire spill som befinner seg på mer enn én samling, og har allerede blitt beskrevet i serien. Og her har vi altså Italy 1990.

Italy 1990 tar oss med til Fotball-VM i Italia i 1990. Det har alle spillerne og lagene som var med, og utviklerne har tydeligvis fått eksperthjelp for å rangere hver enkelt spiller i ulike kategorier – hvor mye det har å si er jeg usikker på, men jeg mener å merke at noen er raskere enn andre. Det er jo også fascinerende å se at spillet har hele fire land som ikke lenger eksisterer; Jugoslavia, Vest-Tyskland, Tsjekkoslovakia og (spytt!) Sovjetunionen. Slikt er med å minne om at verden har gjennomgått ganske svære endringer siden disse spillene opprinnelig kom ut, noe som kan være lett å glemme når vi ser tilbake på dem i dag.

Ellers kan det nevnes at den originale fullversjonen kom med et 64-siders hefte med fakta og detaljer om alle lagene i VM, og en fotballquiz. Verden var kanskje ikke bedre før, men spillboksene var definitivt mye kulere.

Men okay, hva med selve spillet? Vel, vi er i fugleperspektiv-territorium her, så spillet legger seg inn i samme kategori som Kick Off og MicroProse Soccer (samt Sensible Soccer, som kom en del senere). Det går veldig raskt – kanskje litt for raskt for en gamling som meg – men ting gjøres litt lettere av at ballen typisk er klistret til føttene til spilleren som har den. Dermed kan du snu deg rundt uten at ballen fortsetter uten deg. Ellers oppfører den seg rimelig troverdig, selv om størrelsen blir litt overdreven når spillet skal vise at den er i lufta. Spillet har også ting som innkast, frispark og straffespark, noe som ikke nødvendigvis var en selvfølge på den tiden.

Men det har også noen svakheter. For eksempel har det ingen «radar» eller indikatorer på hvor spillere utenfor skjermbildet befinner seg. Det gjør lange pasninger litt vanskelige å utføre, samtidig som det blir litt forvirring når du ikke har spillere på skjermen og ikke vet hvilken vei du bør løpe for å få spilleren du styrer inn på skjermbildet. I tillegg er datamotstanderen veldig flink til å stjele ballen, men fullstendig elendig til å sikte. Så det kan bli slitsomt mange innkast og utspill fra mål til tider.

Italy 1990 har generelt et godt rykte, og det kan jeg forstå. Det har fundamentet i orden, fin presentasjon og går kjapt og glatt. Men jeg føler ikke det er i samme klasse som Emlyn Hughes International Soccer og MicroProse Soccer, som er mine fotballfavoritter på denne plattformen.

PS: Det kom to lisensspill basert på samme mesterskap til Commodore 64, så hvis du stusser på hvorfor dette ikke er helt som du husker, er sjansene store for at du egentlig husker Italy ’90.

Insects in Space (Hewson, 1989)

Dette er det andre spillet i denne serien utviklet av legendariske Sensible Software, og i likhet med det første – International 3D Tennis fra første del – har jeg skrevet om det før. Den forrige gangen var da jeg tok for meg en håndfull mindre kjente spill fra det britiske studioet, i det som egentlig skulle bli starten på en serie om ukjente spill fra kjente utviklere. Jaja. Kanskje den blir utvidet når jeg er ferdig med dette prosjektet.

Insects in Space er på den ene siden et veldig konvensjonelt spill – en rimelig rett-frem klone av arkadeklassikeren Defender. Men på den andre er det temmelig ukonvensjonelt. Vi styrer nemlig ikke et romskip, men ei naken dame med vinger, som kan skyte laserstråler med øynene. Og ja, de store puppene er sirlig animert der de vaier i vinden.

Dama må redde små, nakne babyer fra å bli kidnappet av insekter fra det ytre rom, og spillet er ikke redd for å kverke dem heller. Det er nok en grunn til at folkene bak TheC64 Mini i stillhet fjernet dette spillet fra listen over inkluderte utgivelser før lanseringen, for selv om det skal godt gjøres å ta spillets piksler særlig ille opp er vel konseptet nok til at enkelte ville satt altervinen i halsen.

Hvordan er så selve spillet? Joda, det er faktisk ganske solid. Sensible Software var flinke, og selv om dette neppe er et spill de la like mye flid i som diverse andre utgivelser fra omtrent samme tid, er det teknisk plettflitt og temmelig underholdende. Det har den irriterende greia at det er fryktelig lett å dø flere ganger på rad når du først kreperer, for du får ikke mulighet til å forberede deg på hva som skjer på skjermen når du gjenoppstår, men det er definitivt gøy å spille.

Det som ikke imponerer meg er all blinkingen spillet utsetter meg for når jeg spiller. Både når det lyner og på «tittelskjermen», som er et rent helvete å se på. Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi aksepterte slikt på åttitallet, men det er mulig de gamle TV-skjermene vi typisk brukte å spille på døyvet effekten litt. Det er også mulig jeg nå har fått svar på hvorfor jeg hadde så mye vondt i hodet da jeg var yngre.

Uansett, kult spill. Ikke noe jeg bruker evigheter på, og selv om jeg liker det har jeg ikke noe behov for å spille det igjen i fremtiden. Men det var absolutt trivelig å holde på med.

Magnetron (Firebird, 1988)

Paradroid fra 1985 er en av de virkelig store Commodore 64-klassikerne. Utseendemessig er det en enkel affære, men det byr på en heftig kombinasjon av action og strategi som har rikelig med dybde samtidig aldri føles overkomplisert.

Magnetron kom i 1988, og oppleves som en slags oppfølger til Paradroid. Utviklerne er de samme, og konseptet er ikke helt ulikt. Du styrer en robot som må infiltrere en romstasjon full av andre roboter som vil deg vondt. Disse kan du overvinne ved å skyte dem, men du kan også prøve å ta dem over via et lite hacke-minispill. Om du lykkes får du i praksis et ekstra liv, samt energien disse robotene har.

I motsetning til Paradroid bruker Magnetron isometrisk grafikk, og det ser generelt ganske så pent ut. Kul musikk har det også. Men jeg klarer ikke helt å bli venn med spillet. Hacke-minispillet er ikke i nærheten av like morsomt som det i Paradroid, og det har også irriterende korte tidsfrister. I tillegg syntes jeg kontrollene føles tunge, og kamp mot andre roboter er aldri veldig gøy.

Det er godt mulig jeg har oversett noe, for i likhet med litt for mange britiskutviklede actionspill for Commodore 64 fra siste halvdel av åttitallet er Magnetron rimelig ugjennomtrengelig om du ikke har instruksjonene (og jeg har dem bare i «letter maker»-format), men jeg syntes det er fryktelig vanskelig å komme noen vei her. Enten jeg prøver å slåss eller hacke, dør jeg vanligvis ganske raskt.

Så jeg vet ikke helt, jeg. Hvis Magnetron hadde dukket opp for femten artikler siden, hadde jeg kanskje gitt det en større sjanse. Nå er jeg i stedet i «jeg angrer egentlig på at jeg startet denne endeløse serien»-modus, og det er snart tomt for tålmodighet. Jeg foreslår dette: Hvis du er en blodfan av Magnetron, skriver du en artikkel om hvorfor jeg og alle andre bør spille det, og sender den til meg for publisering. Så skal jeg love å gi det en ny sjanse.

Super Gridder (Terminal Software, 1983)

Super Gridder er det andre spillet i dagens artikkel som jeg faktisk har skrevet om før. Forrige gang i serien Turbo Tape-kassettene.

Spillet er altså en av ganske mange kloner av Konami-spillet Amidar. Du befinner deg på et rutenett, og er låst til strekene det er bygd opp av. Når du flytter figuren din over disse strekene, maler du dem med en ny farge. Hvis du klarer å male alle linjene en rute består av, fylles den inn. For å komme til neste brett må du fylle alle rutene. Samtidig jages du av to innpåslitne greier (skorpioner, visstnok), som kverker deg om du er nær dem. Om du trykker skyteknappen lager du et midlertidig hull i streken du er på, som fiendene ikke klarer å passere. Dermed kan du få et lite pusterom før det er på ‘an igjen.

Jeg likte Super Gridder sist gang jeg prøvde det, og jeg liker det nå også. Det er enkelt, men akkurat passe vanskelig, og kontrollene sitter godt. Det er tilfredsstillende å gradvis fylle inn brettet, og i tillegg til at spillet krever kjappe reflekser må man faktisk også tenke litt underveis for å manøvrere unna fiendene og unngå å låse seg inne i hjørner.

Super Gridder er ellers så enkelt som det kan få blitt; det har ikke tittelskjerm engang. Men det går helt greit.